I dag er det akkurat én uke igjen til jul! Neste tirsdag på denne tid sitter vi kanskje klare til å dele ut gaver, mette og tilfredse etter en god middag. Så følger noen lett kaotiske timer før det hele er over – for denne gang.
Som liten husker jeg at det var en liten sorg inni meg da julekvelden tok slutt. Forventningene var så store og jeg hadde gledet meg så lenge – og plutselig var det over. Ett år til neste gang. For et barn fortoner jo ett år seg som en evighet.
Jeg ser frem til samvær med familien og det å kunne ta fri fra alt som heter jobb. Kjenner at jeg har behov for det nå.
Min kjære mamma har forresten bursdag i dag! Hipp, hipp hurra! Vi feiret det litt i helgen og så fikk hun en overraskelse på døren tidlig i dag morges. Hun fortjener alt og mere til slik hun står på for oss alle ♥️ Kan ikke få uttrykt nok hvor takknemlig jeg er for henne og for at jeg får feire enda en jul sammen med mine foreldre. Det er jo ingen selvfølge, men akkurat dét orker jeg ikke tenke på. Jeg er heldig og jeg vet det.
Det er lørdag (for de av dere som kanskje ikke visste det hehe) og jeg sitter her med min vanlige iskaffe. Om noen timer bærer det av gårde for å handle inn ingredienser til bakingen senere i dag og så går turen videre til Sotra, hvor jeg skal være til i morgen. Rettere sagt; VI for Embla er selvsagt med. Ute er det lite som minner om jul så julestemningen får vi lage selv.
Jeg lurte litt på hva jeg skulle skrive om og gikk til Facebook for å se om det var noen av minnene der som var verdt å nevne. Og tenk; det var det! For på denne dagen for 10 år siden smakte jeg smalahove for første gang! Hahaha. Og for å si det sånn – det ble med den ene gangen.
Det er forøvrig sjelden jeg ser på de minnene fra denne tiden for de gjør meg som oftest mer trist enn glad. Men tiden kan være en god venn i så måte for det legges et lite slør, et tynt lag med glemsel for hvert år som går. Man glemmer ikke helt, men de skarpe kantene files slik at det vonde gradvis mildnes.
Året vi skal inn i markerer at det er 10 år siden min største snuoperasjon noensinne. Jeg hadde to opphold på Hauglandssenteret eller Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter som det heter. Det ligger i Fjaler kommune i tidligere Sogn og Fjordane, nå en del av Vestand fylke. Disse oppholdene samt det at jeg gikk til psykolog, var med på å redde meg. Jeg sier det rett ut for det er slik det føles. Jeg er ikke flau for å si at jeg trengte hjelp og jeg ba om det selv. Til tross for at jeg var langt nede, hadde jeg styrke i meg til å be om hjelp og til å gjennomføre.
Bloggen min heter Persillebladet. Navnet er valgt på grunn av at jeg opp gjennom årene har blitt behandlet mye som et persilleblad. Og det er ikke rart heller for utad virket jeg nok som at jeg skulle knekke hvert øyeblikk. Jeg trodde jo det selv. Men 2015 ble som sagt et vendepunkt og siden har det bare gått én vei.
I dag var det tid for julelunsj med fagforeningen. Det er da tredje fredagen på rad med festligheter! Heldigvis (holdt jeg nær sagt på å si – og sa det!) gikk det ikke i tradisjonell norsk julemat, men i sushi og andre småretter. Det blir nok av julemat ellers så deilig å spise noe litt annet.
Men himmel så mett jeg ble. Sånn skikkelig ubehagelig mett enda til at det ikke var mye jeg spiste. Dette var kl 14. Nå har klokken passert 21 og jeg er fremdeles mett.
Jeg synes forresten ikke det er lenge siden jeg satt her og skrev hva helgen ville bringe. Det var forrige fredag. Nå er det fredag igjen og denne helgen skal stå i bakstens tegn.
