Hvor var du da Brå brakk staven? Det er en kjent frase som oppsto etter at skiløperen Oddvar Brå brakk staven i VM i 1982. «Alle» visste hvor de var den dagen. Det blir gjerne slik når det skjer hendelser av en viss størrelse. Slik som da John F. Kennedy ble skutt i Dallas – de som opplevde det husker sikkert den dag i dag akkurat hvor de var eller gjorde på. Selv husker jeg hendelsen med Brå godt selv om jeg ikke var så gammel. Jeg har også en erindring om da Ulriksbanen i Bergen datt ned 9. juli 1974 og fire mennesker omkom. Da var jeg åtte år. Jeg vet også akkurat hvor jeg var for besteforeldrene mine hadde leid en hytte og jeg var på besøk der. Jeg husker ikke detaljene, men tv-bildene gjorde stort inntrykk.
Jeg vet også akkurat hvor jeg var 22. juli 2011. Jeg satt i bilen på vei ut til et bursdagsselskap da min far ringte og sa at det hadde vært en kraftig eksplosjon i regjeringskvartalet. Husker ennå sjokket og vantroen. Bedre ble det ikke da vi på vei hjem igjen ringte min far og fikk høre at det hadde vært skyting på Utøya. Hele kvelden satt vi og fulgte med på de hjerteskjærende scenene som utspilte seg på skjermen. Kunne heller ikke tro egne øyne da jeg neste morgen så antall døde.
Jeg får alltid så mange tanker når det nærmer seg den datoen. 11 år er gått, men fremdeles føles det absurd og ufattelig. For dem som fikk kjenne terroren på kroppen og som mistet noen av sine kjære, er nok ikke 11 år lenge. Den tomme plassen vil for alltid være en evig påminnelse om denne dagen i 2011. For andre gikk livet videre.
Kort tid etter eksplosjonen i Oslo ble det mange spekulasjoner og man antok at det var ytterliggående islamister som sto bak. Hatefulle ytringer om muslimer og innvandrere florerte på nett og enkelte opplevde også verbal trakassering. Jeg ble sjokkert over å se hva Facebook-venner fikk seg til å si og husker jeg kommenterte: hva om det er en nordmann?
Det viste seg jo også å være riktig. Gjerningsmannen var en tilsynelatende vanlig etnisk, norsk mann.
Jeg hadde en tro på at noe ville forandre seg til det bedre etter 22. juli. At holdninger ville endres, at man ville tenke seg mere om før man uttalte seg eller trakk en slutning. Jeg synes dessverre det motsatte har skjedd.
Det finnes mange grumsede holdninger på nettet og de kommer ofte frem i kommentarfeltene. Det er skremmende å lese hva den gjengse «mannen i gaten» kan få seg til å si. Det er jo nettopp slike holdninger som kulminerte i et kuleregn denne grusomme dagen i 2011. Selv tilsynelatende uskyldige ytringer kan få konsekvenser og det må folk ta innover seg. Vi har ytringsfrihet ja, men som en etterlatt sa; vi har også et ytringsANSVAR. «Ord kan bli til vold» (tidligere AUF-leder Ina Libak).
Det beste vi kan gjøre for å hedre dem som ble drept, er aldri å glemme. Demokratiet og friheten er verdier vi må kjempe for hver eneste dag – ikke bare 22. juli. Høyreekstreme og hatefulle ytringer må ikke få stå uimotsagt.
Tenk å ha en hel øy nesten for seg selv totalt fri for bilstøy! Det har vi og jeg nyter det. Jeg går egentlig ikke til all den trafikkstøyen som omgir meg i det daglige, men det er klart; det merkes godt når den IKKE er der. Det evige surret av motordur gjør jo at det aldri blir helt stille.
Fraværet av støy gjør virkelig underverker for psyken min. Jeg kjenner bare hvordan stresset gradvis slipper tak og jeg får påfyll av energi. Hadde riktignok en litt tung dag i går. Tung i den forstand at jeg var veldig trøtt, men det tror jeg kan ha sammenheng med at jeg tok slankemedisinen.
