Jeg har lest mange artikler om det å være høysensitiv og jeg synes det er interessant. En gang var det likevel kommentarfeltet som fanget min interesse mest. 

Nå for tiden skal for eksempel barn som er litt ville av seg få diagnosen (ADHD) og proppe fulle av narkotika. Før fungerte det med ett klask på rumpa når det var behov for det, og så vokste de seg av med unotene.

Snart er vel alle som ikke har en psykologisk “diagnose” unormale. Sett disse fantasiforskerne i arbeid slik at de klarer seg selv uten penger fra det offentlige!

Før (for få år siden) var det jo hverken allergi eller ADHD, og vi greide oss godt dengang også!

Det sto mye mer, men dette var essensen. Jeg synes kommentarene vitner om lite innsikt og forståelse. 

Jeg mistenker at mange av dem som kommenterte ikke en gang hadde lest artikkelen. Da ville de sett at høysensitivitet ikke er en diagnose. Høysensitivitet er et karaktertrekk på lik linje som for eksempel at noen er musikalske. Mange kunstnere er faktisk høysensitive, bl.a den kjente fotografen Morten Krogvold. 

At de setter likhetstrekk mellom det å ha ADHD og være urolig, viser også bare hvor lite man egentlig forstår. Det at man tidligere ikke hørte noe om ADHD, betyr jo heller ikke at det ikke fantes. Man snakket bare ikke om det eller tok det på alvor. Kanskje visste man ikke bedre. At noen på fullt alvor fremdeles mener en klaps på rumpen kan være løsningen, er jeg ganske sjokkert over…

Før ble barn som ikke klarte å lese og skrive, regelrett sett på som utviklingshemmede og dumme. Det å være ordblind ble forbundet med lav intelligens. I min klasse (dette var på slutten av 70-tallet) var det en gutt som hadde store lese- og skrivevansker, og han ble tvunget til å lese høyt i likhet med alle oss andre. Han fikk aldri noe ekstra hjelp eller spesiell oppfølging, og kompenserte med å bli klassens klovn. 

I dag vet vi bedre. Verden har heldigvis gått fremover på noen områder. 

Forekommer det at barn (eller voksne) kan bli diagnostisert på et feilaktig grunnlag? Ja, det tror jeg så absolutt. Men så skjer vel også det motsatte – at de som burde fått hjelp aldri blir fanget opp. 

Slik som klassekameraten min.