Det blir nok ikke lussekatter selv om det i dag er luciadagen. Derimot skal jeg lage kolakaker og så får vi se om det også blir en ny ladning med havreflarn. Det koselige er at jeg skal bake sammen med venninnen min – det er blitt en tradisjon at vi har én slik dag mens julemusikken står på i bakgrunnen. Vi har riktignok bare gjort dette én gang før da… men nå blir det andre gangen og da kan vi vel regne det for en tradisjon? Haha
Jeg leser en bok for tiden som jeg varmt kan anbefale for de som er interessert i historier fra krigens dager. Boken heter «Carl Fredriksens transport», som var kodenavnet på en norsk flyktningeoperasjon under annen verdenskrig. I løpet av 7 uker ble både jøder og motstandsfolk fraktet i sikkerhet over grensen til Sverige. Losene risikerte egne liv ved denne heltedåden.
Hadde det ikke vært for denne innsatsen, ville langt flere jøder blitt transportert ut av landet og drept i de tyske konsentrasjonsleirene.
Vi lærte en del om krigen da jeg gikk på skolen, vi hørte blant annet om tungtvannaksjonen på Rjukan, Englandsfarerne, Milorg og de hvite bussene. Carl Fredriksens Transport derimot hadde jeg ikke hørt noe om før jeg kom over serien «Last: Jøder», en dokumentar på NRK fra 2022.
Politimannen og motstandsmannen Alf Tollef Pettersen var sammen med sin kone, Rolf A. Syversen og Reidar Larsen hovedansvarlig for transporten. Omtrent 1000 nordmenn ble reddet i sikkert i løpet av den tiden transporten gikk. Syversen ble tilslutt tatt og senere skutt på Trandum. De andre kom seg i sikkerhet i Sverige.
Til tross for den bragden Pettersen og de andre gjorde under krigen, opplevde han stor urett i årene etterpå. De oppnådde ingen anerkjennelse slik Milorg og andre fikk. Det spekuleres i om det kunne skyldes Pettersens politiske syn eller hans rolle i Feldmannssaken. Marthe Michelet har kommet med antydninger om at Pettersen profiterte på transportene, men det er lite som tyder på at dette har noe hold i virkeligheten.
Først på 2000-tallet kom anerkjennelsen. I 2017 ble de hedret av staten Israel for sin innsats for å redde norske jøder. Det ble også opprettet en minnespark der gartneriet til Rolf A. Syversen tidligere lå (flere jøder ble skjult her), og senere er det også satt opp en minneplate på huset der Alf T. Pettersen vokste opp.
Så var nok en helg over. Det har vært en helg av den begivenhetsrike sorten med fotballcup i går og pynting av pepperkaker i dag.
Å være på fotballcup minnet meg en del om tiden da jeg dro på hundeutstillinger. Kjente på flere av de samme følelsene da jeg kom inn i hallen; den blandingen av forventning og spenning. Inni meg var jeg plutselig år tilbake i tid og det var nesten så jeg hørte de alle hundebjeffene fra den gang.
Det begynner å bli noen år siden jeg stilte ut hund. Det var en livsstil og nesten hver helg i perioder gikk med til denne hobbyen. I dag hadde jeg ikke orket å leve det livet. Stå opp midt på natten for å rekke frem i tide – nei, aldri mer. Vi hadde det riktignok mye gøy, men det var også mye stress forbundet med all reisingen. Det kom til et punkt der vi ikke orket mer.
Likevel kan jeg kjenne på et savn i blant. Tror egentlig det er mer et savn etter det sosiale enn selve konkurransen. For når jeg tenker tilbake er det samholdet og samtalene rundt ringen som har satt størst spor.
Uansett; det var gøy å sitte ringside og følge med på småguttene som spilte. De tar det jo på største alvor, men samtidig er det lite knuffing. Alle var vinnere og fikk medalje
Og slik ble pepperkakene! Litt prøvesmaking ble det også tid til underveis.
Det er ikke ofte jeg er oppe på denne tiden en lørdag, men de gangene det skjer tenker jeg at det er deilig. Så hvorfor klarer jeg det da ikke de lørdagene jeg ikke har noen planer?
Latskap (eller behagelighet som klinger bedre i mine ører haha), manglende viljestyrke eller simpelthen bare at jeg er et ekstremt b-menneske? Litt av hvert tenker jeg, men det går nok mest på den viljestyrken tror jeg. For har man viljen klarer man det meste. Dette vet jeg jo for jeg har både vilje og jeg har styrke, men det er ikke alltid jeg klarer å få de to til å samarbeide. Spesielt ikke nå i desember hvor det er fristelser på hvert hjørne.
