Den følelsen… når hun endelig står der på toppen og skuer utover. Her oppe har hun oversikt; over hvor hun kom fra og veien hun har lagt bak seg. Det var tungt til tider, men hun sto på og gav aldri opp.
Den følelsen… når hun nå ser nedover og vet at hun fremdeles har en vei å gå, men med en visshet om at det verste stykke er unnagjort.
Den følelsen… av lykke og mestring.
Etter måneder med litt opp, stillstand, litt ned, mer stillstand, litt opp igjen, stillstand, kom det endelig et nytt tall på vekten! 88,4 lyste mot meg i dag morges og et så lavt tall har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. Dette trengte jeg virkelig – det gir meg en enorm boost. Jeg har gått ned 9,3 kilo siden jeg startet på Ozempic i november og til sammen 15 kilo!
Jeg blir likevel fremdeles overrasket når jeg tar på meg klær som tidligere satt som pølseskinn, og som nå henger og slenger rundt meg. I går prøvde jeg en oljebukse jeg ikke har kunnet gå med på flere år og nå satt den som støpt.
Jeg er fire kilo fra å være «bare» overvektig.
Det er ingen tvil om at Ozempic har hjulpet meg. Samtidig går det ikke for fort ned så jeg får tid til å jobbe med å få hodet med meg på veien. Det er ikke lett, for selv nå – 15 kilo lettere – har jeg dager der jeg føler meg stor og ikke klarer å se noe forskjell. Har heller ikke vært så flink til å ta bilder underveis, det burde jeg nok. Ser andre gjør det, men også de har problemer med å se seg selv slik andre ser dem. Rart det der…
Dette var i hvert fall en god start på ferien som har startet NÅ! Jeg er straks klar til å fylle bilen med alle mine pakkenelliker og suse av gårde.
Det sies at det er noen fordeler ved det å bli eldre. Vi bekymrer oss ikke så mye, stresser mindre og er generelt mer tilfredse. Vi er tryggere i oss selv og trenger ikke bevise noe for andre. Vi gir mer blaffen. Og vi trenger mindre søvn. Sånn kort oppsummert.
Tja, det siste stemmer nå overhodet ikke på meg. Jeg kan aldri få nok søvn. Stresser jeg mindre? Nja… Det kommer veldig an på anledningen. Jeg er mer tilfreds da og stødigere i meg selv. Jeg bryr meg heller ikke så mye lenger om hva andre tenker om meg.
Men det er nå definitivt noen ulemper også ved det å bli eldre. Vi blir gråere, syn, hørsel og speil er ikke hva det en gang var og kroppen lystrer ikke helt på samme måte. Glemmer gjør man også. Vet ikke hvor mye tid som har gått med til å lete; etter briller, mobil osv. Siden viser det seg at brillene har sittet på hodet hele tiden!
Det skjer noe med en kvinnes kropp når vi passerer en viss alder. Alt begynner å henge. I overgangsalderen går produksjonen av hormonene østrogen og progesteron ned og mange opplever at de legger på seg, spesielt rundt magen. Det kan også oppleves som vanskeligere å bli kvitt ekstra kilo. Jeg har følt mye på det siste. Det virker som kroppen virkelig tviholder på kiloene.
Men endelig – etter noen måneders stillstand har vekten nå så smått har begynt å bevege seg nedover igjen. Jeg skulle selvsagt ønsket det gikk fortere slik det tilsynelatende gjør hos andre, men vi har ulike utgangspunkt. Andre faktorer spiller også inn.
Likevel; dette er virkelig tilfredsstillende og gir meg den motivasjonen jeg trenger til å fortsette. Så får det bare ta den tiden det tar.
Jeg var jo hos legen i forrige uke og det ble da bestemt at jeg skulle øke dosen av Ozempic. Jeg forklarte hvordan jeg hadde hatt det i det siste, at jeg hadde vært mer sulten og kjent på et større sug, så han var helt enig med meg at det nå var på tide å øke.
Fremover skal jeg gå på 0,5 mg. Det blir jo spennende da å se om dette vil få fortgang i vektreduksjonen. Jeg finnes i hvert fall ikke sulten så det lover jo bra.
Jeg strammer også inn snopspisingen for NÅ har det vært nok utskeielser. Hadde vært gøy om jeg kunne «servere» et nytt tall på vekten i neste uke – jeg skal i alle fall gjøre mitt ytterste.
Jeg tror jeg kan si at jeg har vært innom det meste når det kommer til slankekurer i årenes løp. Keto, lavkarbo, Grete Roede, diverse sykehusdietter og kurer i pulverform. Det er spesielt én kur som jeg fremdeles minnes med vemmelse og den besto mye av grønne bønner og rødbeter. Jeg har aldri vært begeistret for noen av delene, og jeg blir direkte kvalm bare ved tanken på å skulle spise dette igjen.
Det har vært mye prøving og feiling. Noen kilo ned, før en solid sprekk fikk meg enda tyngre enn jeg var i utgangspunktet. Lyder det kjent?
I mai 2020 startet jeg på nok en kur, denne gang falt valget på pulverkuren Noka. Og rett skal sies; jeg tok av. Men igjen skjedde det som hadde skjedd så mange ganger før; jeg gikk lei og vendte fort tilbake til gamle uvaner.
At mat og følelser henger sammen er nå helt klart. Det er jo en grunn til at jeg gjennom årene har utviklet en slags spiseforstyrrelse der jeg har brukt mat (eller snop) som kompensasjon for vonde følelser. Mat har blitt trøst om enn noe kortvarig. For etterpå kommer skammen og sinnet. Og skuffelsen – over meg selv.
Det å endre et slikt innøvd tankesett er ikke gjort i en håndvending. Det er derfor det er så viktig å få hodet med seg i denne prosessen. Det hjelper ikke å ta av aldri så mye om man ikke har lært noe underveis – det har jo historien vist meg. For det er når vektmålet er nådd den virkelige jobben starter.
I høst fikk jeg kniven litt på strupen. Blodtrykket mitt var faretruende høyt så jeg var nødt til å ta grep. Heldigvis har jeg nå en fastlege som virkelig forstår at dette er et reelt problem. Han skrev ut resept på Ozempic som jeg har gått på siden. Ozempic er egentlig en diabetesmedisin, men har vist seg å være effektiv også når det kommer til vektnedgang.
Siden november i fjor har jeg gått ned 8,6 kilo – til sammen fra jeg startet ca 14 kilo. Det er jo veldig individuelt hvor raskt man går ned – noen raser ned, mens andre (som meg selv) går saaakte ned. Men det går rette veien og det er det viktigste.
Jeg merker det godt på klærne at jeg minker – plagg som tidligere satt som pølseskinn, henger og slenger på meg nå. Det er skikkelig motiverende. Likevel tenker jeg å høre med legen om jeg kan gå opp på doseringen for har kjent på mer sult den siste måneden. Da er det ikke alltid så lett å være standhaftig, men jeg har heldigvis klart å begrense mengden da.
