Det er lørdag (for de av dere som kanskje ikke visste det hehe) og jeg sitter her med min vanlige iskaffe. Om noen timer bærer det av gårde for å handle inn ingredienser til bakingen senere i dag og så går turen videre til Sotra, hvor jeg skal være til i morgen. Rettere sagt; VI for Embla er selvsagt med. Ute er det lite som minner om jul så julestemningen får vi lage selv.

Jeg lurte litt på hva jeg skulle skrive om og gikk til Facebook for å se om det var noen av minnene der som var verdt å nevne. Og tenk; det var det! For på denne dagen for 10 år siden smakte jeg smalahove for første gang! Hahaha. Og for å si det sånn – det ble med den ene gangen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er forøvrig sjelden jeg ser på de minnene fra denne tiden for de gjør meg som oftest mer trist enn glad. Men tiden kan være en god venn i så måte for det legges et lite slør, et tynt lag med glemsel for hvert år som går. Man glemmer ikke helt, men de skarpe kantene files slik at det vonde gradvis mildnes.

Året vi skal inn i markerer at det er 10 år siden min største snuoperasjon noensinne. Jeg hadde to opphold på Hauglandssenteret eller Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter som det heter. Det ligger i Fjaler kommune i tidligere Sogn og Fjordane, nå en del av Vestand fylke. Disse oppholdene samt det at jeg gikk til psykolog, var med på å redde meg. Jeg sier det rett ut for det er slik det føles. Jeg er ikke flau for å si at jeg trengte hjelp og jeg ba om det selv. Til tross for at jeg var langt nede, hadde jeg styrke i meg til å be om hjelp og til å gjennomføre.

Bloggen min heter Persillebladet. Navnet er valgt på grunn av at jeg opp gjennom årene har blitt behandlet mye som et persilleblad. Og det er ikke rart heller for utad virket jeg nok som at jeg skulle knekke hvert øyeblikk. Jeg trodde jo det selv. Men 2015 ble som sagt et vendepunkt og siden har det bare gått én vei.

Så var nok en helg over. Det har vært en helg av den begivenhetsrike sorten med fotballcup i går og pynting av pepperkaker i dag.

Å være på fotballcup minnet meg en del om tiden da jeg dro på hundeutstillinger. Kjente på flere av de samme følelsene da jeg kom inn i hallen; den blandingen av forventning og spenning. Inni meg var jeg plutselig år tilbake i tid og det var nesten så jeg hørte de alle hundebjeffene fra den gang.

Det begynner å bli noen år siden jeg stilte ut hund. Det var en livsstil og nesten hver helg i perioder gikk med til denne hobbyen. I dag hadde jeg ikke orket å leve det livet. Stå opp midt på natten for å rekke frem i tide – nei, aldri mer. Vi hadde det riktignok mye gøy, men det var også mye stress forbundet med all reisingen. Det kom til et punkt der vi ikke orket mer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Likevel kan jeg kjenne på et savn i blant. Tror egentlig det er mer et savn etter det sosiale enn selve konkurransen. For når jeg tenker tilbake er det samholdet og samtalene rundt ringen som har satt størst spor.

Uansett; det var gøy å sitte ringside og følge med på småguttene som spilte. De tar det jo på største alvor, men samtidig er det lite knuffing. Alle var vinnere og fikk medalje 😉

Og slik ble pepperkakene! Litt prøvesmaking ble det også tid til underveis.

Nå hører jeg køyen kalle. God natt!

Jeg skriver ikke så mye om det å være høysensitiv for det er et tema som lett kan bli noe betent. Det er så mange meninger omkring begrepet og hva vil det nå egentlig si å være høysensitiv. Også blant forskerne er det ulike meninger, men det gjelder jo det meste av det som forskes på. Man har noen hypoteser og prøver å bevise så langt som det går at hypotesen er korrekt, mens andre kommer opp med forskningsresultat som «beviser» det motsatte. Forskningen man støtter seg til er også mangelfull og det er synd.

