God søndag alle!
Her sitter jeg da, helt uvirksom. Eller nesten for jeg skriver jo innlegg, mens det jeg burde gjort var å rydde. Nå har jeg sett på rot i over én uke, men alt jeg gjør er brannslukking. Derfor er musikken satt på for å få meg i skikkelig ryddemodus, men den glimrer like fullt med sitt fravær. What to do?

Rotet forsvinner ikke – det har jeg jo sett. Det ligger der og vitner om hvor tiltaksløs jeg er, men heldigvis er det bare jeg som ser det da. Det handler jo om prioriteringer, og i går valgte jeg å prioritere familien min. Det synes jeg egentlig er helt greit. Jeg skrev jo om det i innlegget Fylle tiden med ting som gir meg glede og samvær med familien gir meg så absolutt stor glede. Å rydde gir meg ikke fullt så stor glede, selv om følelsen etterpå er god. Rydde kan forresten gi glede det også for det er en måte å få ut frustrasjon på og det kan bidra til ro i sjelen. Så jo, jeg skal ikke si det ikke gir meg glede, men samvær med familien gir større glede hehe. Dessuten; den tiden du har med familien får du ikke igjen.

I går feiret vi lille Ø som slettes ikke er så liten lenger. Han er blitt skolegutt så det er en ny epoke som har startet.

Det er på ungene vi ser at tiden går. Flere av mine jevnaldrende er blitt besteforeldre og det synes jeg er så rart å tenke på. Hadde jeg selv hatt egne barn, ville kanskje også jeg hatt barnebarn nå. Det er en merkelig tanke for jeg føler meg ikke så gammel. At jeg er fire år fra å fylle 60 er en tanke så absurd at jeg lurer på når det skal gå opp for meg.

«I shot the sheriff», synger Eric Clapton og jeg tenker at de gamle heltene også er nettopp det; nemlig gamle. Det er jo utrolig at flere av de ennå klarer å turnere slik de gjør.

Ja, jeg er nok i overkant opptatt av tiden som går. Det får meg til å føle et visst vemod. Tanken på at en dag er det slutt, en dag er alle jeg er glad i og jeg selv, borte. Hva står igjen etter oss? Hvor lenge vil vi bli husket? Selv har jeg jo mange minner etter mine besteforeldre, men mine nevøer traff aldri dem (med ett unntak) og har derfor ingen minner, annet enn det vi forteller. De lever videre så lenge vi som kjente dem, lever. Om én generasjon til vil de kanskje bare være navn i et slektstre. Det er jo litt trist da, men slik er det.

Nå har jeg skrevet meg helt vekk fra det jeg startet innlegget med; at jeg burde ryddet. Så kanskje jeg bare må ta meg selv i nakken og starte. Ingenting blir gjort uten at man først starter så da gjør jeg det. Jeg hopper i det. Nå.

Vi er ikke i september ennå, men for meg er det høst nå. Det føles som høst også. Så hvor ble våren og sommeren av?

Man får et litt annet forhold til tid jo eldre man blir. Jeg hadde min ungdomstid på 80-tallet og for meg føles ikke det som om det var så lenge siden, men – det er altså over 40 år siden! Går vi 40 år tilbake fra 1980, er vi tilbake til krigens dager. Så 80-tallet for dagens ungdom fortoner seg like fjernt som det 2. verdenskrig gjorde for meg.

Som ung tror man at man har all verdens tid, at man nærmest er udødelig. Når du bikker 50, begynner du å forstå at sånn er det ikke. Tiden er begrenset og det gjelder å få mest mulig ut av den tiden du har.

Annonsørinnhold

Gavetips: 25% på parfyme og deodoranter

Do more of what makes you happy.

Jeg er opptatt av å fylle tiden min med ting som gir meg glede. Det har vært et mantra for meg de senere år. Osloturen var et ledd i dette og jeg er så glad i dag for at jeg virkelig gjennomførte det.  Og ikke bare gjennomførte jeg, men jeg koste meg skikkelig også der jeg tuslet rundt alene. Det føltes så naturlig og så… riktig! Nå blir det ikke så skummelt neste jeg drar bortover. Og kanskje klarer jeg også å utfordre meg selv til å ta enda litt større skritt? Jeg har jo noen steder i utlandet som jeg kunne tenkt meg å dra til.

