To turer ble det i går – noe jeg aldri ville gjettet da jeg sto opp, tung i hodet og trøtt i kroppen. Faktisk var jeg så sliten at jeg la meg nedpå igjen.
Den lille duppen gjorde meg riktignok ikke særlig mer opplagt – snarere tvert imot, jeg følte meg om mulig bare enda mer omtåket.
Likevel klarte jeg å mobilisere såpass med viljestyrke til å komme meg ut. Det var ikke været som var utslagsgivende for ute blåste det kraftig og så faretruende grått ut. Nei, det var mer et lite oppgjør med meg selv, for skal jeg vente med å gå på tur til været spiller på lag, vil jeg måtte vente lenge. Litt regn og blåst tåler da vi vestlendinger. Dessuten vet jeg jo hvor godt en slik tur ut gjør. Det hjelper mot det meste.
Vi fikk noen dråper over oss, men mesteparten av turen var noenlunde tørr. Trøttheten ble erstattet av en annen type trøtthet; en mer tilfredsstillende trøtthet der du kjenner at kroppen har vært i bevegelse. Hodet ble også merkbart lettere. Det er ikke mer som skal til.
På kvelden ble det også en tur, denne gangen i nærområdet.
En noe grå og traurig lørdag ble med ett ikke så grå.
Det er rart det der, at når man er trøtt og sliten så hjelper det å komme seg ut å røre på seg. Ut på kvelden kom det et kraftig regnvær med torden her i Oslo, men det forsvant igjen like fort som det kom. Ønsker deg en fin søndag, klem 🤗
Det hjelper å komme seg ut, men det er søren meg tungt innimellom. Den dørstokkmilen…
Ja, det å komme seg ut er viktig for hodet og kropp 🙂 Og noen ganger må man tåle regn også.. 😛
I hvertfall her i Bergen hehe.