Men selv om jeg ikke direkte skriver om det å være høysensitiv, tror jeg nok innleggene gjenspeiler dette karaktertrekket mitt. Jeg er jo meg selv på godt og vondt, og kan ikke være noen andre. Følsom ja. Overfølsom? Tja, til tider kan jeg nok være det også. Definitivt melankolsk.  Og denne tiden vi nå er inne i trigger disse sidene hos meg.

For jeg gjør meg så mange tanker når et år nærmer seg slutten og et nytt står på trappene. Hvordan vil det nye året bli? For meg, for mine nærmeste, for verden. Jeg kan lett få klump i halsen når jeg hører “Ja, vi elsker dette landet” synges etter at Kongen har holdt nyttårstalen. En tale jeg forøvrig alltid MÅ ha med meg. Så tittes det på klokken og det telles ned.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har et vemod inni meg – spesielt når jeg tenker på fortid og fremtid. Jeg vet jo at fremtiden vil innebære mye sorg og savn, fortiden har vist meg det. Det er livet og det er likt for alle, men det vil jo ikke gjøre MIN sorg noe mindre når den tid kommer. Tiden leger alle sår, sies det og jo, såret vil nok lukke seg gradvis, blir mindre, men det vil alltid være et lite arr. Savnet etter de som ikke lenger er med oss vil jo være der.

Jeg er nok litt for flink til å ta sorgene på forskudd i stedet for å glede meg over her og nå. Dette «her og nå» er vanskelig, synes jeg. Jeg har en tendens til å gå bakover eller fremover i tid, men kan fort glemme det å være tilstede i nuet.

Jeg husker psykologen spurte meg en gang om jeg var en slik som rev plasteret av eller om jeg var av dem som pinte meg selv med å rive det laaaangsomt av. Jeg måtte innrømme at jeg nok var av sistnevnte kategori. Jeg ville spare meg for smerten, men det jeg egentlig gjorde var jo å forlenge den. Noen som kjenner seg igjen? Tror kanskje jeg er slik også når det kommer til sorg. At jeg har en tendens til å dyrke sorgen, strekke den ut.

Vet ikke om dette innlegget gav noe mening i det hele tatt. Hva var det Ole Brum sa? «Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut…»

Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000?

Dette var starten på et innlegg jeg skrev i november i fjor: Vi har det forbaska godt. Det sørgelige er at det kunne like gjerne vært skrevet i dag. Ingenting har endret seg. Absolutt INGENTING – annet enn omfanget og tallet på døde barn. Og det tallet ser bare ut til å stige.

I dag skriver vi 26. november. Det er en sort dag i Norges historie. På denne dagen i 1942 ble 529 norske jøder sendt ut fra landet med lasteskipet Donau. Det gikk flere deportasjoner, men dette var den største. Av de tilsammen 776 menneskene som ble sendt fra Norge og til dødsleirene, overlevde kun 38.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ufattelig å ta inn over seg de lidelsene disse gikk gjennom. Det er nesten som man ikke kan tro hvordan det i det hele tatt var mulig å overleve et slikt helvete som dette var. Jeg har prøvd å sette meg selv inn i de forholdene og tror neppe jeg ville holdt ut.

Vi må aldri glemme, sier vi, men det er jo nettopp det vi gjør. For hvor mange kriger har det ikke vært i verden siden 1945? Husker ennå bildene fra konsentrasjonsleirene på Balkan på 90-tallet – det var bilder jeg ikke trodde vi ville komme til å se i vår tid. Det var som å gå 50 år tilbake i tid.

Krig er krig, offer er offer uansett hvilken nasjonalitet eller religion man tilhører. Ett krigsoffer er ett krigsoffer for mye.

Det ble tidlig kveld på meg i går. Fikk sånne magesmerter og løp i rute på do, og tilslutt følte jeg bare for å legge meg. Aner ikke hvorfor jeg ble så dårlig for hadde ikke spist noe spesielt. Eneste jeg koste meg med i går kveld var litt ost og kjeks, og jeg pleier ikke reagere på det. Ikke spiste jeg mye heller.