Det er også så godt å se hvor mye disse to jentene mine koser seg her på Losna. Iben kan gå løs, hun går aldri langt bort, men holder seg i nærheten av meg. Embla får gå løs så lenge villsauene ikke er oppe ved huset. Jeg tror ikke hun ville jaget dem, men tar ikke den sjansen. Også for dem er dette et paradis.
Det døde lammet ble heldigvis hentet i går. Mest sannsynlig er det nok tatt av ørnen. Håper bare det døde momentant… Orker ikke tanken på de lidelser det eventuelt ellers måtte gå gjennom.
Jeg klarer omtrent ikke se på naturprogram heller der dyr jakter på andre dyr. Jeg innser at det er dobbeltmoralsk av meg å tenke slik for vi mennesker er jo de verste jakterne i så måte. Jeg spiser jo selv kjøtt av dyr som har gått gjennom verre lidelser og det før slakting. På mange måter er det derfor mer «humant» i naturen, der lever dyrene i det minste fritt før de eventuelt blir drept. Det er jo også en naturlig prosess, større dyr tar mindre dyr. På den måten holdes økosystemet i balanse.
Jeg er opptatt av dyrs velferd og likevel stikker jeg hodet i sanden. Jeg vil helst ikke vite. Tror ikke jeg er alene om å tenke slik heller for ellers hadde vi vel alle blitt vegetarianere. Jeg er for glad i kjøtt til å slutte å spise det. Skulle selvsagt bare ønsket flere satte det etiske aspektet litt høyere, at ikke alt handlet om profitt. Men dette vet jeg alt for lite om så tror ikke jeg skal skrive noe mer om det.
Det er et rikt dyreliv her på Losna. Ene kvelden så vi hjort rett ved huset – ellers er jo villsauene hyppige gjester på tunet. De tråkker forbi huset flere ganger for dagen. Ørnen flyr stadig vekk rett over oss og har reir i de bratte fjellsidene. Paddene har jeg jo nevnt og ellers er det både linerler, rødstrupe og trost. Det er også sett mår og mink, og kobbe! Hegre har jeg ikke sett i år, men det så jeg mye av i fjor.
Det kan jo virke idyllisk, men bakom lurer farene. Slik vil det jo alltid være i naturen, der gjelder den sterkestes rett. Det er ikke alltid så lett for et bymenneske å ta innover seg den erkjennelsen. Når vi har vært her i påsken og sett alle de søte små lammene, er det vondt å tenke på at ikke alle vil klare seg. Men den enes død, den andres brød.
I dag så vi et slikt resultat av naturens harde realitet. Nede på svaberget lå et lam – dødt. Tarmene lå utenfor kroppen og øyehulen var tom. Et grusomt syn. Vet ikke hva som har skjedd med det, det kan ha vært sykt i utgangspunktet og dødd naturlig. Eller det har vært svakelig og så blitt tatt av ørnen. Ikke godt å si. Vi fikk i hvert fall meldt fra til de som er ansvarlige for sauene.
Det ble faktisk en ganske fin dag i dag da solen endelig bestemte seg for å titte frem fra skydekket. Vi har sittet mye ute og det ble også en deilig stund nede ved sjøen. Jeg fikk min sårt etterlengtede time-out der på svaberget. Satt med øynene lukket og lyttet; til lydene av bølgeskvulp, fugleskrik og i det fjerne en fiskeskøyte som tøffet av gårde. Sann sjelefred.
Hundrene har det også fint. De kan gå løse ved huset når ikke villsauene er her – ellers er de i langline.
Jeg nyter det å slippe å gå etter klokken. Kunne gjøre det jeg vil – når jeg vil. Det er ferie for meg. Innimellom jobber vi litt, det er alltid noe vedlikeholdsarbeid å gjøre på et gammelt sted som dette. Men det er kjekt å gjøre noe annet enn det man gjør til hverdags. I morgen blir det tur til Dalsknuten, den fjelltoppen som ligger rett bak huset. Jeg regner med det blir tungt selv om jeg er noen kilo lettere, for det er en ganske bratt stigning. Desto mer lettet og glad vil jeg være etterpå. Og stiv og støl, kjenner jeg meg selv rett. Men jeg trenger litt styrketrening for merker jeg er ganske så slapp i fisken.