Jeg skulle jo ha snopestopp frem til jul, meeen det gikk «åt skogen». Nå høres det ut som jeg har skeier fullstendig ut – dét har jeg ikke, men det har blitt litt småspising her og der. Trøsten er at det går faktisk an å gjøre noe med det, ingenting er ødelagt på noe vis.
Når jeg snakker om fristelser; jeg laget faktisk havreflarn for første gang og tok med en smakebit til kollegaene mine i går. De (altså kjeksene) fikk fort ben å gå på. De var skikkelige gode, mye bedre enn de du får kjøpt og veldig enkle å lage.
Knasende sprø, akkurat slik jeg liker det.
Her er oppskriften:
150 gr smør
200 gr havregryn
250 gr sukker
2 ts bakepulver
2 egg
Jeg brukte flytende melange, men du kan også smelte smør og blande det med havregrynet. Egg og sukker vispes til eggedosis og blandes så inn med havregrynet sammen med 2 ts bakepulver. Så vendes det sammen til en slags røre. Jeg brukte slikkepott til dette.
Bruk teskje når du legger røren på brettet. Du trenger IKKE mye på skjeen og husk stor avstand på brettet for havreflarn vil flyte ut mens de steker. Jeg gjorde en bommert på første brettet her og de ble altfor store og fløt sammen.
Stek så i forvarmet ovn på 200 gr i ca 5 minutter. La kjeksene stå på rist en liten stund etter at de er kommet ut av ovnen.
Det blir mye festligheter i desember. Julebord, julegløgg, julelunsjer i flertall… Godt ikke alle årets 12 måneder er slik – da tror jeg vekten hadde blitt sprengt.
I dag har det gått i brente mandler, havreflarn og gløgg. Vi har hatt vårt årlige jule(b)ord for studenter og ansatte – dvs servering av gløgg og pepperkaker, samt utstilling av litt julelektyre. Det er en skikkelig kosedag for alle og et svært populært tiltak. Litt før kl 11 hadde de første stilt seg i kø. Ca 40-45 liter senere tror jeg de fleste var fornøyde.
Køen ble enda lenger, og stemningen var god. Sikkert et etterlengtet lyspunkt midt i eksamenslesingen dette.
Neste fredag er det juleavslutning med fagforeningen, men da blir det sushi som står på tapetet.
Helgen byr på litt ymse for meg. I morgen er det fotballcup med min lille nevø, som slett ikke er så liten lenger. Syv blir han i januar! Og søndag er det pepperkakebaking og pynting med samme nevø.
I kveld blir det avslapping – må jo lade opp til morgendagen
Jeg skriver ikke så mye om det å være høysensitiv for det er et tema som lett kan bli noe betent. Det er så mange meninger omkring begrepet og hva vil det nå egentlig si å være høysensitiv. Også blant forskerne er det ulike meninger, men det gjelder jo det meste av det som forskes på. Man har noen hypoteser og prøver å bevise så langt som det går at hypotesen er korrekt, mens andre kommer opp med forskningsresultat som «beviser» det motsatte. Forskningen man støtter seg til er også mangelfull og det er synd.
Men selv om jeg ikke direkte skriver om det å være høysensitiv, tror jeg nok innleggene gjenspeiler dette karaktertrekket mitt. Jeg er jo meg selv på godt og vondt, og kan ikke være noen andre. Følsom ja. Overfølsom? Tja, til tider kan jeg nok være det også. Definitivt melankolsk. Og denne tiden vi nå er inne i trigger disse sidene hos meg.
For jeg gjør meg så mange tanker når et år nærmer seg slutten og et nytt står på trappene. Hvordan vil det nye året bli? For meg, for mine nærmeste, for verden. Jeg kan lett få klump i halsen når jeg hører “Ja, vi elsker dette landet” synges etter at Kongen har holdt nyttårstalen. En tale jeg forøvrig alltid MÅ ha med meg. Så tittes det på klokken og det telles ned.
