To turer er det blitt denne uken – det er noe å gi seg selv en klapp på skulderen av. Jeg blir så rastløs av å bare være hjemme enda til at jeg har litt å ta tak i her. Det henger for eksempel noen klær på klesstativet og de går ikke inn i skapet av seg selv…

Men når solen skinner (og det har den ikke gjort for mye av de siste dagene) så får klær være klær. Går de ikke inn i skapet av seg selv, går de i hvert fall ikke noe andre steder.

I dag var det meldt regn, men ute var det bare delvis skyet. Jeg så til og med antydning til blå himmel og sol, så da var det bare å kle på seg. Litt usikker om jeg skulle ta Kanadaskogen som sist, men bestemte meg for å ta en rute jeg ikke har gått på en stund.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I utgangspunktet tenkte jeg på lysløypen i Alvøskogen. Men som alltid når man først er kommet seg ut, så er det som om man kan gå til verdens ende. Gullaksdalen er ikke verdens ende, men den er i hvert fall lenger enn lysløypen.

Sist jeg var i Alvøskogen, var deler av veien avsperring pga byggearbeider. Nå var de ferdig og det var blitt skikkelig fint. En helt ny idrettshall er kommet opp og området rundt er oppgradert.

Det begynte etterhvert å skye mer til og snart kjente jeg dråpene. Det var likevel ikke verre enn at vi gikk videre. Det hadde vært uaktuelt for meg å snu for å si det sånn. Er jeg kommet så langt, så tar vi resten også. På veien tilbake økte det på og til slutt måtte vi søke tilflukt i en gapahuk på veien. Det er lenge siden jeg har sett det plaske ned på denne måten. En skikkelig rotbløyte. Vet ikke hvor lenge vi satt, men plutselig stoppet regnet og solen kom frem. Vi skyndet oss videre.

I det vi hadde kommet oss inn i bilen, satte det i gang igjen. Vestnorsk sommer på sitt beste. Jaja, kleggen holdt seg nå borte og det var jo bra.

En flott tur ble det nå, og både Embla og jeg var fornøyd.