Palmesøndag. Dagen for Jesu inntog i Jerusalem, i følge Bibelen.
For meg en ganske vanlig, litt kjedelig og grå søndag. Ikke har jeg ork til å finne på noe og ut frister det lite å gå. Dagen er en stor kontrast til gårsdagen.
Ikke kan jeg kose meg med noe god mat heller. Det er riktignok ikke fullt så vondt i dag, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få i meg annet enn nesten flytende føde. Jeg kan jo ikke tygge.
Det siste er kanskje like greit egentlig for jeg har virkelig ikke vært flink i matveien i det siste. Foodora har vært hyppig brukt, og det har ikke vært så sunt heller det jeg har bestilt. Det irriterer meg grenseløst at jeg så lett faller tilbake til gamle synder selv om mengdene ikke er de samme. Men det viser bare hvor vanskelig det er å få hodet med på laget. Nå har jeg i hvert fall en ypperlig sjanse til å snu denne trenden og det må jeg benytte meg av.
Så det blir ikke noe påskegodteri på meg denne påsken. Påskeharen kan bare hoppe forbi.
Neida, jeg vet at palmelørdag egentlig ikke er et begrep, men jeg sier nå det. I Danmark har de tidligere kalt denne dagen for palmeaften – hva de gjør i dag vet jeg ikke. Det er i hvert fall lørdagen før palmesøndag. I morgen markeres starten på påsken og det som regnes som den stille uke.
Det er en nydelig dag i Bergen i dag. I skrivende stund sitter jeg ute og nyter, men har faktisk fått gjort litt inne. Badet er grundig vasket og det samme er stuen. Det som gjenstår er å få ryddet kjøkkenbenk og så er det litt klær som må brettes. Husarbeid er kjedelig, men det må gjøres. Og så er det en stor tilfredsstillelse når det er gjort.
Jeg har også pyntet litt til påske. Er ikke mye, men har nå satt frem de små påskeharene mine.
Det er litt ømt og småvondt i munnen min. Er ikke mye jeg klarer å få i meg – det går i grøt, supper og shaker. Og så er det et herk med de gummistrikkene, de er så små så vanskelig å få de på rett plass. Står der og gaper og gaper, mens jeg baler med å få strikken der den skal. Det går seg vel til med tiden. Forstår i hvert fall at jeg har vært forskånet for mye så lenge jeg kun hadde regulering oppe.
Det støkk skikkelig i meg da jeg leste at Tone Damli hadde mistet søsteren sin. Og ut ifra teksten Tone la ut på sin egen Instagram forsto jeg jo at dette var selvvalgt.
Hva får en ung kvinne på 38 år til å velge bort livet? Til å forlate det kjæreste hun har?
I 2024 ble det registrert 727 selvmord i Norge. Overvekten av de som begår selvmord er menn og halvparten er under 47. Det er høye tall. Hvis man så tenker at hver og en av disse har en familie, venner, arbeidskolleger – da er det mange som rammes i kjølvannet.
Det er jo lett å tenke at de er feige og egoistiske som velger «letteste» veien ut. Som ikke tenker på den smerten de påfører de som blir igjen. Hvordan kan en mor eller en far forlate sine egne barn? Hvordan forklare noe sånt for barna?
Innerst inne vet vi jo at det er hverken feigt eller egoistisk selv om følelsene kan fortelle oss noe annet. For noen er livet bare så tungt. De føler at de er en byrde, at de ligger familie og venner til last. At det vil være bedre for alle om vedkommende ikke var der.
Det er hjelp å få, sies det. Men for den som er så syk er det vanskelig, eller kanskje umulig å si at de trenger hjelp. Mange skjuler også hvor vanskelig de egentlig har det så det er umulig for de rundt å vite.
Mange etterlatte føler på en stor skyld; «hvorfor gjorde vi ikke mer»? Det har jeg selv kjent på. Jeg har ikke mistet noen til selvmord, men det var nære på en gang. Jeg gikk lenge rundt med stor skyldfølelse for at jeg ikke hadde sett tegnene. Eller; vi så jo alle at vedkommende ikke hadde det bra, men at hen ville gå til det skrittet hadde jeg aldri trodd. Det var ikke så stor åpenhet om psykisk helse den gangen og vi visste så lite.
