Vi er i desember, det er faktisk 3. søndag i advent, men ute er det lite som minner om vinter. Det er mer høstlig, vil jeg si – forholdsvis mildt, men regn og vind. Med andre ord, ganske surt. Kanskje ikke så rart jeg ikke har den helt store julefølelsen i år.
Nå tror jeg egentlig det skyldes helt andre forhold enn været for hvit jul er det sjeldent vi opplever i Bergen. Det har nok mer å gjøre med at høsten ble så rar, så annerledes enn den pleier. Kanskje kommer julestemningen sigende når familien er samlet lillejulaften, juletreet er på plass og “Kvelden før kvelden” er på tv.
Det er jo tross alt ikke jul ennå. Det er det først når klokken slår 17 julaften og Sølvguttene synger julen inn.
Jo nærmere julen vi kommer jo vanskeligere er det å opprettholde arbeidsmoralen. Flere og flere av kollegaene går på ferie og det tynnes ut i rekkene ellers på skolen – selv skal jeg jobbe til og med lillejulaften. Men jeg skal ikke klage, det blir mange deilige fridager også på meg.
Det skal bli godt. Jeg trenger ferie etter denne høsten.
Først skal nå denne helgen nytes. Det blir kanskje litt gavekjøp i morgen, og forhåpentligvis får jeg det meste gjort da. Jeg stresser ikke med det da for mye har jeg kjøpt på nettet. Egentlig stresser jeg sjelden med gavekjøp for det er bare koselig. Det å pakke inn derimot… jeg er ikke så glad i det. Sånn sett er det bedre å handle i de fysiske butikkene for mange tilbyr seg jo å pakke inn for deg. Det er en fin service som jeg tror er på vei tilbake. Husker en tid der de sjelden tok seg tid til det og jeg forstår det jo også. De har det jo travelt på denne tiden. Men tenker de må merke at nettbutikkene har tatt en del av trykket.
Midt oppi det hele har min mor bursdag. 17. desember fyller hun år. Vi trenger ikke nevne noe tall for det er bare det det er uansett – et tall. Dette året har vært tungt for henne spesielt – 3 søstre har hun mistet. Den siste for bare noen få dager siden. Det blir nok en litt rar bursdag for henne for det vil bli så tydelig at noen er borte.
Slik er livet. Fylt opp av kontraster. Gode stunder fylt med glede og kjærlighet – så hardt og brutalt til tider. Det kommer til oss alle så det gjelder å ta vare på de gode stundene. Så har man noe å varme seg på til de mindre gode dagene som venter.
Min far kaller det for det digitale helvete og jeg er tilbøyelig til å være enig med han!
For en tid tilbake fikk jeg meg telefon gjennom jobben. Jeg ønsket ikke å bruke én telefon til jobb og én til privat, så jeg byttet ut min gamle og gikk for én samlet løsning. Altså hallooo – jeg leter nok etter den om jeg ikke skulle måtte lete etter to!
Jeg valgte å gå fra iphone til samsung, og det ble litt plunder å få alle appene med. Det finnes helt sikkert en måte å gjøre det på, men jeg klarte ikke finne ut av det. Jeg lastet nå ned de appene jeg ville ha på nytt og alt var såre vel… inntil jeg oppdaget at telefonen min ikke var registrert i systemet slik den skulle vært. Hele poenget med jobbtelefonen var jo sikkerheten, at alt som er jobbrelatert skal være beskyttet.
Det har gått – om ikke vinter og vår – så i hvertfall hele høsten og deler av vinteren å få dette fikset. Jeg måtte selvfølgelig tilbakestille telefonen til fabrikkinnstillingene for at det skulle virke. Å få inn appene, kontakter og meldinger gikk knirkefritt. Å få bankid opp å gå, var også relativt enkelt. Men å komme seg inn på facebook, messenger og andre sometjenester ble – unnskyld språket – et lite helvete. Jeg bruker googles to-trinns autentisering for å logge inn, men av en eller annen grunn fikk jeg det ikke til. Autentiseringen fungerte ikke og tilslutt ble jeg utestengt. Jeg kunne prøve igjen etter 24 timer.
Jeg forholdt meg utrolig nok rolig i går, men da rotet fortsatte i dag, ble jeg rimelig svett og oppkavet. Jeg fikk diverse koder for å komme meg inn, men uansett kom jeg til en skjerm hvor de ba om brukernavn og passord. For å skifte passord, må du oppgi det gamle før du velger nytt.
MEN JEG HUSKET JO IKKE DET FORDØMTE PASSORDET!
Tilslutt kom jeg inn på facebook via pcen, men der lå jo passordet lagret uten muligheter til å få se det. Og når jeg der prøvde å resette det, kom det opp en eller annen melding om at jeg måtte vente til jeg hadde brukt enheten en stund. Noe i den dur.
Jeg trodde jeg skulle fyke i taket. Jeg sendte også inn forespørsel om ID-verifisering. Det kunne ta noen dager, sto det, men heldigvis var de raskere enn så. Husker ikke om det var etter det at det kom varsler på pcen hvor jeg skulle bekrefte (eller avkrefte) om det var jeg som prøvde å logge på. Da jeg så bekreftet det, fikk jeg muligheten til å logge inn ved å gå utenom to-trinns autentiseringen.
Puhhhh… Var helt utkjørt etterpå. Trenger juleferie asap, kjenner jeg. Regner nå med at det blir rolige dager fremover etterhvert som studentene blir ferdige med eksamen og drar hjem.