Kofferten står klar, hehe. Denne fikk jeg forresten av foreldrene mine. Min mor vant den i en konkurranse på Facebook så det passet jo glimrende. Stilig farge også så lett å kjenne den igjen på bagasjebåndet.

Jeg har brukt fredagskvelden til å skrive min forlovertale. Det var deilig å endelig få det gjort. Det har hengt litt over meg, jeg har grublet og fundert, men i kveld kom ordene lett til meg.
Merkelig nok gruer jeg meg ikke til å holde talen, men kommer sikkert være litt spent rett før. Og så kommer jeg helt sikkert føle stor lettelse etterpå.

Det er rart å tenke på at mine to beste venner skal gifte seg, men samtidig ikke. Det er både rart og ikke rart om dere forstår hva jeg mener. Tror nok det er fordi det føles så RIKTIG.

Ellers har jeg ikke gjort stort i ettermiddag. På jobb har jeg stort sett sittet dypt konsentrert foran PC-en – har holdt på med å klargjøre de siste pensumlistene som er kommet inn, og oppgradere bruksanvisningen for hvordan bruke pensumlistesystemet. Det fikk seg en makeover i sommer, og da må også bruksanvisningen endres. Mye jobb, men akkurat dette liker jeg.

Straks klar for køyen nå!

Må det være et motsetningsforhold mellom det å fordømme en handling og likevel synes synd på gjerningsmannen? Det kommer jo an på type handling selvsagt. Enkelte voldshandlinger kan man bare ikke tilgi uansett.

Jeg har inderlig vondt av disse jentene som nå står frem og forteller om volden de har blitt utsatt for. Men jeg må også få lov til å si at jeg synes saken er tragisk også for ham som er siktet. Ja, det er helt og holdent hans egen skyld, men det ER trist å se unge mennesker kaste bort livene sine på denne måten. For ikke å snakke om alle de rundt som påvirkes og rammes.

I uttalelsen fra Marius Borg Høiby i går kom det frem at han har slitt med store psykiske utfordringer i flere år. Det kombinert med utstrakt rusmisbruk, må jo sies å være en særdeles dårlig kombo. Det kan forklare noe av handlingsmønsteret, men det forsvarer uansett ingenting.

Han kan jo også rett og slett være en drittsekk – hva vet jeg. En privilegert ung mann som hele livet har vært omgitt av ja-mennesker, som har fått alt han har pekt på, som har vokst opp uten faste rammer og med en mor som har forsvart ham okke som. Jeg får litt «Exit»-vibber av han og det miljøet han vanker i.

I dag kom det også frem flere avsløringer. Enda en eks står frem og forteller om slag, spark og kvelningsforsøk. Det fremstår altså mer som et mønster enn en engangshendelse. Da kan man jo lure på hvilket menneske han egentlig er og hvilke verdier han har fått med seg.

Sånn sett håper jeg nesten at «fylla har skylda» for da er det i det minste en naturlig forklaring på oppførselen og det kan gjøres noe med det.

Jeg har alltid vært interessert i hva som gjør at enkelte havner på skråplanet og andre ikke. Et godt eksempel er familien Stoltenberg. En ble statsminister, en annen lege… og yngstemann havnet på kjøret.

Hvorfor? Hvilke faktorer spiller inn? De har jo alle hatt de samme forutsetningene; likevel ender det i totalt ulike livsløp.

Det skjer i de beste familier.

Man kan fundere på årsakssammenhengene, men det er IKKE ensbetydende med at man bagatelliserer eller forsvarer kriminelle handlinger.

P.S Etter at jeg skrev dette innlegget, er det kommet frem enda flere avsløringer. Miljøet Marius Borg Høiby vanker i, består ikke bare av folk fra øverste samfunnsklasse, men også av personer dømt for befatning med narkotika, og med  forbindelser til diverse kriminelle gjenger.