Det er et valg å ta sitt liv, men det er ikke et valg å bli psykisk syk. La oss heller jobbe for at dette blir sett som den sykdommen det faktisk er. La oss jobbe for at de som jobber innen psykiatri får samme kunnskaper og ressurser som de som jobber med hjerte og karsykdommer eller kreft. La oss jobbe for at folk flest får mer kunnskap om dette, slik at de som lider ikke går rundt i ensomhet og skam over å slite psykisk. Og la oss starte med å skille mellom sykdom og personlighetstrekk. https://www.bodonu.no/mening-la-oss-anerkjenne-psykisk-lidelse-som-nettopp-det-det-er-en-sykdom/s/25-159-37276
Det er sikkert mange som tar påskeferie fra i dag av. For meg er det ikke ferie riktig ennå, skal jobbe både mandag og tirsdag før jeg så tar fri. Men det blir nok noen stille og rolige dager, antar jeg.
Jeg kjenner jeg er veldig klar for noen fridager nå. Og glad for at jeg har valgt å være hjemme denne påsken. Det hadde ikke vært noe særlig å dra på hyttetur nå som jeg ikke kan spise annet enn supper og myk mat.
Jeg fikk nemlig satt på tannregulering også i underkjeven i dag. I tillegg er det satt på noen bittklosser – bite ramps på fagspråket – i overkjeven som skal forhindre meg i å treffe tannreguleringen nede. Det føles både rart og litt ubehagelig for tungen kommer borti hele tiden. Og så har jeg problemer med å snakke. Føler meg som Don Corleone i Marlon Brandos skikkelse haha.
Likevel; man venner seg til det og jeg angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å gå i gang med dette. Bare på disse tre månedene som er gått siden jeg fikk regulering på oppe, ser jeg stor forskjell.
For 85 år siden i dag – natt til 9. april 1940 – ble Norge okkupert av Tyskland. Flere norske byer og tettsteder ble bombet og nesten totalt utslettet disse dagene i april, og sivile ble drept. Det ble kjempet i mot og vi fikk etterhvert hjelp fra våre allierte. Men da Frankrike også ble angrepet, måtte de trekke seg ut og Norge måtte dermed oppgi kamphandlingene.
I fem lange år varte krigen. 8. mai i år kan vi i lille Norge feire 80 år med fred.
Det har vært noen kriger i verden siden 1945. Jeg kan nevne Koreakrigen 1950-53, Vietnamkrigen 1955-75, borgerkrigen i Guatemala 1960-96, den angolske uavhengighetskrigen 1961-75, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan osv osv. Listen er lang.
Til og med i Europa har vi opplevd krig etter 1945. Bosniakrigen varte fra 1992 til 1995. I 2014 ble Krim annektert av Russland, og i 2022 invaderte de Ukraina.
Hver gang jeg hører ordet krig, tenker jeg på hvor heldige vi i Norge er. I enkelte land finnes det vel knapt en generasjon som vet hva det vil si å vokse opp i fred. De kjenner ikke til annet enn krig.
Vi er virkelig heldige, men friheten må ikke tas for gitt. 85 år etter at Norge ble angrepet, er igjen sikkerheten vår truet. Jeg synes det er skummelt. Trusler om å ta Grønland er skummelt. Jeg liker rett og slett ikke den retorikken som kommer fra USAs president. Alt blir så usikkert for hva vil skje om nå USA virkelig invaderer Grønland? Det høres helt sykt ut, men det kan jo bli realitet. Ingen vet hvor haren hopper…
Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johan 9. april 1940
Til tider kan jeg nok virke litt fraværende. Distansert. Det kan være perioder der jeg grubler mye – over livet, fortid/nåtid, ting som er blitt sagt og gjort. Det er så mye jeg vil si, men ordene kommer ikke til meg. Jeg klarer ikke uttrykke meg.
