Tror jeg benytter meg av samme motto som i går, «i morgon, i morgen, men ikkje i dag». Plenen ble riktignok klippet da og jeg dro på besøk, men det ble ingen lang tur. I dag tenker jeg å holde meg i ro hjemme, bare slappe av og kose meg på terrassen.
Sommer i Bergen. Egentlig vår, men når temperaturene kommer opp mot 19-20 grader, er det jo sommer. Nesten mer sommer enn det er i juli. Det må nytes.
I dag er det godt å være for både to- og firbeinte. Det er en liten vind som gjør at det er deilig, selv i solen. Jeg klarer det ikke når det blir for varmt. De dager er over der jeg lå langflat, stekende i solen. Da var det om å gjøre å bli så brun som mulig. I dag er det beste å sitte i skyggen så jeg har planer om å kjøpe meg en parasoll. Det vil gjøre det mer levelig på dager som er varmere enn i dag.
Planene mine var mange og store i dag. Jeg skulle ut på tur, nyte det fine maiværet som nesten må karakteriseres som sommer. En lang tur hadde jeg bestemt. Hadde flere ruter som sto på ønskelisten.
Hva skjedde?
Jeg kom meg bare ikke opp. Tung i hodet og med en sterk motvilje til å gjøre det slag. Stanley Jakobsens «I morgon, i morgon…men ikkje i dag» er visst dagens motto for meg.
Jeg nyter nå min iskaffe, og prøver å ikke være for hard mot meg selv. Gårsdagen sitter i kroppen. Jeg var i begravelse til min tante som døde for to uker siden. En fin stund, men også tungt slik det bruker å være. Jeg får alltid så mange tanker. Det var godt å treffe familien, samtidig skulle jeg jo ønske anledningen var hyggeligere. Vi treffes sjeldnere og sjeldnere, og det er trist. Det blir som oftest i begravelser. Vi som en gang var en stor familie, blir færre og færre. Eller; det er jo ikke helt sant for det kommer jo nye generasjoner til. Men de kjenner jeg ikke så godt og noen har jeg aldri truffet. Det blir ikke det samme.
Jeg er glad i familien min. Ikke bare de aller nærmeste, men i onkler og tanter, fettere og kusiner. Det er godt å kjenne på slektskapet i slike stunder.
Hva skal jeg så bruke denne dagen til? Jeg burde klippet gresset, så kanskje jeg gjør det først. Det nærmer seg jo 17. mai – akkurat én uke til i dag. Kanskje tar jeg meg en tur til foreldrene mine igjen. Jeg har vært mye hos dem denne uken, senest i går etter begravelsen. Da tente vi et lys for min tante.
Vi får se hva dagen bringer. Den blir nok fin selv om den blir annerledes enn hva jeg hadde tenkt.
Ikke nok med at 80-års dagen for frigjøringen har blitt feiret, men verden fikk også en ny pave. En amerikansk sådan ved navn Robert Francis Prevost. Leo XIV er navnet han har valgt. Det er egentlig rart hvor mye det engasjerer dette pavevalget – i Norge mener jeg. Store deler av Dagsrevyen gikk med til å dekke begivenheten. Jeg var faktisk spent selv, og ikke så rent overrasket over at vi fikk resultatet så raskt.
Meget mulig at den nye Paven er verdens mest omtalte mann i dag, men det er nok en annen mann jeg har vært mer opptatt av, og det er min kjære pappa. Gavmild, snill, raus og kunnskapsrik – det er ord som beskriver han godt. Humoristisk kan jeg også legge til. Det ble en liten markering av dagen med god middag og “nogo attått”. Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor glad jeg er i mine foreldre og hvor heldig jeg føler meg som har dem i livet mitt.
Det var forøvrig sterkt å se Kong Harald holde tale ved Trandumskogen, stedet der så mange måtte bøte med livet under andre verdenskrig. 194 menn henrettet i det skjulte – mange av dem skutt uten rettssak og dom. Først etter krigen ble massegravene oppdaget. Det er ubegripelig at dette virkelig har hendt i Norge.
Men det gjorde det, og det kan skje igjen. Og som jeg har skrevet før; det er viktig at vi ikke tar friheten vår for gitt.
Mens det ulmer mange steder i verden, kan vi i morgen markere 80 år med fred i Norge. En fred mange av oss lenge har tatt litt for gitt, meg selv inkludert. Det er derfor viktig å ha denne dagen til å hylle alle de som på hver sine måter kjempet for at Norge en dag skulle bli et fritt land igjen.
Selv skal jeg hylle en som ikke var mer enn to år da freden kom. Min kjære far. Han husker selvsagt ikke så mye av denne dagen, ei heller av krigen. Men jeg har ofte tenkt på hvordan det må ha vært å sette et barn til verden slik forholdene var. De visste jo ingenting om hvor lenge krigen ville vare eller hva utfallet ville bli. Det kan ikke ha vært så enkelt. Likevel; de var heldige tross alt. Selv om det var matrasjonering, fikk de fleste det de trengte. Og de var flinke til å utnytte de ressursene de hadde.
Min farfar fortalte mye fra krigen, men jeg husker dessverre lite av det han sa. Det er trist, synes jeg. Jeg burde spurt mer, både om krigen og familierelasjoner, men man tenker ikke på slikt når man er yngre. I dag ser jeg det verdifulle i det. Jeg håper i hvert fall mine nevøer med tiden vil få glede av det jeg har samlet av info om slekten. Det sier i hvert fall noe om hvor vi kommer fra. Selv snakker jeg mye om mine besteforeldre for å holde de levende for etterslekten. Det er oldeforeldrene mine nevøer aldri traff, men for meg er de fremdeles høyst levende. Jeg skulle så gjerne ønsket at de hadde fått se sine oldebarn, men vet inni hjertet mitt hva de ville tenkt. De ville vært så stolte! Akkurat slik de også var av min søster og meg.