Jeg blir bare mer og mer sjokkert – det er som en dårlig Hollywood-film! D.S.

Sjelden har vel disse ordene fra Henning Kvitnes vist seg å være mer sant. I dagene som er gått siden saken om Marius eksploderte, har det ene grumset etter det andre blitt dratt frem. Både Mette-Marit, Morten Borg (far til Marius) og bror til Mette-Marit har alle opplevd å få sine tidligere synder frem i lyset. Man har spekulert i arvelighet når det kommer til rus og vold.

Jeg tenker; alle kan trå feil i livet – selv medlemmer av kongefamilien. At noe man gjorde i sin pure ungdom fortsatt skal henge ved en nesten 30 år senere, synes jeg er uhørt. Når har man «sonet» ferdig?

Derfor synes jeg synd på Marius. For dette kommer henge ved ham i lang, lang tid. Kanskje blir han heller aldri helt kvitt stempelet som narkoman og voldsforbryter uansett om han (forhåpentligvis) skulle klare å komme seg på rett kjøl igjen. En gang voldsmann, alltid voldsmann, sant?

Spekulasjonene har vært mange. Foreldrene MÅ jo ha gjort noe feil siden han er blitt slik og hvorfor har de ikke tatt grep før? Men hva vet vi om hva som har gått for seg innenfor husets fire vegger? Hvis det stemmer som Marius selv sier i uttalelsen han kom med i dag, har han slitt med rus i lengre tid, og også vært innlagt. Jeg er sikker på at foreldrene har prøvd å gjøre alt for sønnen sin, men om viljen ikke er til stede hos misbrukeren, er det fint lite pårørende kan gjøre.

At han har utvist svært dårlig dømmekraft er ikke å ta for hardt i. Jeg vet heller ikke hvor ektefølt den beklagelsen han kom med, er. Noen roser han for hans ærlighet og åpenhet – andre mener han manipulerer. At det kun er brannslukking. Jeg vet ikke. Jeg ønsker jo å tro det beste om mennesker, men kanskje er jeg naiv. En ting er i hvert fall sikkert og det er at ingen vet hvordan det har vært å vokse opp og være Marius. Hans rolle har jo unektelig vært noe… spesiell. Dette sier jeg IKKE for å unnskylde hans oppførsel, men jeg prøver bare å forstå. Det må jo ha vært veldig forvirrende for en liten gutt. Han er medlem av kongefamilien, men har ingen offisiell rolle. Like fullt har han vært til stede på flere offisielle tilstelninger. Kanskje ikke så rart at han har hatt «behov» for å leke «konge» på byen slik ryktene sier.

Jeg er forøvrig skeptisk til at Mette-Marit tok kontakt med offeret – det tror jeg var en tabbe av henne. Ikke at jeg tror hensikten var å påvirke, for Mette-Marit virker å være et genuint varmt menneske, men hun burde trø varsommere. Nå vet vi ingenting om hun kjenner vedkommende. Det er jo godt mulig hun gjør det siden det var kjæresten til Marius, men likevel er det betenkelig. Det er tross alt en politisak. Hun styres litt for mye av følelser av og til, og det kan få konsekvenser for tilliten til kongehuset.

Og er det noe et kongehus virkelig trenger, er det tillit og støtte fra folket…

Det gjelder å benytte seg av de fine dagene når vi har de, slik som i dag. Jeg dro derfor på tur rett etter jobb. Ville prøve en tursti som jeg ikke har tatt på mange, mange år.

Permisjonsstien er i senere år blitt kraftig utbedret og det er kommet trapper (220) i de bratteste hengene, laget av sherpaer fra Nepal. Stien går opp til Sandviksbatteriet og herifra kan man komme seg videre over fjellryggen til Sandvikspilen om man ønsker det (der du kommer opp om du velger å gå Stoltzekleiven). Det hadde ikke jeg tenkt å gjøre i dag.

