I dag har det vært en fantastisk fin sommerdag i Bergen. Sol og ca 28-29 grader – da kan man ikke klage!
Jeg har hatt hjemmekontor, men har hatt noen små kaffepauser ute på min koselige terrasse. Hundene har tasset ut og inn – det har nok vært litt i varmeste laget for de. Heldigvis er de begge avrøytet, det hjelper jo litt på.
EmblaIben
I ettermiddag dro jeg en tur til foreldrene mine for å hjelpe de med å handle inn for helgen.
Sommer for én dag ja… jeg håper jo virkelig vi får flere slike fine dager. Den kommende uken ser egentlig ikke så aller verst ut, men håper det blir fint også når jeg går på ferie om to uker. Om vi ikke får en slik sommer som i fjor så i alle fall slik at vi kan være mye ute. Vi trenger det for å lade opp batteriene til høststormene setter inn.
Og bare for å minne dere på det – i dag er det akkurat et ½ år til jul 😀
Det at man har lov til å å ytre seg er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Ytringsfriheten står sterkt i Norge og er nedfelt i grunnloven. Det vil si vi alle har lov til å si det vi mener uten innblanding av myndighetene.
Bilde fra Pixabay
Det er dog visse begrensninger. Det er blant annet forbudt å diskriminere, trakassere, komme med ærekrenkelser og trusler. Men hvor går egentlig grensen for hva man kan definere som som trakassering, ærekrenkelser osv?
Jeg tenker ofte at det å være politiker må være en av de minst takknemlige posisjoner å være i, høy lønn til tross. De skal jammen meg være ganske så tykkhudete for å klare å stå i stormen.
Som offentlige personer må de selvsagt tåle å få kritikk. De har jo selv satt seg i den posisjonen. Men det er forskjell på konstruktiv og saklig kritikk, og direkte personhets og latterliggjøring. For det er det mye av. Mange av de kommentarene man ser på nettet er etter min mening helt på grensen og ofte over det som er tillatt.
Man har stor takhøyde i Norge og det er selvsagt bra. Men jeg savner raushet og respekt. Det er for meg helt uforståelig hva enkelte mennesker kan få seg til å skrive om og til andre. Og det virke som om respekten for andre mennesker er totalt fraværende.
Men man må skille på hva som er reell hets og ikke.
En kjent influencer gikk for noen uker siden hardt ut mot det hen opplevde som hets. Jeg kan forstå at det kunne virke voldsomt, men jeg leste kommentarene og de aller fleste kom med konstruktive tilbakemeldinger. Det gikk på utlevering av barn i sosiale medier. Saklig kritikk er IKKE hets selv om det kan føles ubehagelig for den det gjelder. I dette tilfelle hadde de nok tjent mer på å komme kritikerne i møte, fått i gang en saklig diskusjon. I stedet velger de sletting og blokkering.
De kunne kanskje lært noe av vår prinsesse Märtha, som til tider opplever det jeg så absolutt vil kalle for hets, latterliggjøring og direkte personangrep. Hun lar kommentarer stå, ofte svarer hun – alltid med respekt.
Kommentarer som «syk, syk dame», «stupid» og «race traitor» er noen av karakteristikkene som står under instagramposten der hun deler at hun har forlovet seg. Er det greit? Altså; vi kan mene hva vi vil om Märtha og Shaman Durek. Noen kaller det humbug – andre støtter dem pga egne spirituelle erfaringer. Mange som kritiserer er selv troende. Jeg har ikke fasiten på hva som er rett, men det er det ingen andre heller som har. Ha nå likevel respekt for at andre tror på noe annet enn deg. Diskuter gjerne forretningen deres, men hold dere for gode til personangrep. Ingen fortjener å bli kalt syk bare fordi de er seg selv, lever et annet liv eller står for noe annet enn det du gjør. Man har ytringsfrihet ja, men ingen ytringsplikt.
Selve Sankthans er 24. juni, men feiringen er blitt lagt til 23. juni – sankthansaften. I Norge var dette en folkelig feiring av midtsommer. Som så mange andre tradisjonelle festdager er også denne festdagen blitt kristnet. Kirken la fødselsdagen til døperen Johannes til akkurat denne dagen, i håp om at det skulle erstatte den hedenske tradisjonen. De lyktes ikke helt.
Bålet er f.eks et element fra den hedenske tradisjonen. Det skulle rense og beskytte, og ble tent for å holde onde ånder borte. Da kristendommen ble innført, prøvde de å forby bålbrenning, men i dag er det vel ingen som ikke forbinder bål med Sankthans-feiring.
Bilde fra Pixabay
Jeg pleide å feire Sankthans da jeg var liten. Da var fellesfeiring med bål og pølser, og ungene fikk ofte være oppe litt lenger. Men den idylliske midtsommerfeiringen som man ser i svenske filmer, er fremmed for meg hehe. Det var liksom enten eller. Enten var det veldig vått eller altfor tørt. At det ikke ble noe bål pga fare for brann, husker jeg var en stor skuffelse.
I voksen alder har jeg ikke feiret Sankthans. Men jeg elsker bål og tenker at det hadde vært gøy å få feiret denne dagen en gang med bål, musikk og dans.