Først dro min mor og jeg til Plantasjen for å kjøpe litt blomster til uteplassen. Etterpå tok vi turen hjem til meg, slik at jeg fikk skiftet jord i krukken og plantet blomstene. Ble veldig fint!
Jeg har så lyst til å kjøpe meg en tilsvarende krukke til, men det får vente til senere.
Det var så kjekt å ha min mor på besøk, og jeg laget iskaffe til oss. Etterpå dro vi hjem til min far. Jeg var lovet sosekjøtt og det var som alltid godt. Fikk også vasket over altanen deres, plantet og satt ut hagemøblene.
En produktiv dag!
Ellers har dette vært en meget stille og rolig helg. Fridagene har som vanlig rast av gårde, men jeg har nå virkelig hentet meg inn, føler jeg. Og så er det ikke så fryktelig lenge til neste langhelg. Men før det er det mye å se frem til – sommertid på jobb fra den 15 og 17. mai for å nevne noe.
Jeg lurer på hvor jeg ville vært i dag om jeg IKKE hadde tatt ansvar for eget liv den gangen for ti år siden. Om jeg bare hadde godtatt det min tidligere fastlege den gangen sa. Han mente nemlig at et opphold på rehabilitering ikke hadde noe for seg. Jeg ville ikke «passe inn», som han sa. Jeg var ikke syk nok til det, mente han.
På Volvat ble jeg møtt med en helt annen holdning. Jeg oppsøkte de egentlig for å få en «second opinion» om helsesituasjonen min og nevnte ikke et ord om Haugland. Da legen selv tok det opp, ble jeg så lettet. Vil jeg passe inn da, spurte jeg? Er jeg syk nok? Han ble tydelig oppgitt over fastlegen min og sa at det var for å unngå at jeg skulle bli så syk at jeg at kanskje ikke klarte å fungere i jobben, et slikt opphold ville være bra. Jeg var jo langtfra frisk og det så han jo.
En flott tur med Bakkejekta, en kopi av en jekt fra Holmedal i Sunnfjord. Den originale Bakkejekta ble bygget på midten av 1700-tallet.
Jeg ville kanskje sunket dypere ned i selvmedlidenhet, levd et liv i bitterhet. Jeg ville uten tvil støtt folk fra meg for hvem ønsker å tilbringe tid med en som er så selvopptatt at hun ikke ser andre? En energityv, det var det jeg var.
Eller; det var slik sykdommen gjorde meg. Men man kan ikke legitimere oppførselen sin selv om man er aldri så syk. Det er også et paradoks at høysensitive mennesker som ikke lever et liv i tråd med egne verdier, ofte viser sider som man ikke forbinder med empater. Og slik var det også i mitt tilfelle.
Jeg var likevel sterk til tross for at jeg var svak. Jeg gikk tross alt til det skrittet å ta imot hjelp. Jeg ba til og med om hjelp. Det viser styrke.
Jeg er alltid litt usikker når jeg deler om disse tingene for hvordan vil det bli oppfattet? Noen vil kanskje mene at jeg er litt vel åpen, at jeg fisker etter sympati. Men – jeg er jo ikke der lenger. Og jeg er ikke den samme personen som jeg var heller. Og det er det jeg vil ha frem – at det er håp. Men det er en jobb og ting endrer seg ikke over natten. Det tar tid. Man må være tålmodig og man må være villig til endring. Det kan være vondt, veldig vondt, men så blir det så mye bedre enn man noengang hadde sett for seg – tilslutt.
En maidag for snart ti år siden satte jeg meg på båten som skulle frakte meg til Rysjedalsvika. Fra Rysjedalsvika skulle jeg ta buss videre mot Brekke og Haugland rehabiliteringssenter. Langt nede og nervøs, uten noe særlige forventninger egentlig. Jeg hadde riktignok hørt mye bra om stedet fra andre som hadde vært der, men var likevel skeptisk.
Det var en ganske annen Vibeke som dro hjem tre uker senere. Bagasjen var fortsatt tung, men noe hadde likevel skjedd. 6 måneder senere var jeg blitt innvilget et nytt opphold og jeg var langt mer sikker på meg selv denne gangen da jeg dro.
Jeg er overbevist om at de to oppholdene, samt jevnlige møter med psykolog, reddet meg. Jeg tviler på at jeg ville taklet alle omveltningene i livet mitt på den tiden på en like god måte uten denne hjelpen.
Det er rart å se tilbake. Jeg er på mange måter et helt annet menneske i dag enn den gangen. Mer tro mot meg selv og mine verdier. Jeg er tryggere i meg selv og føler meg mer tilfreds med livet.
Det er aldri for sent å ta bedre valg for seg selv. Selv om det kan virke både skremmende og umulig der og da, er det så verdt det. Og ting blir bedre med tiden til hjelp. Det er ikke bare en floskel, men sant. Tiden er en venn.
Ti år. Det er sprøtt å tenke på. Noen av de menneskene jeg traff på Haugland, har jeg fremdeles kontakt med. Andre er borte. Minnene om dem er noe jeg tar med meg videre.
