Jeg har følt mye på skam, og slitt med vonde tanker og dårlig samvittighet pga hendelser i fortiden. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg forsto at for å komme meg videre, måtte jeg godta tingene slik de var. At uansett hvor mye jeg skulle gitt for å få ting ugjort, var det ikke noe jeg kunne gjøre noe med.
Prosessen med å gi slipp og legge ting bak meg har vært lang og tøff. Det å tilgi seg selv er ofte langt vanskeligere enn det å tilgi andre…
Jeg ønsker ikke lenger å dvele ved fortiden. Men én ting synes jeg er viktig og det å ta vare på den lærdommen fortiden gav meg. Jeg vil jo ikke gjøre de samme feilene én gang til, selv om akkurat det er heller lite trolig. For den personen jeg er i dag har heldigvis ikke mye til felles med den personen jeg var da.
Jeg står så mye tryggere i meg selv i dag. Jeg tenker og handler annerledes. Jeg er selvsagt langt fra perfekt (hvem er det?), jeg har mine feil og mangler som de fleste. Perfeksjon er heller ikke et mål; man kan bare gjøre sitt ytterste. Streber man etter mer tror jeg fort man vil kunne føle seg utilstrekkelig.
For en del år siden var jeg på ferie i Lofoten. På den tiden hadde jeg det ikke så bra og jeg dro opp til en venninne for å komme meg litt bort. I løpet av den uken jeg var der, opplevde jeg mye, bl.a en ekte nordnorsk 17. mai med storm og regn. En kveld dro vi ut til Unstad for å se midnattssolen. Midnattssolen dukket i midlertidig ikke opp, til det var det for det overskyet, men likevel ble det en uforglemmelig kveld.
Jeg husker jeg sto lenge med øynene igjen og bare sanset. Det blåste godt, kraftige dønninger slo innover mot rullesteinene og saltlukten rev i nesen. Det var en mektig opplevelse som vanskelig kan beskrives. Og det gav meg en stor ro.
Vann er som tidligere nevnt, terapi for meg. Det være seg lyden av en sildrende bekk, små bølgesvulp eller bruset av bølger som slår innover land. Jeg får rett og slett en slags lykkefølelse av lydene!
For ikke å snakke om hvordan det føles å være I vannet og kjenne hvordan hele kroppen omsluttes av det våte og kalde. Det er en følelse jeg vanskelig kan beskrive med ord.
Jeg tør riktignok ikke svømme for langt ut. Kan jeg ikke sette beina under meg, får jeg panikk. Mulig det har en sammenheng med at jeg holdt på å drukne som liten. Selv har jeg bare vage minner om hendelsen.
Håper virkelig det byr seg en anledning også i år til å få tatt seg et bad. Akkurat nå lover det ikke så bra, men mye kan forandre seg på de ukene til jeg går på ferie.
I dag har jeg vært på IKEA med en venninne – jeg skulle blant annet ha fatt i utegulv til terrassen. Valget falt på UTLÄNGAN – et vedlikeholdsfritt gulv med et trelignende utseende. Veldig fint så er spent på hvordan det blir. Det ble selvsagt handlet litt annet også når vi først var der, blant annet nye puter til hagemøblene, ny matte ++ Man kommer sjelden tomhendt ut fra IKEA 😉
Bilde fra Pixabay
Nå er jeg helt pumpet og tappet for energi. Slik blir det hver gang selv om vi tok det helt med ro og ikke lot oss stresse av at det var mye folk. Tror likevel mengden av inntrykk gjør meg sliten. Det blir for mye å forholde seg til. Kjøpesentre er for eksempel definitivt ikke rette plassen for meg. Store folkemengder, masse lyder – det blir for overveldende rett og slett. Jeg pleier si at jeg er svidd i pappen for det er slik det føles. Hjernen går på høygir.
Nå har jeg lagt meg nedpå og skal hvile en liten stund.
