For en del år siden var jeg på ferie i Lofoten. På den tiden hadde jeg det ikke så bra og jeg dro opp til en venninne for å komme meg litt bort. I løpet av den uken jeg var der, opplevde jeg mye, bl.a en ekte nordnorsk 17. mai med storm og regn. En kveld dro vi ut til Unstad for å se midnattssolen. Midnattssolen dukket i midlertidig ikke opp, til det var det for det overskyet, men likevel ble det en uforglemmelig kveld.
Jeg husker jeg sto lenge med øynene igjen og bare sanset. Det blåste godt, kraftige dønninger slo innover mot rullesteinene og saltlukten rev i nesen. Det var en mektig opplevelse som vanskelig kan beskrives. Og det gav meg en stor ro.
Vann er som tidligere nevnt, terapi for meg. Det være seg lyden av en sildrende bekk, små bølgesvulp eller bruset av bølger som slår innover land. Jeg får rett og slett en slags lykkefølelse av lydene!
For ikke å snakke om hvordan det føles å være I vannet og kjenne hvordan hele kroppen omsluttes av det våte og kalde. Det er en følelse jeg vanskelig kan beskrive med ord.
Jeg tør riktignok ikke svømme for langt ut. Kan jeg ikke sette beina under meg, får jeg panikk. Mulig det har en sammenheng med at jeg holdt på å drukne som liten. Selv har jeg bare vage minner om hendelsen.
Håper virkelig det byr seg en anledning også i år til å få tatt seg et bad. Akkurat nå lover det ikke så bra, men mye kan forandre seg på de ukene til jeg går på ferie.
