Til tider kan jeg nok virke litt fraværende. Distansert. Det kan være perioder der jeg grubler mye – over livet, fortid/nåtid, ting som er blitt sagt og gjort. Det er så mye jeg vil si, men ordene kommer ikke til meg. Jeg klarer ikke uttrykke meg.
Føler meg ofte så annerledes enn andre, andre er normale mens jeg er litt rar? I hvert fall føles det slik. En følelse jeg har hatt hele livet, mer eller mindre. Jeg kan ikke sette fingeren på hva denne annerledesheten består i. Kanskje er det dette at jeg er en tenker. Kanskje skyldes det denne voldsomme fascinasjonen jeg kan få der jeg blir helt oppslukt. Eller min hang til å være mer tilstede i fortid enn i nåtid.
Men hva er egentlig normalt? Hva vil det si å være normal? Kan «normal» måles?
Hvis jeg skulle sammenligne meg med mine jevnaldrende, er jeg jo ikke helt A4. Jeg stiftet aldri egen familie; jeg ble hverken samboer eller noens kone, fikk aldri barn. Flere av de jeg gikk på skole med har nå fått barnebarn. Det er det «normale». Og her er jeg – 57 år gammel og ennå ikke voksen nok til få egne barn! Hahaha. For det er slik det føles. Jeg ble aldri voksen – nok.
Andre kan ikke se for seg et liv uten egen familie. Jeg kan ikke se for meg et liv med. Eller rettere sagt; min familie består av mine foreldre, min søster, hennes mann og barn, Embla og mine nærmeste venner. De kunne jeg selvsagt aldri vært foruten. Jeg er lykkelig så lenge jeg har dem rundt meg – de som betyr alt.
Alle trenger ikke være A4. Selv om samfunnet kanskje har lagt opp til hva som blir sett på som normalt, så vil det ikke si at dette normale passer alle. Det er ikke ofte jeg siterer Ole Ivars, men disse ordene synes jeg er bra:
En får værra som en er da’n itte vart som en skuInni er vi like både je og du.