Smertene avtok nå tilslutt og jeg sovnet ganske fort. I dag føler jeg meg fin.

Det som står først på plakaten er egenpleie. En dusj og rens av ansikt. Kanskje blir det også en ansiktsmaske. Det er det som er så deilig med disse lørdagsmorgenen; å kunne dulle og være litt ekstra snill med seg selv. Det er ingenting å haste etter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje blir man litt ego av å bo alene? Jeg håper ikke jeg er det, og tror ikke det egentlig. Det må jo andre svare på i så fall hvordan de oppfatter meg. Det er klart, jeg trenger ikke ta hensyn til andre enn meg selv når jeg er hjemme, men tror andre vil være enig med meg når jeg sier at jeg slipper alt jeg har i hendene om noen trenger meg. Jeg er ikke vond å be. Trenger noen meg, stiller jeg opp.

Jeg er privilegert. Det vet jeg. Jeg har familie og venner jeg setter høyt. Jeg er ikke syk. Jo, har mine plager, men det er det de er; plager. Ingen alvorlig sykdom. Jeg har mennesker rundt meg som stiller opp om jeg skulle trenge det. Det er en stor trygghet.

Alle er ikke så heldige. Vi leser om folk som blir funnet døde hjemme. Da har de kanskje ligget der i månedsvis. Hvordan er det mulig?? Noen er uten familie, andre har kanskje ikke hatt kontakt med familien, men hva med naboer? Det offentlige? Hvordan kan disse gå så til de grader under radaren?

Jeg hadde en venn som ble funnet død hjemme etter ca 10 dager. Han var en einstøing, men vi hadde jevnlig kontakt med han. Det gikk sjelden mer enn 2 -3 uker mellom hver gang vi hadde kontakt og han var også ofte på besøk.

10 dager kan høres lenge ut, men jeg tviler sterkt på at det ville gått så mye lenger. Han ville blitt savnet. Vi ville jo ha reagert. Det hadde nemlig skjedd mer enn én gang at vi dro inn til byen og hjem til han for å sjekke hvordan det sto til. Da hadde vi gjerne prøvd å få tak i han flere ganger. Nå var den en annen venn som hadde prøvd å få kontakt og som tilslutt meldte fra.

Dette er 9 år siden nå og jeg savner ham. Savner stundene vi hadde sammen, kunnskapen hans. Han visste så mye om dyr og natur. Han var raus på så mange måter. Et godt menneske.

Så selv om han var einstøing, hadde han venner. Mange venner. Det er så trist å tenke på disse andre; hvor ensomme de må ha vært. Ensomme i livet og i døden. Og Ikke ha NOEN som savner en?

Vennskap. Venner som kommer, venner som går, venner som alltid er der. Jeg synes det er trist når vennskap tar slutt. Ofte er det ingen spesiell grunn heller – kontakten uteblir rett og slett. I noen tilfeller blir det mye «enveiskjøring» og da går man tilslutt lei. Jeg får i hvert fall tanker om at et vennskap ikke blir sett på som så viktig når det kun går én vei. Man trenger ikke nødvendigvis sees så ofte, men en viss kontakt bør det jo være. En melding i ny og ne, et spørsmål om det går bra osv. Litt interesse.

Det er ikke så lett når relasjoner endres. Spesielt ikke når det er vennskap man trodde skulle vare livet ut. Men folk forandrer seg – også du selv – og da skjer det gjerne at man går i ulike retninger. Jeg har kjent på en liten bitterhet over det. Har følt på at jeg var god å ha i en periode, men når det ikke lenger er behov for meg, er jeg ikke så interessant lenger. Det er sårende, men jeg vet jo ikke 100% om det virkelig er tilfelle eller om det bare er jeg som føler det slik. Det er likevel lite jeg kan gjøre med det, annet enn å gå videre. Bitterhet hjelper ingen.

