Det ble et brått skifte rent værmessig fra i går til i dag. Fra å ha hatt over tyve grader og sol i nesten 14 dager, våknet vi til lavere temperaturer og regn. Mye regn. I hvert fall da jeg skulle ut med Embla i dag morges. Hun likte det ikke hun heller, gjorde seg fort ferdig og så hjem i full fart.
Så nå kan vi vel slå fast at sommeren er over for denne gang. Den kom sent, men bedre sent enn aldri.
Denne dagen går ikke inn i historien som en av mine mest produktive dager på jobb, men kanskje som en av de koseligste. Jeg har nemlig hatt lille nevøen min med meg pga at det var planleggingsdag i barnehagen. Det ble litt kinkig for foreldrene, så i dag har besteforeldre og tante stilt opp. Det gikk veldig greit det – han overtok like så godt både pult, kontorstol og pc 🤣 Han var godt sliten da vi kjørte hjemover.
Sitter ute og nyter siste finværsdagen på en stund mens Berta tar husvasken. I morgen er det tilbake til godt gammeldags bergensvær. Formen? Tja, kunne vært bedre. Slik blir det bestandig når jeg har vært ute kvelden før. Etter den søte kløe osv. Ikke det at jeg tok meg så mye ut, men det er uvant å komme sent hjem.
Jeg hadde det utrolig hyggelig i går da. Vi var fire venninner som endelig kunne komme sammen etter to år! Hun ene disket opp med god mat og drikke, og timene bare fløy av gårde!
Det gjør så godt med slike kvelder selv om jeg får svi i ettertid. Det er likevel så verdt det.
Visste dere at det ikke alltid bare er tronen som går i arv i kongelige kretser? Noen ganger har det også hendt at bortlovede prinsesser har gått videre fra en bror til en annen.
Den britiske dronning Mary (farmor til nylig avdøde dronning Elizabeth) var som ung jente først trolovet med prins Albert Victor. Den gangen het hun Mary av Teck. Albert Victor var eldstesønnen til den senere kong Edward VII og dronning Alexandra, og altså barnebarn av dronning Victoria. Det har vært mange spekulasjoner rundt prinsens liv, hans legning, hans mentale helse og intelligens. Det har også vært konspirasjonsteorier om han kunne være Jack the Ripper, en kjent seriemorder i England på slutten av 1800-tallet.
Vel, prinsen døde bare uker etter at forlovelsen ble inngått og Mary ble siden «overtatt» av nestemann i arverekken, nemlig Albert Victors bror, den senere kong Georg V. Utifra hva jeg har lest og sett av Mary, tenker jeg Georg var en mer egnet mann for henne.
Georg sin tante på morssiden, tsarina Maria Fjodorovna (den gang prinsesse Dagmar), hadde ca 30 år tidligere opplevd det samme som Mary. I 1864 ble hun forlovet med den russiske tronarvingen storfyrst Nikolaj Aleksandrovitsj. Året etter døde imidlertid Nikolaj og broren Aleksander overtok like godt både tronen og prinsessen.
Maria Fjodorovna, keiserinne av Russland. Kilde: Wikipedia
Det å danne allianser var viktig på den tiden. Grunnen til at valget falt på nettopp Haakon og Maud den gangen i 1905, var i høyeste grad politisk. Norge trengte som ny nasjon støttespillere og så en sjanse i å få England som en viktig alliert nettopp på grunn av Maud, som var britisk prinsesse. At de også hadde en sønn, en arving, var også avgjørende.
Det ble en tidlig start på meg i dag. Tidlig for meg å være, vel og merke 😆 Jeg kjørte først min søster og lille nevø til bursdagsfeiring på Leos lekeland, før jeg dro videre til Kanadaskogen for å gå tur.
Her pleier det å yre av liv, men i dag var jeg såpass tidlig at jeg fikk gå i fred store deler av veien. Kanadaskogen er i likhet med Alvøskogen, et skikkelig idyllisk naturområde. Nå var det lenge siden sist jeg gikk her, så det var kjekt å legge turen hit i dag.
