En maidag for snart ti år siden satte jeg meg på båten som skulle frakte meg til Rysjedalsvika. Fra Rysjedalsvika skulle jeg ta buss videre mot Brekke og Haugland rehabiliteringssenter. Langt nede og nervøs, uten noe særlige forventninger egentlig. Jeg hadde riktignok hørt mye bra om stedet fra andre som hadde vært der, men var likevel skeptisk.
Det var en ganske annen Vibeke som dro hjem tre uker senere. Bagasjen var fortsatt tung, men noe hadde likevel skjedd. 6 måneder senere var jeg blitt innvilget et nytt opphold og jeg var langt mer sikker på meg selv denne gangen da jeg dro.
Jeg er overbevist om at de to oppholdene, samt jevnlige møter med psykolog, reddet meg. Jeg tviler på at jeg ville taklet alle omveltningene i livet mitt på den tiden på en like god måte uten denne hjelpen.
Det er rart å se tilbake. Jeg er på mange måter et helt annet menneske i dag enn den gangen. Mer tro mot meg selv og mine verdier. Jeg er tryggere i meg selv og føler meg mer tilfreds med livet.
Det er aldri for sent å ta bedre valg for seg selv. Selv om det kan virke både skremmende og umulig der og da, er det så verdt det. Og ting blir bedre med tiden til hjelp. Det er ikke bare en floskel, men sant. Tiden er en venn.
Ti år. Det er sprøtt å tenke på. Noen av de menneskene jeg traff på Haugland, har jeg fremdeles kontakt med. Andre er borte. Minnene om dem er noe jeg tar med meg videre.
<333
Tusen takk ♥️
Det er godt å lese at du fikk den hjelpen du trengte til et bedre liv, for det er ikke så lett om umulig å klare det alene 🩷 Ønsker deg en god lørdag, klem 🤗
God lørdag til deg også 🥰