Jeg har også selv måttet kutte ut enkelte mennesker fra livet mitt. Det har vært langtfra enkelt, men absolutt nødvendig. Det er ikke lett å være den som «blir forlatt», men det er søren meg heller ikke lett å være den som gir slipp. Man vil jo helst beholde mennesker man har vært glade i i livet sitt, men av ymse grunner går ikke det alltid.

Jeg er i hvert fall veldig glad for de vennene jeg har og spesielt for de som alltid har vært der. Til tross for nedturer, har vennskapet holdt, og til og med kommet styrket ut. Dette er venner som har sett meg på mitt verste, men som likevel hadde troen på meg. Vel, kanskje hadde de ikke alltid troen, men de gav meg i hvert fall aldri opp.

Det er jeg evig takknemlig for.

Vi skalker våre luker for i natt kommer Jakob. Masse regn og enkelte steder kan det komme nedbørsrekorder. Nå er jo vi her på Vestlandet vant til ruskevær, men det er skummelt med tanke på rasfare og flom. Jeg er ikke engstelig på egne vegne, men tenker på de som bor i de mest utsatte områdene. Får bare håpe det ikke blir så ille som fryktet.

Egentlig burde jeg bodd på Østlandet for jeg er ikke så altfor glad i dette regnet. På de fine dagene kan lite måle seg med Bergen (heeelt objektivt sagt, selvsagt), men så skrus kranen på og det bare bøtter ned…. Dag etter dag etter dag. På slike på dager hadde jeg nok foretrukket et sted med litt mindre luftfuktighet hehe. Men så snart finværet er tilbake er all ting glemt.

Bergen er byen min ja. Husker første gangen jeg besøkte byen igjen etter at jeg hadde flyttet til Oslo. Jeg kunne ikke se meg mett på fjellene. Det var noe av det jeg savnet mest, nest etter savnet av familie og venner. Byen é Bergen og laget é Brann… Vel, det siste er nok ikke helt sant da. Joda, det er artig når det går bra, men jeg er ærlig talt ikke så interessert i fotball. Jeg er vel den eneste i familien nå som ikke har den interessen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er noe så sjelden som en lavmælt bergenser. Joda, de finnes de også 😉 Vi er ikke alle like brautende og store i kjeften, men jeg havnet selvfølgelig i nærheten av noen av den sorten i sommer. Det var da jeg var i Oslo. Der satt jeg på Egon, nøt freden og den varme sommerkvelden, og plutselig hørte jeg en velkjent dialekt bak meg. Skikkelig høyrøstet og jeg gremmet meg.

Bergensere er selvsagt ingen ensartet gruppe, like lite som trøndere, nordlendinger eller andre er det. Men vi mennesker har lett for å generalisere og sette merkelapper på hverandre.

Det er likevel noe som skille oss fra andre og det er at vi ikke har hunkjønn i bergensk grammatikk. Vi har kun han- og intetkjønn. Vi skriver for eksempel jenten i stedet for jenta, konen i stedet for kona osv. Hanseatene kan trolig ha medvirket til dette og dermed hindret overgangen til det moderne fellesnorske trekjønnsystemet. Et språk med to kjønn er jo naturlig nok lettere enn et språk med flere.

Så ja, vi é kanskje nokke for oss sjøl likevel.

Å diskutere krig og religion (og forsåvidt også legning) på nett fører sjelden noe godt med seg. Been there, done that. Det førte ikke til noe annet enn frustrasjon og fortvilelse over den svart/hvite tankegangen jeg syntes prege diskusjonene. Jeg var ikke så sterk heller på den tiden så jeg tok kritikk (eller det jeg følte var kritikk) veldig personlig.

Dette ligger noen år tilbake i tid nå, men det har gjort meg mer forsiktig. Som jeg har sagt før; jeg velger selv mine kamper. Det er opp til MEG hva jeg ønsker å fokusere på – ingen andre. Jeg lar meg hverken diktere eller styre.

