Det er full røytetid i heimen igjen og Berta må jobbe doble skift. Jeg synes hun slurver litt av og til, men stort sett gjør hun en bra jobb. Og nå som Embla har bestemt seg for å kvitte seg med sommergarderoben, får Berta nok å gjøre fremover.
Bilde hentet fra Elkjøp
Jeg angrer ikke et sekund på den anskaffelsen. Selv om jeg må til pers av og til – Berta tar for eksempel ikke klesvask, ei heller tømmer hun oppvaskmaskinen – sparer det meg likevel for mye arbeid. Jeg har ikke støv på hjernen, men merker at jo eldre jeg blir, jo mer liker jeg å ha det rent og pent rundt meg. Da er det genialt å ha en Berta!
Og mens hun jobber, kan jeg bruke tiden til andre hyggeligere ting som å sitte ute i hagen og slikke sol, lytte til lydbok eller blogge.
Én uke er gått siden vi måtte ta farvel med Iben. Dagene siden har følelsesmessig vært som en berg- og dalbane. Det har vært stunder der tomheten og tristheten har fått råde, men også stunder der jeg har tillatt meg selv å kjenne på det som tross alt er godt. Det har vært stunder der tårene har fått renne fritt, mens jeg har smilt – takknemlig for den tiden vi fikk sammen og at jeg fikk være der for henne.
Vi har startet på veien videre alene, Embla og jeg.
Det å komme seg ut i naturen er for meg beste måten å bearbeide sorg og savn på. Det gir en ro jeg ikke finner andre steder. Det å skrive hjelper meg også, på den måten får jeg sortert tankene. Kanskje gjentar jeg meg selv noen ganger, men det er bare en måte for meg å få det ut av systemet på.
Jeg har blitt flinkere med årene å legge ting bak meg. Tidligere nærmest dyrket jeg sorgen. Husker psykologen spurte meg en gang om jeg var av dem som rev plasteret av eller om jeg langsomt og møysommelig lirket det av, og på den måten forlenget smerten. Jeg måtte jo innrømme at jeg nok tilhørte sistnevnte kategori. Der har jeg faktisk kommet meg. Jeg utsetter ikke lenger det som jeg vet vil gjøre vondt, men hopper i det. Det å stå i smerten og tåle den er en del av det å være voksen.
Det er så mange gleder ved det å ha hund. Det er riktignok også mye arbeid og man er bundet, men den kjærligheten en får gjør det verdt det. Den kjærligheten en hund har til deg er så betingelsesløs, så uselvisk.
Men på hvilken måte viser en hund at den elsker sitt menneske?
Hunden kan for eksempel stirre på deg. Vi vet fra naturens side at når to hunder treffes og stirrer hverandre inn i øynene, er det ikke alltid så positivt. De måler hverandre og reiser kanskje også bust. Men om hundens blikk treffer ditt når dere koser eller leker, er det utelukkende tegn på kjærlighet og takknemlighet.
Hunden viser også sin kjærlighet ved å holde seg tett inntil sin eier. Enten ved å ville ligge ved siden av deg i sofaen eller ved å lene seg inntil deg.
Hvis hunden krever kos, er det også tegn på at den har varme følelser for deg. Det er viktig at man gjengjelder den kjærligheten ved å gi kos og masse kjærlighet tilbake.
For hunden er du familie. Den senser når du er glad – og når du er trist. Dens største høydepunkt er når du kommer hjem fra jobb – da er flokken endelig samlet!
Vil den gi deg sin leke, er det også et tegn på stor hengivenhet.
Hunder har forskjellige personligheter akkurat som oss mennesker. Jeg ser noen likheter mellom Embla og Thea, hunden jeg mistet i 2019, men det er også store forskjeller. Thea elsket for eksempel leker og møtte meg alltid i døren med en leke i munnen. Embla bryr seg ikke om leker, men viser likevel stor glede når jeg kommer. Thea var mer tillitsfull enn det Embla er. Embla må se folk an først, men når de virkelig har vunnet hennes tillit, har de den for bestandig. Embla er like kosete som det Thea var, men på en annen måte. Hun kan plutselig skrape meg lett på armen for å vise at «nå vil jeg ha kos». Det er mer på hennes premisser. Da legger hun seg i armkroken min, viser hvor hun vil bli klødd mens hun slikker meg i ansiktet. Hun ligger også ved siden av meg i sengen. Jeg har ikke hjerte til å flytte henne – synes det er så koselig å ha henne der. Det er riktignok ikke så koselig med alle hundehårene da, men det er nå kun i røyteperiodene.
Theamoren min som døde kun ti år gammel ❤️
Siste uken har vært en påminnelse om at denne kjærligheten ikke kommer uten en pris. Sorg er prisen vi må betale for den dype kjærligheten. Derfor vet jeg ikke om jeg kommer få flere dyr etter at Embla en gang går bort. Man skal selvsagt aldri si aldri, men slik føler jeg det nå.
Det å ha mål å strekke seg mot i livet, er viktig. Det gir livet mening når man gjør en innsats for å nå et mål som er viktig for oss og man oppnår en følelse av velvære. Problemet er at vi ofte har lett for å sette oss så store mål at de kan være vanskelige å oppnå. Klarer man da ikke å innfri, vil det føles som et nederlag. Man føler man har mislykkes og lar kanskje være å sette opp nye, mer oppnåelige mål.