En noe tung, men samtidig fin helg nærmer seg slutten. Dagen i dag har vært viet familien, og baking av pepperkaker sto på programmet. Selve bakingen sto de to nevøene mine for, men jeg var med på pyntingen. Litt prøvesmaking ble det også. Baksten måtte jo kvalitetssikres!
Jeg håper dette er stunder yngstemann kommer huske etterhvert som han vokser til.
Jeg ble sittende og bla i gamle album i dag, og mange minner kom strømmende. Noen minner er dog litt mer vage enn andre. Av og til kan det også være vanskelig å vite om det virkelig er ens egne erindringer, eller om det er noe som er blitt meg fortalt. Likevel; jeg husker mye selv om det også er en del som har gått i glemmeboken dessverre.
I uken som kommer skal jeg prøve å komme enda mer i orden og kanskje begynne så smått å pynte litt mer til jul. De siste gavene skal også kjøpes inn, men har nå god tid ennå. Kanskje jeg også skal bake litt? De siste årene har jeg laget kolalaker og de pleier å få ben å gå på. Vi får se…
Det føles som et komplett kaos i heimen ennå, men tror egentlig det sitter mer i hodet for jeg har fått gjort mye nå i helgen. Det er bare så mye småplukk som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av og det ligger litt her og der. Dermed ser det rotete ut – i hvert fall i mine øyne. Men jeg skal nok komme i mål tilslutt.
Det er utrolig hvor mye ting man har. Nå kaster jeg med hard hånd for jeg orker ikke ha så mye. Jeg trenger det heller ikke. Jeg blir kvalm når jeg ser de fulle garderobene til enkelte influencere – de kan umulig ha oversikt over alt det de har. Det er overflod av klær, sko og vesker. Får de brukt alt, lurer jeg på. Jeg hadde ikke klart å leve slik.
Jeg svinser forresten rundt i morgenkåpe ennå. Skal straks stelle meg og komme meg avgårde til familiemiddag. Jeg var ikke så tidlig oppe i dag som i går, men har da likevel fått utført mye. Det ble ingen iskaffe på meg da for hadde ikke is…
Jeg våknet tidlig i dag og fikk ikke sove mer, så da var det bare til å stå opp. Bedre det enn å bli liggende og gruble. Det kommer det ingenting godt ut av. Fikk meg en rolig morgen slik jeg liker det før jeg så dro avgårde for å hente Embla. Hun har vært på besøk borte siden torsdag.
Det ble en liten tur i området bak Sartor før vi dro hjem igjen. Her ser det nesten litt høstlig ut, men kalenderen viser 6. desember. I morgen er det allerede andre søndag i advent.
Turen gjorde godt for et slitent hode. Frisk luft er aldri feil. Jeg får se om jeg kan fortsette med “innflyttingen” senere – noe må jeg i hvert fall få gjort. Men akkurat nå er det deilig å bare slappe av og ikke gjøre noe.
Dette har vært en tung uke. Jeg har ikke sagt noe om det tidligere, men samme dag som jeg kunne flytte hjem, mistet jeg min snille og gode tante ❤️ Hun hadde vært syk en stund, men dødsfallet kom likevel noe overraskende. Søskenflokken på 10 er nå blitt til fire.
I dag tok vi det siste farvel med henne. Det ble en fin og verdig seremoni, men sorgen er stor. Spesielt for min mor som i løpet av et halvt år har mistet to søstre. De var så nære, min mor og hun som nå gikk bort. De delte mange av de samme interessene; det gikk i kryssord og strikking. De møttes ofte på kafe, gikk på engelskkurs sammen og deltok på keramikkurs. Da min tante ble syk for første gang for endel år siden, var min mor ved hennes side. Og det var en selvfølge at hun stilte opp da min tante i år igjen ble rammet.
75 år er ingen alder. Jeg hadde så inderlig ønsket hun skulle fått mer tid med sine nærmeste.
Det var godt å være sammen med familien etter begravelsen i dag. Minnestunden ble fin, med bilder fra min tantes liv som rullet over storskjermen. Sist jeg så de andre var i min andre tantes begravelse i mai.
Det er jo trist da at vi nå kun møtes i slike situasjoner. Vi snakket om det og har bestemt oss for å treffes oftere. I 2026 skal vi gjøre mer enn bare å prate. Vi må handle. Er det èn ting dette har lært oss, er det at tid er noe vi ikke kan ta for gitt. Vi tenker ofte at vi har så god tid, og derfor blir det lett til at vi utsetter den telefonen eller det besøket. Og så èn dag er det plutselig for sent.
Tankene mine går til de som har mistet sin mamma, svigermor og bestemor. Selv er jeg sliten etter en dag med store inntrykk.
På den ene siden forventninger over det som ligger foran – på den annen side et vemod over det som har vært. Mange har mistet noen de er glad i løpet av 2025 og vil møte en jul fylt med savn. En stol rundt bordet blir stående tom og julen vil aldri bli helt den samme.
Andre kjenner på uro fordi de ikke vet hva som venter dem i høytiden. For noen handler det om ensomhet – kanskje har de ingen å feire sammen med. Julen løftes ofte fram som en tid der familie og fellesskap står i sentrum, og nettopp derfor kan kontrastene oppleves ekstra sterke. Mens mange gleder seg, går andre inn i desember med en klump i magen og et stille håp om at dagene skal bli litt mindre tunge.
Jeg er så takknemlig for hver eneste høytid jeg får feire med foreldrene mine – og resten av familien selvsagt. Jeg er heldig som i det hele tatt har en familie å være sammen med. Disse stundene sammen er så verdifulle. Det gjelder forøvrig ikke bare for julen, men ellers i året også.