Det har jeg forresten aldri gjort. Jeg har alltid gått mine egne veier og gjerne mot strømmen. Det var ikke bare enkelt den gangen jeg valgte å ikke konfirmere meg – som den eneste i min klasse. Jeg gikk selv til presten og sa i fra. Ingen liker å skille seg ut i den alderen, men jeg kunne ikke bekrefte dåpen når jeg ikke trodde. For meg ville det vært å hykle. Jeg respekterer likevel de av mine klassekamerater som valgte annerledes enn meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Respekt for andres meninger er grunnleggende i en meningsfull diskusjon. Uten respekt kommer man ingen vei. Å møte andres meninger med hån og spott inngir ikke akkurat til tillit. Da gidder jeg ikke fortsette.

Så får bare noen ha den oppfatningen om at jeg er uten baller siden jeg ikke vil bruke bloggen til de helt store kontroversielle temaene (annet enn når jeg selv vil og føler for det). Det lever jeg veldig godt med. Dessuten har de jo faktisk helt rett i akkurat dét – jeg er jo balleløs 😉

Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Det er et godt sitat dette, hentet fra Bergprekenen hvor Jesus advarer mot å dømme andre. Flere burde lagt seg dette på hjertet.

For det er jo unektelig litt rart når noen gjør det samme som de selv kritiserer andre for å gjøre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ser de det ikke eller vil de ikke se? Eller er det egne regler som kun gjelder dem? Jeg skjønner ikke helt hva baktanken er. Er det kun for å provosere?

Jeg har en liten mistanke om det nemlig. Men det er helt greit det, bare fortsett slik. Jeg har etterhvert sett mønsteret og det tror jeg ikke jeg er alene om.

Jeg sitter her med iskaffen min og tenker på så mangt. På all urettferdigheten i verden, på hvor neste tur skal gå, at jeg slettes ikke var så flink i matveien i går… Ja, dere skjønner. Mye som foregår i topplokket.

For å ta det siste først; fredager er en stor trigger. Fredager betyr helg, fri fra jobb og kos. Det siste der må jeg finne ut av. Ikke for det at jeg ikke skal kunne kose meg, men kos MÅ jo ikke bety snop! Kos kan jo være så mye annet. Selvsagt gjør det ingenting at jeg kjøper en pose M som er store favoritten nå, men det er dette at jeg blir så fokusert på det i forkant som plager meg.

Snop var det vi tydde til både som kos og trøst da jeg bodde på Risnes. Det samme da jeg bodde i England og i Oslo. Når jeg tenker meg om, startet det vel faktisk egentlig da jeg bodde i England. Jeg var 19 år og jobbet som au pair. Langt borte fra familie og venner for første gang, borte fra alt det trygge. Det er likevel rart å tenke på alt det jeg faktisk klarte de månedene jeg bodde der. Jeg startet for eksempel på skole. Skolen lå et stykke fra unna der jeg bodde så måtte ta buss. Dette fikset jeg uten problemer selv om jeg kan huske at jeg syntes det var litt skummelt i starten. Jeg fikk meg venner – husker spesielt Andreja fra Slovenia. Den gang var vel det en del av Jugoslavia, men hun sa Slovenia.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Likevel var hjemlengselen stor. Så stor at jeg begynte å trøstespise. Saumførte fryseren for å finne noe godt jeg kunne lage meg til lunsj (ble vant til varm lunsj der). Ellers gikk det i kjeks og snop. Så døde min farfar og de dagene som gikk før jeg kunne dra hjem til begravelsen følte som en evighet. Snop lindret – litt.

Det samme skjedde da min farmor døde 5 år senere. Snop lindret til en viss grad smerten.

Slik kan jeg fortsette. I alle livets vanskelige perioder har snop blitt brukt som terapi.

Fredager er en trigger som sagt, men fredagene kan jeg ikke unngå. Vonde perioder vil komme, livet skjer. Selv om jeg ikke er helt i mål, er jeg likevel bedre rustet. Jeg skal ikke være så hard mot meg selv om det glipper i ny og ne – det er ikke dét som ødelegger for helheten.

Siden jeg startet på dette innlegget, har jeg forflyttet meg. Nå er jeg hos foreldrene mine. Får heller filosofere mer siden.