I 2015 hadde jeg et opphold på et rehabiliteringssenter i Sunnfjord. Her ble det snakket mye om dette med mål og mestring. Hver morgen før frokost skulle vi for eksempel gå en liten tur. Alle hadde vi ulike utgangspunkt og forutsetninger, så mens noen klarte å gå en lengre tur, var det for andre nok å bare tråkke litt rundt i gresset rett utenfor rommet. Begge deler var like fullt mestring. Det viktigste var å komme seg ut, gjøre noe. Og som det ble sagt: litt er bedre enn ingenting.
Jeg kommer aldri sette meg mål om å bestige Everest eller K2. For meg er det utfordrende nok å komme meg opp på et av Bergens syv fjell. Jeg har vært på Lyderhorn én gang – da var jeg så sliten og ødelagt at jeg hadde store problemer med å komme meg hjem. Jeg har også gått 4-fjellsturen. Det å gå i kø på fjelltur er nok ikke helt min «greie», men jeg har et mål om å komme meg til Lyderhorn igjen eller gå til toppen av Løvstakken for der har jeg aldri vært. Begge deler skulle være oppnåelige mål etterhvert som jeg nå tar av.
Men i første omgang er delmålet mitt å bevege meg mer, få litt mer kondis, slik at jeg på sikt skal klare å nå disse toppene. Hadde jeg prøvd på det nå, er jeg redd jeg ville blitt skuffet.
Formen var heldigvis ikke verre i dag, snarere tvert i mot. Så da ble det tur. Jeg hadde jo lovet Embla det og det man lover skal man holde.
Valget falt på Alvøskogen, et friluftsområde ikke mange minutters kjøring unna der vi bor. Her er det mange turmuligheter og stier som går på kryss og tvers. Vi valgte å starte fra Ørjebekk som er vår nærmeste «inngang» til skogen.
Dette er en skikkelig naturperle og ikke møtte vi så mange andre heller. Vi gikk stort sett i ro og fred. Fulgte veien et stykke innover før vi tok av og kom inn på lysløypen.
Vi fulgte lysløypen et godt stykke før vi tok av mot Kiplevannet. Her har jeg vært én gang før og det er bare så vakkert her! Her satte jeg meg ned og Embla fikk drikke litt.
På veien tilbake så jeg at det gikk en sti til Ørjebekk og jeg tenkte vi kunne ta den så kom vi oss raskere tilbake til bilen. Jommen sa jeg smør. Det var tydelig sti et godt stykke. Så kom vi til et stiskille – uten merking. Prøvde først den ene veien, men så ikke noe sti videre ved første øyekast. Valgte så den andre veien, men den gikk ned til et lite tjern og ikke lenger. Jaja, vi får prøve den første veien igjen da, tenkte jeg, for gi opp skulle jeg ikke.
Den viste seg å være riktig. Men her måtte jeg altså klatre for å komme opp – heldigvis var det satt opp en liten kjetting slik at jeg hadde noe å holde i. Etter mye om og men og mye tråkking på måfå, kom vi oss omsider ut på veien. Det var i hvert fall en nydelig tur og det gjorde godt både for Embla og meg.
Etterpå dro vi på et lite besøk før vi kjørte hjem. På veien handlet jeg litt og unnet meg faktisk kinamat siden jeg hadde vært flink og klart å forsere den lange dørstokkmilen.
Det slår ikke feil – hver høst på omtrent denne tiden blir jeg syk. I dag våknet jeg opp med en begynnende forkjølelse og halsvondt, men ingen feber da heldigvis. Tenkte det kunne være lurt å teste meg før jeg dro på jobb, og etter mye om og men fant jeg en covid-test. Men husket jeg hva jeg skulle gjøre? Googlet frenetisk for nå hadde klokken begynt å tikke fort og jeg skulle egentlig åpne biblioteket. Endte med at jeg måtte få gitt beskjed om at jeg ikke kom til å rekke det.
Det ble kun én strek så ennå har jeg altså gått fri. Får det vel når jeg venter det som minst. Det er ikke noe jeg frykter da, annet enn at jeg ikke kan fordra å være syk.
Men nå er det helg og jeg kan slappe av. Embla er min prioritet nr. 1 og jeg skal prøve å komme meg på en god tur med henne. Godt å vite at jeg skal slippe å gå fra henne.
I dag er det offisielt høst – i hvert fall i følge kalenderen. Men her i Bergen tror jeg vi kan avlyse høsten inntil videre. Solen skinner og temperaturen har ligget på omkring 18-19 grader, og slik skal det være til langt ut i neste uke.
Vi har vært på en liten tur, Embla og jeg. Hun var godt stresset i dag også da jeg kom hjem, men det er jo en omveltning også for henne dette. Hun er i sorg, hun som jeg.
Det har vært forsket på dette med hund og sorg, og ulike studier viser faktisk det at syv av ti hunder blir deprimert når de mister en annen hund de har stått nær. Det er blitt rapportert om negative endringer i adferd som tap av matlyst, trøtthet og større hengivenhet. Noen utagerer også ved å bjeffe mer.
Embla har god appetitt, men hun virker generelt mer nedstemt. Jeg ser at hun reagerer når jeg er lei meg, så tror helt klart at dyrene også påvirkes av eierens sinnsstemning. Det er nok en kombinasjon; av egen sorg og eiers følelser. De er jo ekstremt vâre.
Akkurat som oss mennesker, trenger også hunden mye omsorg i en sårbar fase. Jeg koser vanligvis masse med Embla – hun elsker å bli klappet på magen – men gir henne litt ekstra oppmerksomhet nå. Vi har dessverre ikke kommet oss på de helt gode turene pga mye bringing og henting denne uken, men til helgen skal det bli en bra tur. Det tror jeg vi begge har godt av.