Føler meg ofte så annerledes enn andre, andre er normale mens jeg er litt rar? I hvert fall føles det slik. En følelse jeg har hatt hele livet, mer eller mindre. Jeg kan ikke sette fingeren på hva denne annerledesheten består i. Kanskje er det dette at jeg er en tenker. Kanskje skyldes det denne voldsomme fascinasjonen jeg kan få der jeg blir helt oppslukt. Eller min hang til å være mer tilstede i fortid enn i nåtid.
Men hva er egentlig normalt? Hva vil det si å være normal? Kan «normal» måles?
Hvis jeg skulle sammenligne meg med mine jevnaldrende, er jeg jo ikke helt A4. Jeg stiftet aldri egen familie; jeg ble hverken samboer eller noens kone, fikk aldri barn. Flere av de jeg gikk på skole med har nå fått barnebarn. Det er det «normale». Og her er jeg – 57 år gammel og ennå ikke voksen nok til få egne barn! Hahaha. For det er slik det føles. Jeg ble aldri voksen – nok.
Andre kan ikke se for seg et liv uten egen familie. Jeg kan ikke se for meg et liv med. Eller rettere sagt; min familie består av mine foreldre, min søster, hennes mann og barn, Embla og mine nærmeste venner. De kunne jeg selvsagt aldri vært foruten. Jeg er lykkelig så lenge jeg har dem rundt meg – de som betyr alt.
Alle trenger ikke være A4. Selv om samfunnet kanskje har lagt opp til hva som blir sett på som normalt, så vil det ikke si at dette normale passer alle. Det er ikke ofte jeg siterer Ole Ivars, men disse ordene synes jeg er bra:
En får værra som en er da’n itte vart som en sku Inni er vi like både je og du.
En kamp på liv og død. Ja, det var det som skjedde rett utenfor soveromsvinduet mitt. En kamp som dessverre endte med døden for det stakkars offeret.
Jeg hørte et dunk i ruten og trodde først det var en fugl som hadde fløyet rett i, men så ble det et spetakkel uten like så jeg skyndte meg bort for å se. Der lå det fjær over det hele og… det som kunne se ut som en falk eller hauk som sto på en mindre fugl. Jeg prøvde å google etterpå og lurer på om det kan være en hønsehauk?
Sånne kamper klarer jeg rett og slett ikke se på når det er på tv selv om jeg vet at dette er så naturlig som det kan bli. Det er «survival of the fittest», den sterkestes rett osv. Men rett utenfor soveromsvinduet mitt??
Jeg så på den stakkars fuglen som trakk sine siste åndedrag og åpnet vinduet. Da stakk morderen med byttet sitt. Bare fjærene ligger igjen som et vitne om den kampen som hadde foregått.
Dette er første gangen jeg ser en hauk, om det er det dette er. Noen som vet? De lever av middels store fugler, men kan også ta harer og ekorn. Leser at de også kan ta katter. Det bor to rett ved siden av meg.
Sånn er det å ha naturen så tett innpå seg. Det er et rikt dyreliv som man til vanlig ikke kan se, men bare høre. Som uglen for eksempel. Den lager sine velkjente lyder om kveldene og det er herlig å sovne til. Hjorten er også her selv om det er lenge siden jeg har sett den nå. Men de står nok i skogen og holder øye med oss.
Det er layouten til bloggen jeg snakker om. Nå har jeg skiftet til ett tema for så å forandre det tilbake – flere ganger. Jeg skulle ønske vi hadde hatt flere temaer å velge blant, men det spørs om det blir prioritert fremover.
Blogg er ikke hva det en gang var. Lesertallene går ned og de store profilene – de såkalte rosabloggerne – er for lengst borte. Nå legges også partnerprogrammet blogg.no har hatt, ned. Det har vært en mulighet for bloggere til å tjene litt på det de skriver. Selv har jeg aldri tjent en krone på bloggingen.
Rosabloggerne er forresten ikke borte, de har bare funnet seg andre og mer lukrative kanaler. Som for eksempel snap. Det er helt sprøtt hva en influencer kan tjene i måneden. Isabel Raad er vel den som håver inn mest og det kan være snakk om flere millioner i måneden. På bare én eneste snap fikk hun inn over 19000 kroner!! Hun er i en særklasse da, men flere tjener såpass mye at de kan leve av den inntekten de får.
