Jeg kan ikke fordra å gå gjennom sikkerhetskontrollen når jeg skal ut og fly. Føler det står stemplet “skyldig” i pannen på meg enda til at jeg er snill som et lam og aldri kunne gjort noe galt. Prøver å virke så nonchalant som mulig, som om jeg ikke bryr meg, men inni meg er jeg livredd for at det skal begynne å pipe eller at jeg skal bli trukket ut til tilfeldig kontroll. Du føler deg ganske så liten i slike situasjoner der du må stå med armene ut til siden mens de undesøker deg.

Jeg har følt litt på det samme siden jeg meldte inn skade på innbo. Noen dager etter at skademeldingen ble sendt, tok Ocab kontakt. Ocab er spesialister på diverse skader og de ville komme for å dokumentere skadene. Jeg fikk helt hetta for det føltes som om jeg ikke ble trodd. Jeg forstår jo at de trenger verifisering, men likevel begynte jeg å overtenke.

I dag kom de og det gikk jo selvfølgelig så mye bedre enn fryktet. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Kanskje det bare er en liten frykt som henger i fra “gamle dager” at folk ikke skal tro jeg er genuint ærlig?

Som liten ble mine klassekamerater og jeg fortalt av kristendomslæreren at alle var syndere. Han ba alle som hadde syndet rekke opp hånden, noe alle gjorde – unntatt jeg. Men så begynte jeg å tenke for hadde jeg ikke “stjelt” en buljongterning fra kjøleskapet uten å spørre mamma først? Jeg tok opp hånden tilslutt. Dette gikk veldig innpå meg og jeg fortalte det til min mor. Hun ble sint – ikke på meg, men på læreren. Han beklaget det hele da hun tok det opp med ham, men andre foreldre mente at dette fikk ungene tåle. Jeg vet ikke jeg, burde et barn på 7-8 år tåle slikt?

Tror denne episoden gjorde noe med meg – den skapte i hvert fall en voldsom skyldfølelse som satt lenge i og det ble veldig viktig for meg å nesten bevise at jeg var oppriktig. Litt sånn krampaktig så kanskje ikke så rart at noen en gang var av den oppfatning at jeg ikke var så oppriktig som jeg lot som.

Det var den gang. I dag er jeg mindre opptatt av hva andre måtte tenke og mene. Frykten er likevel ikke helt borte, men jeg gir mer blaffen enn hva jeg klarte før. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for, det gjør også de som betyr mest for meg. Det holder.

Jaja. Nå får vi se hva utfallet blir, men mannen fra Ocab mente jeg hadde en god sak.