Etter to uker uten brød, prøvde jeg meg i dag på et rundstykke til lunsj. Ummmm, det var deilig! Det er selvsagt litt plundrete å tygge, men alt blir en vane. I kveld unnet jeg meg også en hamburger som fredagskos. Eneste kosen må jeg legge til for sjokolade og chips er bannlyst.
Jeg er fast bestemt på nå målet mitt i løpet av dette året så nå kjøres det et strengt regime her. Men for at jeg skal holde ut MÅ jeg kunne unne meg noe innimellom, slik som i kveld. Det er uansett ikke mye jeg klarer å få i meg for jeg blir fort mett.
I morgen har jeg tenkt å gå en tur jeg aldri før har gått – denne gangen på Sotra. Det å utforske nye turområder gir meg ekstra motivasjon til å komme meg ut, kjenner jeg. Det tilfører noe mer til turen; en spenning på et vis. Og så etterpå; den deilige følelsen av mestring.
Man trenger ikke gå på de høyeste toppene for å oppnå den følelsen. Det merker jo jeg i påsken da jeg tok turen til Dronningen. Det er topper som er høyere – likevel; for meg var det nok en liten seier. Jeg lar ikke frykten stanse meg.
Frykt? Frykt for hva, tenker nok noen. Men det er vanskelig å forklare for andre når jeg knapt skjønner det selv. Jeg vet ikke hva som gjør at jeg synes det er skummelt å gå alene på steder jeg ikke er kjent. De fleste turområder er godt merket, så det burde ikke være et problem. Jeg har Google Maps så det skal jo noe til å gå seg vill.
Det blir nok en stund til jeg beveger meg alene over vidden – Rom ble ikke bygget på én dag. Det er heller ikke sikkert at det kommer skje, for det er et nokså hårete mål for meg. Jeg får kose meg med disse små delmålene og så får vi se hva som skjer.