To dager igjen og så er det ferie i hele fire uker! Den er etterlengtet og ingenting kan legge demper på gleden ved å ha fri – selv ikke værmeldingen for kommende uke. For den ser unektelig litt grå ut, 12 grader og regn er liksom ikke helt det jeg forbinder med sommer. Skjønt; det er jo en typisk vestlandssommer da.
Det blir ingen tur til det store utland for meg, men det går helt fint. Med pilotstreik, masse køer og økende smitte (igjen!) synes jeg det er helt ok å feriere i Norge. Men jeg synes synd på alle de som får ferien sin ødelagt.
Jeg ser frem til å komme meg litt bort, skifte stue og ikke minst få et avbrekk fra jobb og hverdag. Forhåpentligvis får jeg fylt koppen min med opplevelser og minner jeg kan leve lenge på.
Men hva vil det egentlig si; å fylle koppen?
Da jeg kom til Hauglandssenteret i 2015, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle får. På det første møtet ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp som den vi hadde fått, men denne hadde hull og alt innholdet bare silte ut.
Jeg synes dette er et god bilde som også kan overføres på oss mennesker. For hva er det som får vårt “innhold” til å renne ut? Innhold i dette tilfellet vil si energi. Hva er det som tapper DEG for energi og hva kan DU gjøre for å forhindre det? Hvordan tette koppen?
For egen del hjalp det da jeg begynte å sette grenser for meg selv. Jeg tillot ikke lenger andre å bruke meg som deres søppelbøtte. Og så er det noe med å komme til den erkjennelsen at enkelte ting får man ikke gjort noe med så hvorfor kaste bort tid og energi på noe som aldri vil skje? Man kan ikke forandre andre, kun seg selv.
Min kopp skal i alle fall fylles opp i sommer med alt som gjør meg godt. Håper også DIN kopp fylles <3
Å bære nag til folk er som å ønske å forgifte noen, men drikke giften selv.
I mange år bar jeg nag til et menneske som hadde gjort meg mye vondt. På et tidspunkt forsto jeg at jeg måtte gi slipp på det vonde som hadde skjedd og tilgi – om ikke annet så i hvert fall for min egen del. Bare på den måten ville jeg kunne komme meg videre.
Lett var det ikke og det er vel derfor det tok sin tid. Tiden er en god venn i så måte. Hadde jeg ikke klart å legge det bak meg, ville jeg endt opp som et bittert menneske. Og bitre mennesker utstråler ikke akkurat positivitet og glede. Snarere tvert imot.
Jeg var lenge sint. Ved hver anledning jeg kunne kom jeg med små stikkpiller. Det er klart at jeg for utenforstående fremsto som hevngjerrig – det ser jeg jo selv i dag nå som jeg har fått avstand til det hele.
Livet er for kort til å kaste det bort på bitterhet og uvennskap.
I de tilfellene der man ikke klarer å bli enig så bli enig om å være uenig da og gå videre. Man kan likevel ha respekt for hverandre selv om man ikke er helt på nett.
Som jeg skrev i forrige innlegg er det noen som bærer på litt tyngre bagasje enn andre. Det gir dem selvsagt ingen legitim grunn til å oppføre seg dårlig overfor andre, men det kan være en forklaring på deres reaksjonsmønstre. Uansett; det er de færreste som er bare slemme. De gode egenskapene man vet er der, blir bare litt vanskeligere å få øye på når man står i stormen.
Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne (Joh. 8:7)
Vi mennesker har så lett for å lete etter feil hos andre. Og leter man godt nok, vil man jo alltid finne noe å kunne kritisere. Alle mennesker har feil, jeg har iallefall ennå til gode å finne et feilfritt menneske. Meg selv inkludert. Så – man bør kanskje se litt inn i seg selv før man kritiserer andre.
Det triste er at det man anser som feil hos andre, lett overskygger alle de positive egenskapene et menneske har. Man ser seg blind på «feilene» i stedet og dømmer deretter.