Jeg har et vemod inni meg – spesielt når jeg tenker på fortid og fremtid. Jeg vet jo at fremtiden vil innebære mye sorg og savn, fortiden har vist meg det. Det er livet og det er likt for alle, men det vil jo ikke gjøre MIN sorg noe mindre når den tid kommer. Tiden leger alle sår, sies det og jo, såret vil nok lukke seg gradvis, blir mindre, men det vil alltid være et lite arr. Savnet etter de som ikke lenger er med oss vil jo være der.
Jeg er nok litt for flink til å ta sorgene på forskudd i stedet for å glede meg over her og nå. Dette «her og nå» er vanskelig, synes jeg. Jeg har en tendens til å gå bakover eller fremover i tid, men kan fort glemme det å være tilstede i nuet.
Jeg husker psykologen spurte meg en gang om jeg var en slik som rev plasteret av eller om jeg var av dem som pinte meg selv med å rive det laaaangsomt av. Jeg måtte innrømme at jeg nok var av sistnevnte kategori. Jeg ville spare meg for smerten, men det jeg egentlig gjorde var jo å forlenge den. Noen som kjenner seg igjen? Tror kanskje jeg er slik også når det kommer til sorg. At jeg har en tendens til å dyrke sorgen, strekke den ut.
Vet ikke om dette innlegget gav noe mening i det hele tatt. Hva var det Ole Brum sa? «Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut…»
Jeg må bare innrømme at jeg kjøper det meste av julegavene på nett. For meg er det absolutt den mest behagelige måten å handle på. Så deilig å kunne sitte hjemme i ro og mak, i stedet for å stresse rundt på et overfylt kjøpesenter. Jeg blir rett og slett sliten av all støyen!
Samtidig vet jeg jo at jeg ved å netthandle, er med på i bidra til at fysiske butikker legges ned. Det har vært stor nedgang i fysiske butikker de siste årene samtidig som det er et økende antall av nettbutikker. Flere opplever at den fysiske butikken brukes som showroom, men at selve handelen skjer på nettet.
Det er fordeler og ulemper med alt. Det er klart at handelen blir mer personlig når man er i en fysisk butikk. Noen foretrekker den kontakten og servicen man får med selger, det gjør selve handlingen til noe mer enn bare et kjøp. Kanskje treffer man ikke så mange folk ellers så det å ta turen til butikken dekker et sosialt behov. På dette området har jo den fysiske butikken en stor fordel i forhold til nettbutikkene som jo er upersonlige. Selv om nettbutikkene prøver seg ved å sende ut meldinger dersom du har lagt noe i handlekurven, men ikke fullført handelen. For meg blir det bare mas og det fører i hvert fall ikke til at jeg går inn igjen og fullfører kjøpet.
Noen er av den oppfatning at kjøpesentrene ikke har en fremtid, at de vil dø ut fordi varehandelen ikke er flinke nok til å omstille seg. Når jeg ser hvor fullt det som oftest er på sentrene, kan jeg vanskelig tro at de en gang vil måtte legge ned. Her i Bergen bygges kjøpesentrene til stadighet ut og det virker jo som det går bra. Men den som lever får se. Selv tror jeg det etter hvert vil jevne seg ut.
Ja, nå er vi inne i årets siste måned og starten på adventstiden. Jeg har så smått begynt å pynte her hjemme.
Embla og jeg har vært på en liten adventsmarkering her vi bor i dag med tenning av tre og julesang. Embla var eneste hunden og hun gikk så fint med da vi gikk rundt i ring og sang. Etterpå var det utdeling av pepperkaker ved gapahuken, men da gikk vi videre på en liten tur og så hjem. Godt å komme inn igjen for været var ikke helt på vår side.
Men det var et koselig arrangement og en fin måte å bli kjent med naboer på. Håper dette blir tradisjon og så håper jeg flere støtter opp.
Ellers har dette vært en usedvanlig stille og rolig helg. Jeg har fått unna en del ting da, vaskemaskinen har fått kjørt seg for å si det sånn. Merkelig hvordan det har en tendens til å hope seg opp til tross for at det bare er meg i denne husholdningen, men jeg trøster meg med at jeg sikkert ikke er alene om å ha det slik.
