Vi har gjerne en tendens til å glorifisere tiden før internett. De gode, «gamle» dagene hvor ingen satt med nesen ned i en mobil, men faktisk pratet med hverandre. Der ungene var ute og lekte i stedet for å sitte foran av skjerm og spille osv. Vi hadde så mye mer tid før, sies det. Et paradoks i og med at vi har mer hjelpemidler i dag enn før. Så var livet før internett og elektriske hjelpemidler så mye bedre?

Vi snakket om det i lunsjen en dag, hva ville vi savnet mest om internettet ble lagt ned? Hva om det ikke lenger fantes noe Facebook, Instagram, snap osv?

Det de fleste kom frem til at de ville savnet var tilgangen til informasjon, altså muligheten for å google. Man får jo svar på det meste ved ett enkelt søk. Hva gjorde vi før? Lurte man på noe da, måtte vi slå opp i leksikon for å svar, ringe eller gå på biblioteket. De fleste hadde Store norske leksikon i ørten bind hjemme i sin egen bokhylle.

Kontakten med familie, venner og bekjente var også noe enkelte trakk fram. Nå klarte vi jo fint å holde kontakt før også, men det var uten tvil litt mer kronglete, spesielt om avstanden var stor. I dag kan vi lett sende en chat, ringe via FaceTime eller fra mobilen da. Før måtte vi skrive brev. Hadde man fasttelefon (noe det var venteliste på), måtte man gjerne begrense hvor lenge man kunne snakke siden tellerskrittene gikk. I tilfeller hvor informasjonen skulle komme fort frem, ble det sendt telegram.

Jeg savner ikke det å måtte gå til et reisebyrå for å bestille en ferietur slik vi gjorde før. Skulle vi se film hjemme, måtte vi til videobutikken og leie. Kvaliteten var ikke alltid så bra, ikke så rart med tanke på hvor mange som hadde sett filmene før oss. Husker ennå den rullingen over skjermen… eller at filmen ikke var spolt tilbake. Sååå irriterende.

Jeg savner definitivt IKKE det å sto i ventekø i banken for å kunne betale en regning. Et par tastetrykk på mobilen så er det fikset.

Jeg kunne nok fortsatt i det uendelige om alle fordelene med internettet. Så lenge alt fungerer er det jo greit, men i det øyeblikket det oppstår et problem og vi ser hvilke konsekvenser det kan føre til, ser man hvor prisgitt man er teknologien.

Mange klarer ikke henge med i denne teknologiske utviklingen og føler seg hjelpeløse. Eldre blir jo nesten som digitale analfabetere å regne siden dette er et «språk» mange av dem ikke forstår. Husker skuespilleren Lise Fjeldstad tok dette opp og jeg er helt enig. Hun kom med et ønske om å innføre en slags digital hjemmehjelp og det tror jeg faktisk mange hadde satt pris på.

Den teknologiske utviklingen har gjort livet lettere på mange måter, men det kommer også med en kostnad. For den tiden man har til rådighet etter jobb, går mye bort  til skjerm. Det at mange jobber hjemmefra kan føre til at det blir et glidende skille mellom privatliv og jobb. Hjemmekontor har mange fordeler altså, men det er lett for at jobbtiden spiser litt av privattiden. Noen opplever at det er vanskeligere å logge helt av. Det siste merker jeg selv, for jeg har jo tilgang til all jobb fra egen mobil. Og det er ikke få ganger jeg «bare må» sjekke jobbmailen selv om det er helg.

Jeg innrømmer det gjerne – mobilen stjeler alt for mye av tiden min. Selv når jeg er på besøk finner jeg meg selv i å ta et lite spill, sjekke Facebook, insta eller snap. Jeg legger fra meg mobilen, men like fort er den tilbake uten at jeg har lagt merke til det. Gud forby om jeg skulle dra avgårde uten mobilen. Det ville vært som å miste en kroppsdel og jeg ville følt meg helt utenfor allfarvei. Flere som har det sånn? Det minner jo om en sterk avhengighet.

Jeg koser meg også med mobilen da, spesielt når jeg går på turer. Elsker det å kunne ta fine naturbilder og da er det jo kjekt å kunne ha noe med seg som er lett å bære. Ikke for det; det finnes jo også små kameraer som hadde fungert vel så bra og da hadde man også sluppet å være så tilgjengelig (vel og merke om man klarte å la mobilen være hjemme). Det å få en tekstmelding når man sitter på en fjelltopp, ødelegger litt av den sinnsroen man finner der.

Fordeler og ulemper – som med alt annet. Likevel er jeg glad for at jeg vokste på på 70- og 80-tallet enn i dag. Jeg har fått litt av begge verdener, både den gamle og den nye. Jeg kan lettere reflektere over hva som var bra da og hva som er bedre i dag.