Permisjonsstien starter fra Fjellveien, ca 200 meter nord for der man går opp til Stoltzen.

Veien slynger seg slakt oppover i sikksakk-svinger.

Etterhvert blir det brattere og jeg måtte ha meg et par små pustepauser. Likevel synes jeg det gikk greit og jeg kommer absolutt ta denne turen flere ganger.

Husker at vi tidligere måtte klatre her. Ved at det nå er kommet trapper, er det mer tilrettelagt slik at flere har muligheter til å benytte seg av turen.

Nesten oppe…

Oppe!

Utsikt mot Askøy

Embla hadde ingen problemer med å komme seg opp, men så er hun da en tibetansk spaniel da!

Det ble en kjapp tur opp til Munkebotsvannet før jeg vendte nesen nedover mot Sandviken sykehus hvor bilen sto parkert.

En flott tur hvor jeg fikk trent musklene og fått fart på hjertepumpen!

Men hvorfor navnet «Permisjonsstien?»

Soldatene som var stasjonert på Sandviksbatteriet for omkring 100 år siden, brukte visstnok denne veien for å komme seg raskt ned til byen da de hadde permisjon…

Jeg måtte til pers i dag og prøve hele bryllupshabitten med sko og veske til. Litt usikker  hva jeg skal ha til, altså over kjolen. Jeg har et hvitt sjal som jeg kan slenge rundt, evt en mørkeblå cardigan. Vi får se.

I tillegg skal jeg jo ha litt smykker på meg.

Tror dette blir bra jeg selv om jeg aldri er helt fornøyd. Men når er vi damer egentlig helt fornøyde, kan noen svare meg på det? Vi er så kritiske og da spesielt mot oss selv. Former er fint, men ikke på en selv liksom… Det er jo så tullete som det kan bli. Jeg jobber kontinuerlig med dette å akseptere meg selv. Selv om jeg har noen kilo til som skal bort, prøver jeg å si til meg selv at jeg er god nok – også sånn som jeg er her og nå.

Derfor har det vært viktig for meg å bruke tid på vektnedgangen. Det er ikke om å gjøre for meg å nå målet raskest mulig. Jeg blir selvsagt påvirket når jeg leser hva andre har tatt av på så og så kort tid, men jeg prøver å ikke forholde meg til det. Vi er så forskjellige vi mennesker og har ulike forutsetninger, og det må vi bare akseptere. I tillegg har jo også alder noe å si. Det er ikke til å komme forbi.

Det ble ikke gull på Warholm i går. Jeg var skuffet, først og fremst på Warholm egne vegne, men også på nasjonens vegne for det har ikke blitt så mange gull på Norge denne gangen. Men det er jo unektelig litt rart da, at det å ta en medalje i et OL skal bli sett på som et nederlag fordi medaljen har en litt annen valør enn det vi hadde sett for oss på forhånd. Han vant jo tross alt en sølvmedalje. Han ble nr to i en hard konkurranse. Det er godt gjort! Samtidig forstår jeg jo at det er dette de trener for; å stå øverst på pallen. Det er det som motiverer gjennom harde treningsøkter.

Jeg har en treg start i dag. Trodde formen skulle være bedre, men i går kveld begynte ene øret å tulle. I dag har jeg en dott der som gjør at jeg ikke hører så godt. Jeg er bare så glad for at denne forkjølelsen kom nå og IKKE i ferien min.

I dag skal jeg til mine kjære foreldre en tur. Handling står på tapetet – ellers er det avslapping. Jeg må prøve å få til en tale etterhvert også, jeg skal jo være forlover. Har en del stikkord, men det er litt vanskelig å få det ned på papiret, og få det til å flyte.