Jeg klarer ikke holde munn når jeg ser noe jeg oppfatter som urettferdig, upassende eller rasistisk. Jeg synes heller ikke man skal tie med alt. Kjenner jeg blir så irritert (eitrandes forbanna er vel mer riktig å si) over all tankeløsheten som finnes. Er noen for tynn, så får de høre det. Har noen et par kilo for mye, skal det påpekes. Samme med høyde. Tenker de overhodet ikke over hva det kan gjøre med folk? Hva vet DU om hva folk sliter med eller hva de er misfornøyd med?
Vi får alle litt bagasje i løpet av livet. Vekten på bagasjen vet vi lite om, annet enn at noen har tyngre bagasje enn andre. Det er ikke så lett å se utenpå et menneske hvor tung den bagasjen er, så før vi dømmer bør vi ha dette i bakhodet.
Vi kan jo alle komme til å handle på en måte som går på tvers av hva andre mener er riktig. Kanskje er det en god grunn til at man handler som man gjør? Gir det andre grunn til å kritisere og baksnakke? Hva vet man egentlig om andre menneskers motiver?
Før man har gått i andres sko vet man egentlig ingenting!
Vær litt raus med dine medmennesker – vi er bare mennesker…
Nok en meningsløs voldshendelse, denne gangen på et kjøpesenter i Danmark. Tre drepte og flere alvorlig såret. Man kan jo undres om disse voldsepisodene er resultater vi nå ser av pandemi, månedslange nedstenginger og isolasjon, men det blir bare spekulasjoner fra min side. Det har bare vært litt for mange av dem i det siste.
Det verste er at jeg knapt reagerte denne gangen. Jeg – som definerer meg som høysensitiv, leet knapt på et øyelokk! Jo, selvsagt synes jeg det er grusomt. Herregud, unge mennesker er frarøvet livet mens de sto på terskelen til voksenlivet, men likevel… Jeg blir liksom ikke overrasket lenger.
Det er det samme når man ser bildene av sultende og døde barn rulle over skjermen. Vi er blitt eksponert så mye for det at det knapt går innover meg. Og det føles helt forferdelig å si det høyt!
Eller så er det noen forsvarsmekanismer som slår inn for å beskytte mot alt det fæle i verden. Det blir for mye, rett og slett.
I går kveld orket jeg ikke se på nyhetene. Jeg prøvde å skrive et innlegg, flere faktisk, men ordene kom ikke til meg. Jeg følte jeg hadde mye på hjertet, men klarte ikke få det ned på “papiret”. Tror hodet mitt var så fullt av alt mulig.
Til slutt la jeg mobilen fra meg og satte meg til å se en dansk serie på Netflix. Man trenger å ta en time-out av og til.
Kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til å dra inn her uansett hvordan været måtte bli. Men bare det å komme seg bort litt, koble av, skal bli deilig.
Juli måned. Den syvende i året og oppkalt etter Julius Cæsar, mannen som innførte den julianske kalender. Før den tid – i den romerske kalender – het måneden Quintillis og var den femte i året (mars var da årets første måned). Som en kuriositet kan nevnes at i norrøn tid hadde juli navnet Ormemåned. Trengs vel ingen nærmere forklaring på det…
I dag er juli synonymt med sol, sommer og ferie. Vel, her på Vestlandet forbinder vi vel like gjerne juli med regn og 13 grader. Unntaket var i fjor – det ble en sommer jeg sent vil glemme. Den hadde alt jeg forbinder med ferie; sol, varme svaberg, grilling, rekemåltid, sene kvelder ute rundt bålpannen, avslapping med en god bok, fisking og bading. I dag er det dog nydelig her i Bergen og slik har vi hatt det den siste uken.
Neste fredag på denne tid suser jeg innover mot Solund og Losna hvor jeg i år som i fjor, skal tilbringe første del av ferien min. Om jeg blir like heldig som da vet jeg ikke, det spørs. Men skulle latt oss styre av været, ville det blitt ganske så traurig.
Det er noe helt spesielt med det å være nesten alene på en øy. De nærmeste naboene er de firbente ulldottene som av og til kommer oppom. Det er noen få fastboende (foruten ulldottene), men de holder til på andre siden av øyen, stedets «sentrum». Det er ingen vei så heller ingen biler der vi er. Et paradis på jord.
