Det er nå omtrent én uke siden jeg mottok svaret på en avføringsprøve jeg hadde tatt gjennom tarmscreeningsprogrammet. Prøven viste spor av blod i avføringen så jeg ville bli henvist til sykehuset for koloskopi.

Den første tanken som slo meg var selvfølgelig at jeg nå hadde fått kreft. Bare ordet gir meg frysninger. Selv om blod i avføring i de aller fleste tilfeller skyldes helt ufarlige tilstander som f.eks hemoroider, var jeg ganske overbevist om at jeg var av de få uheldige prosentene. Jeg har googlet alt fra symptomer på tarmkreft og endetarmskreft til behandling. Så for meg at de turene jeg hadde sett frem til, ikke ville bli noe av. Skikkelig krisemaksimering med andre ord. Jeg måtte selvsagt også google koloskopi og andres erfaringer. Det er aldri lurt egentlig for opplevelsene er så forskjellige. Noen synes undersøkelsen var smertefull, andre bare mer ubehagelig.

Innimellom har jeg heldigvis også klart å tenke mer rasjonelt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det verste har vært ventetiden. Den er brutal. Når vil jeg blir kalt inn? Får jeg vite svaret med én gang eller må jeg gå i uvisse i flere uker?

Jeg var heldig. På mandag ringte de fra sykehuset – de hadde fått en avbestilling. Om jeg ville ta den timen? Jaaaa, selvsagt.

Den timen var i dag. Undersøkelsen gikk over all forventning, men nå valgte jeg både bedøvelse og beroligende, så godt mulig det var grunnen til at det gikk så fint. Jeg hadde i hvertfall ingen smerter eller ubehag. De fant to polypper – små og mest sannsynlig godartete. De slo vel mer eller mindre fast at de var godartete, men de sender de jo inn til dyrking.

Det verste med hele prosessen med unntak av ventetiden, var selve tømmingen av tarmen. Det har vært noen heftige dager, men jeg skal spare dere for detaljene haha.

Jeg må takke min kjære lillesøster som var med meg i dag – det gjorde det hele mye lettere. En stor takk også til bestisen, som hentet meg på sykehuset og fikk meg trygt hjem. Det er så godt å ha fine mennesker rundt seg som stiller opp.

Midt oppi alt dette, fikk jeg en hyggelig overraskelse i posten. Helt overraskende var den vel ikke – jeg hadde mine mistanker, men likevel. Tusen takk, Frodith!

Vi er i gang med februar – den siste vintermåneden.

Det ser likevel ikke ut til at kulden helt vil slippe taket, men så lenge det er så fint som det er, skal jeg virkelig ikke klage.

Embla og jeg startet måneden med en god tur i nærområdet. Det blir jo ikke det samme som å tusle rundt i skogen eller gå på fjellet, men vi fikk kommet oss i aktivitet i det minste. Det er et par gode motbakker på turen så jeg fikk testet mosjonen. Den kunne vært bedre, men også verre, så jeg er rimelig fornøyd. Nå blir det avslapping resten av dagen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var det full rulle hos mine foreldre. Vi feiret min yngste nevø som fylte 8 år på fredag, med gaver, ballonger, sang og ellers alt som hører til. Lille Ø er ikke så liten lenger.