Slike problemer har jeg jo stadig vekk når det kommer til bloggen også. Jeg får ikke ordene til å flyte. Og flyter det ikke, blir det ikke bra. Innholdet er viktig selvsagt, men språket har også mye å si. Nå er det ikke alltid så lett å komme opp med et interessant innhold heller da. Jeg sliter litt der innimellom, føler jeg. Beundrer de som klarer det, de skriver gjerne både to og tre innlegg for dagen, men jeg er ikke helt der… og det må være greit det også. Jeg er i hvert fall svært takknemlig for de av dere som leser innleggene mine og som av og til legger igjen et spor. Det setter jeg stor pris på ♥️

De siste dagene har det vært mer høst enn sensommer her vestpå, og værutsiktene fremover ser heller ikke særlig lystige ut. Veldig spent på hvordan været blir lørdag om to uker – det sies jo at regn i brudesløret betyr lykke. Nå skal ikke bruden ha slør, men uansett hvordan været blir så er jeg sikker på at dagen – og fremtiden – blir bra.

Formen min er bedre heldigvis. Litt småsnufsete, men ikke verre enn at jeg har vært på jobb de siste dagene. Jeg er jo så heldig at jeg kan styre dagen min litt slik jeg selv ønsker. Det er en frihet jeg setter pris på. Litt mer travelt blir det utover høsten når studentene er tilbake på campus, men enn så lenge er det rolig.

Nå venter jeg på at Warholm skal i ilden. Jeg har ikke fulgt så mye med i OL, men noe har jeg da sett. Skulle gjerne fulgt med på håndballjentene, men dessverre går de kampene på en kanal jeg ikke har. Var så greit da NRK hadde alt. Synes de er i en egen liga når det kommer til kommentatorene og i tillegg slipper man de evindelige reklamepausene. Heldigvis har de hatt friidretten så dermed har jeg da fått med meg noe.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

God helg, folkens!

Politiet rykket ut til en adresse på Frogner søndag formiddag, etter melding om en voldshendelse som skal ha skjedd i en leilighet i løpet av natten. En mann i 20-årene ble pågrepet i forbindelse med hendelsen og dimittert fra arresten dagen etter, skriver politiet i en pressemelding. (VG 07.08.24)

Det var en gang en liten gutt som het Marius. En lyslugget pjokk på 3-4 år som sjarmerte hele kongeriket første gangen han ble fotografert på Kongsseteren i forbindelse med julefeiring.

Nå er Marius blitt stor og i helgen skjedde det altså en hendelse som igjen har fått ham på førstesidene av avisene, men dog av en mindre sjarmerende grunn.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Jeg kan ikke annet enn å synes fryktelig synd i kongefamilien for tiden. De har hatt mye å stri med i den siste tiden, og så kommer dette med kronprinsesse Mette-Marits sønn på toppen av det hele. Snakk om å «drite på draget».

Det blir omtalt som en etter loven «den minst alvorlige form for vold». Det er godt mulig, men jeg får en følelse av at de prøver å bagatellisere og tone ned handlingen. Det å påføre et annet menneske hjernerystelse vitner jo om er ganske så brutalt angrep, vil jeg si. I dag ble også siktelsen utvidet til skadeverk.

Om det er rus med i bildet vet jeg ikke, men det er vel nærliggende å tro det. Uansett er det trist, både for offeret, for gjerningsmannen og alle de rundt.

Ja, jeg synes virkelig det er trist også for han som står bak, for dette er noe som vil henge ved han i lang, lang tid. Samtidig er han voksen og må ta ansvar for sine handlinger. Jeg har fulgt litt med han i sosiale medier, og mitt inntrykk er vel at han har vært litt av en playboy. I hvert fall er det inntrykket han har gitt med sine mange modellkjærester, eksklusive ferier og generelt dyre vaner. Et liv de fleste av oss kan se langt etter, men kanskje også et noe… tomt liv?

Marius har vært i en særstilling, oppvokst på Skaugum med en mor og stefar + søsken som alle har titler. Det kan ikke bare ha vært enkelt. Husker prinsesse Ragnhild i sin tid kom med en kommentar angående dette, og det kan jo faktisk se ut som hun fikk rett. Selv om de innad i familien alltid har behandlet ungene likt, er det jo ikke til å komme forbi at noen har en viktigere posisjon enn andre.