Opp- og nedturer vises, ingenting holdes tilbake. De snakker til følgerne sine som om de er nære venninner og det blir en noe rar dynamikk. Går det en stund mellom snappene, blir følgerne bekymret. Når influenceren er lykkelig, er de lykkelige. Er influenceren trist, gråter følgerne. Drar influenceren et sted, er det ikke alene, men «sammen» med følgerne. På denne måten skapes det en illusjon av at influenceren bryr seg.
Men det må jo koste litt dette å dele så mye av sitt liv, tenker jeg. De selger sjelen sin på mange måter. Til hvilken pris?
Å skape godt innhold er selvsagt mye viktigere enn en fancy layout. Hva som blir sett på som godt innhold vil jo være avhengig av øynene som ser og hvilke interesser man har. Det man skriver kan ikke treffe alle, men forhåpentligvis treffer man noen.
S for s e l v m e d f ø l e l s e. Smak på det ordet. Det er et fint ord, synes jeg – å vise medfølelse med seg selv. Det må ikke forveksles med det å være selvmedlidende. Det første handler i stor grad om å omsorg for seg selv. Om å være vennligere med seg selv. Å behandle seg selv slik en ville behandlet sine venner. Vi har ofte så lett for å dømme oss selv hardt – jeg er i alle fall veldig “flink” til dette. Gjør man en tabbe, er man veldig hard mot seg selv. Hvis andre gjør en tabbe, er man mildere. Da kan man trøste og gjerne bagatellisere.
Å føle selvmedlidenhet derimot har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv.
Nå har vel de fleste kjent på selvmedlidenhet i vanskelige stunder. Det har i hvert fall jeg. Da blir man litt blind for andres lidelse og tror man er alene om å ha det vondt. Selvmedlidenhet fører sjelden noe godt med seg og det er en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av. Du er på en måte selvsaboterende og gjør lite for å komme ut av den vonde situasjonen.
Selvmedfølelse – det handler også om å sette grenser. Kjenne etter hva du virkelig har lyst til, lytte til kroppen, kunne si nei. Være sammen med mennesker som gir deg energi og glede – og kutte ut de fra livet ditt som ikke tilfører deg noe positivt. Det innebærer handling og en søken etter mening.
Jeg er blitt veldig bevisst de siste årene på hva som gjør meg godt. Jeg trenger utfordringer for å kunne oppnå mestring. Å dra på turer alene gir meg det. I stedet for å sutre over at «ingen vil reise med meg», tar jeg ansvar for meg selv. Jeg ville dessuten ikke oppnådd den samme mestringsfølelsen om jeg hadde hatt andre å lene meg på.
Det vil ikke si at jeg aldri skal reise sammen med andre. Faktisk har jeg noen planer som kanskje skal gjennomføres til neste år. Det gleder jeg meg til, men synes det er viktig å ikke gjøre seg så avhengig av andre.
Dette er mitt bidrag til Utifrilufts helgeutfordring. Tema er S.
Helgefreden har senket seg. Hva helgen bringer vet jeg ikke ennå bortsett fra én ting; bilen skal støvsuges og vaskes innvendig på søndag. Jeg skjemmes virkelig over hvordan den ser ut, så dette er på høy tid. Lurte først på å levere den inn og la andre ta drittjobben, men det koster jo. De pengene kan jeg trenge selv.
Nå som solen skinner på rutene, ser jeg at det er flere steder jeg må «shine» over. Men med dampvaskeren jeg fikk til jul, blir vel det en lek hahaha. Det må bare gjøres. En dag. Etter påske. I hvert fall før 17. mai 😉
Da har jeg et mål. Det er viktig. Så gjelder det å gjennomføre.
Men altså ikke denne helgen – da er det bilen som skal til pers. Hva jeg skal finne på i morgen vet jeg ikke ennå. Kanskje blir det en liten tur? Finværet fortsetter i noen dager til så det bør utnyttes maksimalt.