Som jeg nevnte har jeg alltid vært svært interessert i de kongelige. Dette med hvem som er i slekt med hvem, slektskapet mellom kongehusene og historien bak fascinerer.
Jeg er i det hele tatt opptatt av slekt og slektshistorie, noe dere kan lese om i innlegget I mine forfedres fotspor.
Alt det jeg fant den gangen jeg drev på med slektsgransking, samlet jeg i et perm og denne permen fikk eldstenevøen min til sin konfirmasjon. Jeg synes det er viktig å kjenne sin historie, vite hvor man kommer fra. Har mang en gang lurt på hvordan disse menneskene var. For meg er de jo kun et navn på et papir, men dette var mennesker med egne tanker, drømmer og lengsler. Hvem var de? Hvordan var livet for disse?
Uten dem hadde ikke jeg blitt til. Det er sprøtt å tenke på. Vi vil for alltid være knyttet sammen selv om vi kanskje ikke deler så mye rent biologisk i dag.
Alle kongehusene i Europa er beslektet. Dronning Victoria av Storbritannia som regjerte fra 1837 til 1901, ble kalt for hele Europas bestemor. Hun og ektemannen Albert fikk til sammen ni barn, og samtlige giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa. Av barnebarna ble en tysk keiser, en annen tsarina og en tredje norsk dronning.
Kong Christian IX av Danmark ble kalt for Europas svigerfar da fire av hans seks barn havnet på hver sin trone. Sønnen Vilhelm ble konge i Hellas under navnet Georg I. Datteren Alexandra giftet seg med eldstesønnen til dronning Victoria og ble siden britisk dronning (mor til vår dronning Maud). Dagmar (senere Maria Fjodorovna) giftet seg med Russlands tronarving og ble tsarina da svigerfaren ble myrdet. Hun er forøvrig mor til tsar Nikolaj II som ble henrettet i 1918 sammen med familien sin.
Så var det kronprinsen Frederik, som overtok tronen da Christian IX døde i 1906. Han giftet seg med svenskekongen Karl IVs eneste datter, Lovisa. De ble foreldre til blant andre prins Carl, som siden skiftet navn til Haakon og ble Norges konge. Haakon giftet seg så med sin kusine Maud og senere fikk de sønnen Olav (født Alexander.
Henger dere med? 😄
Det er innfløkte forhold og man må holde tungen beint i munnen. Heldigvis er ikke min slekt like vanskelig å følge selv om det er vanskelig nok å få oversikt når man hele tiden kaller opp ungene sine etter besteforeldre.
Mannen til høyre er min tipptippoldefar. Den kjekke karen til venstre er bror av min tipptipptippoldefar.
Ikke lenge etter at jeg hadde postet forrige innlegg, kom meldingen om at dronningen var død. Jeg satt og så på nyhetene da Dagsrevyens ankerkvinne brøt inn og sa at nå hang flagget på halv stang. Det var et spesielt øyeblikk.
Hun var 96 år og det er selvsagt ikke noe sjokk i den forstand at hun nå gikk bort. Hun har jo også vært mye syk i det siste. Likevel var det overraskende at det skjedde så fort. Jeg fikk ikke med meg at hun var blitt syk før sent i ettermiddag og da var hun allerede død, viste det seg.
Dronning Elizabeth var firmenning (tremenning selvsagt! Takk Bunny) til vår egen kong Harald. Deres fedre var fettere. Norges tidligere dronning og mor til kong Olav, Maud, var født britisk prinsesse, så det har vært nære familiebånd mellom det britiske og det norske kongehuset.
Dronning Elizabeth ligger mest sannsynlig på det siste. Det burde ikke komme som noe sjokk; likevel kvapp jeg da jeg så overskriftene nå i ettermiddag. Hun har jo alltid vært her. I løpet av hennes regjeringstid har vi i Norge hatt tre konger og USA 14 presidenter.
