Alle som kjennet meg vet hvor lite glad jeg er i å lage mat. Er det ett sted jeg føler meg dum, er det på kjøkkenet. Likevel synes jeg det er artig å se på matlagingsprogram og gøy å bla i kokebøker. Og inni meg kjenner jeg på en lyst til å eksperimentere litt, lære, bli flinkere og ikke minst tryggere. Jeg er alltid så redd for å mislykkes, men hva spiller det for rolle egentlig? Da prøver man bare igjen. Kjedelig med alt som går til spille selvsagt, men øvelse gjør… ja, om ikke mester så i hvert fall flinkere!
For noen uker siden gikk jeg til innkjøp av en brødbakemaskin. Tenkte at nå skulle jeg begynne å lage egne brød.
Det er jo genialt at man bare kan putte ting oppi en maskin og så vips! Fiks, ferdig brød.
Det vil si; om man gjør det slik det skal gjøres…
Jeg hadde kjøpt en slik bakemiks som jeg kun skulle tilføre gjær og vann. Så enkelt at selv jeg burde klare…
Meeeen – ikke vet jeg hva som gikk galt. Om det var pga at jeg tok kaldt vann i stedet for lunkent eller hva – brødet ble ikke bra. Det så greit ut, men inni var det deigete.
Min første tanke var selvsagt at dette gidder jeg ikke. Jeg er og forblir håpløs når det gjelder matlaging. Jeg kan aldri som andre, bare «mekke» noe sammen og så blir det godt. Nei, her må jeg tydeligvis ha alt inn med TESKJE.
Men kommer jeg gi opp? Selvsagt ikke, jeg er for sta til det. Nå prøver jeg igjen og går det ikke denne gangen heller, får jeg prøve meg på å lage et brød fra bunnen. Altså ingen bakemiks, men kjøpe inn ingrediensene og følge oppskriften til punkt og prikke. Jeg skal klare det!
