Embla er heldigvis bedre og såret ser ut til å gro fint. Virker ikke som hun har smerter og hun har heller ikke klødd seg. Spiser godt gjør hun også.

Jeg har litt angst for slike sår som plutselig bare dukker opp på uforklarlig vis. For en del år siden opplevde vi det med den ene hannhunden vår. Snorre het han. En herlig krabat på alle måter, så snill og god.

Det begynte med en bitteliten hårløs flekk. Ikke noe sår eller noe, bare litt tørr hud. Vi oppsøkte dyrlege og fikk beskjed om å bade ham med en spesiell sjampo. Vi byttet også fôr.

Så oppdaget vi noen skorper på låret hans. Fikk da beskjed om å fjerne skorpene med det resultat at det dannet seg et krater. Vi tok diverse prøver av han for å finne ut at det ikke var midd- eller sopprelatert, og prøvene var negative. Det ble også tatt biopsi.

Rapporten viste at dette mest sannsynlig skyldtes reaksjon på vaksine. Han utviklet etterhvert en kronisk betennelse i blodkarene. Immunforsvaret hans klarte ikke å bekjempe denne betennelsen, og det utviklet seg til store sår over hele kroppen. I perioder var han bedre, men han måtte vaskes og stelles hver dag, og skorper måtte fjernes.

Han var så tapper og fikk de beste skussmål hos dyrlegene på Stend. Han ble en «kjendis» der oppe 😉 «Er det Snorre som kommer?» ble en velkjent frase. De gjorde sitt ytterste for å hjelpe.

Den siste dagen oppdaget vi enda flere klumper og huden virket veldig rød og betent, og den væsket. Han ynket seg da vi stelte han og da forsto vi at dette ikke gikk lenger. Han ble 5 1/2 år.

Det tok lang tid før vi kom over tapet av Snorre. Vondt å tenke på hvordan han hadde det de siste månedene av livet sitt.