Jeg ble bekymret i går da jeg så et bilde av henne der hun hilste på Storbritannias nye statsminister. Hun så skral ut og det har tydelig gått nedover med henne siden 70-års jubileet for kroningen i sommer.
Et løfte er et løfte, selv om jeg angret i dag morges da jeg sto opp. Heldigvis har formen det med å komme seg utover dagen, så da ble det tur rett etter jobb. Nå har jeg verdens beste samvittighet!
Til tross for lengre periode nå med over 20 grader, er det likevel små tegn på at høsten har begynt å gjøre sitt inntog. Jeg så at flere av bladene på trærne så smått er i ferd med å skifte farge til gult. Men ennå er det meste grønt da.
Nå blir det avslapping resten av kvelden. Jeg tenkte jeg skulle begynne å se på «The Split» på NRK, det er en serie jeg anbefaler for de av dere som ikke har sett den. Tror det er tredje sesong nå. Så ferdig siste episode i går av en annen NRK-serie, Sherwood heter den. Kan også anbefales. Begge seriene er britiske.
Nok en nydelig dag her vestpå. Finværet ser bare ut til å fortsette, så den dagen dette snur (og det vil det jo), kommer det bli litt av et antiklimaks.
Det har unektelig vært mye dårlig vær denne sommeren. Mens vi her i Norge nesten har regnet bort, har resten av Europa tørket. Temperaturene har vært skyhøye, og flere hetebølger og måneder uten regn har ført til at elver og innsjøer nærmest har tørket inn. Det snakkes om at tørken kan være den verste på nær 500 år. Dette skaper flere problemer, blant annet for landbruket. Man tenker kanskje ikke over det, men dette går også ut over dyrene. Fugler, ekorn og andre smådyr tørster og blir dehydrerte. Og i og med at bekker og innsjøer tørker ut, forsvinner også næringsgrunnlaget for dyrene.
I Pakistan har de det motsatte problem. Der ligger en tredjedel av landet under vann. Over 1100 mennesker har omkommet i flommer, flere av dem barn. Veier, broer og avlinger er skylt bort.
Er jeg miljøbevisst? Nja, jeg har nok et stort forbedringspotensiale på den fronten. Jeg sorterer bosset riktignok, men det er jo en dråpe i havet. Kjører bil og er ikke altfor glad i å betale bompenger – det er vel ikke helt i tråd med det å være så bevisst. Glad i kjøtt er jeg også og spiser mye av det. Men er ikke av dem som flyr så ofte da. Sånn bare for å rettferdiggjøre meg selv litt.
Tenker ofte at jeg burde vært mer bevisst, men jeg må bare innrømme at jeg er ikke helt der…
Det er fort gjort å bli sittende fast i hengemyren om man bare velger å fokusere på det triste i livet. Jeg har vært der selv – i et tidligere liv, hadde jeg nær sagt. Slik føles det i hvert fall. Men man har alle et valg – enten forbli i myren eller gjøre en innsats for å komme seg opp. Velger man å bli, har man egentlig bare seg selv å skylde.
Det var en kommentar fra en medblogger til innlegget Én uke er gått, som fikk meg til å tenke tilbake på en episode som nå ligger flere år bakover i tid. Jeg lå i sengen og syntes veldig synd i meg selv. Så tikket det inn en melding fra et familiemedlem og en sang, Try av Pink. Jeg leste ordene – og ble sint. Syntes bare enda mer synd på meg selv. Ordene sved – slik sannheten vanligvis gjør.
Noen dager senere leste jeg over meldingen på nytt. Og så hørte jeg på sangen. Den traff meg midt i hjertet og jeg begynte å gråte.
Alt ble ikke løst der og da, men det satte i gang en prosess. I ettertid er jeg så glad for at jeg hadde mennesker rundt meg som turde konfrontere meg, som sa rett ut hva de mente. Ingen trenger nikkedukker i livet, men venner som tør si fra når det trengs. Og som så er ved din side på veien videre.