På Laksevåg, ikke så langt unna der jeg bor, har de hvert år et stort tønnebål. De har egentlig to bål, et mindre som tennes kl 20 og det store, tradisjonelle som tennes 21.30. Det store bålet er faktisk kåret til verdens største tønnebål (står i Guiness rekordbok). Tradisjonen med tønnebål på Laksevåg går så langt tilbake som til 1700-tallet. Selv har jeg kun sett bålet fra avstand. Tenker hvert år at det hadde vært kjekt å dra inn og se, føle litt på stemningen, men jeg har det ennå til gode.
Det ble et spiselig (og godt!) brød til slutt. Tror nok grunnen til at det ble mislykket første gangen var at jeg tok kaldt vann. Da har jeg lært det!
Nå fikk jeg lyst til å prøve mer, men neste gang blir det ikke slik ferdigpose – da vil jeg lage det fra bunnen. Nå bare få kjøpt inn ingredienser slik at jeg har, og rett og slett eksperimentere litt. Det fulgte med noen oppskrifter som jeg kan prøve og ellers finnes det jo utallige oppkrifter på nettet.
Egentlig er jeg litt flau over at jeg er så uvitende når det kommer til matlaging. Tenker at en dame i 50-årene burde kunnet såpass, men det henger nok sammen med den usikkerheten jeg hele tiden har hatt. Jeg har ikke hatt nok tro på meg selv. Da er det også altfor lett å lene seg på andre, men når en er alene har en bare seg selv å stole på.
Jeg er også (dessverre) litt for flink å snakke meg selv ned og tøyse med min egen såkalte uduglighet. Men ingen blir mester uten å øve. Prøving og feiling er det som skal til.
Forrige helg tok jeg like så godt hele gulvet fra hverandre for så å legge det andre veien…puh! Jeg var ikke helt fornøyd, perfeksjonist som jeg er. Men gjorde det egentlig mest fordi jeg skulle kunne feste pyntelister på og var usikker om det ville vært mulig slik det lå.
Tidligere i uken dro jeg så på en kjapp tur til IKEA for å kjøpe slike pyntelistene. Og jeg må si jeg ble kjempefornøyd! Hele terrassen er ikke ferdig for må ha hjelp til å kappe det som skal være på ene siden, men det haster ikke.
Jeg smiler hver gang jeg går forbi og kikker inn for synes det ble veldig koselig. Etterhvert vil jeg ha litt flere blomster, kanskje lage et bed? Mulighetene er mange.
Alle som kjennet meg vet hvor lite glad jeg er i å lage mat. Er det ett sted jeg føler meg dum, er det på kjøkkenet. Likevel synes jeg det er artig å se på matlagingsprogram og gøy å bla i kokebøker. Og inni meg kjenner jeg på en lyst til å eksperimentere litt, lære, bli flinkere og ikke minst tryggere. Jeg er alltid så redd for å mislykkes, men hva spiller det for rolle egentlig? Da prøver man bare igjen. Kjedelig med alt som går til spille selvsagt, men øvelse gjør… ja, om ikke mester så i hvert fall flinkere!
For noen uker siden gikk jeg til innkjøp av en brødbakemaskin. Tenkte at nå skulle jeg begynne å lage egne brød.
Det er jo genialt at man bare kan putte ting oppi en maskin og så vips! Fiks, ferdig brød.
Jeg hadde kjøpt en slik bakemiks som jeg kun skulle tilføre gjær og vann. Så enkelt at selv jeg burde klare…
Meeeen – ikke vet jeg hva som gikk galt. Om det var pga at jeg tok kaldt vann i stedet for lunkent eller hva – brødet ble ikke bra. Det så greit ut, men inni var det deigete.
Min første tanke var selvsagt at dette gidder jeg ikke. Jeg er og forblir håpløs når det gjelder matlaging. Jeg kan aldri som andre, bare «mekke» noe sammen og så blir det godt. Nei, her må jeg tydeligvis ha alt inn med TESKJE.
Men kommer jeg gi opp? Selvsagt ikke, jeg er for sta til det. Nå prøver jeg igjen og går det ikke denne gangen heller, får jeg prøve meg på å lage et brød fra bunnen. Altså ingen bakemiks, men kjøpe inn ingrediensene og følge oppskriften til punkt og prikke. Jeg skal klare det!
Jeg har lest mange artikler om det å være høysensitiv og jeg synes det er interessant. En gang var det likevel kommentarfeltet som fanget min interesse mest.
Nå for tiden skal for eksempel barn som er litt ville av seg få diagnosen (ADHD) og proppe fulle av narkotika. Før fungerte det med ett klask på rumpa når det var behov for det, og så vokste de seg av med unotene.
Snart er vel alle som ikke har en psykologisk “diagnose” unormale. Sett disse fantasiforskerne i arbeid slik at de klarer seg selv uten penger fra det offentlige!
Før (for få år siden) var det jo hverken allergi eller ADHD, og vi greide oss godt dengang også!
Det sto mye mer, men dette var essensen. Jeg synes kommentarene vitner om lite innsikt og forståelse.
Jeg mistenker at mange av dem som kommenterte ikke en gang hadde lest artikkelen. Da ville de sett at høysensitivitet ikke er en diagnose. Høysensitivitet er et karaktertrekk på lik linje som for eksempel at noen er musikalske. Mange kunstnere er faktisk høysensitive, bl.a den kjente fotografen Morten Krogvold.
At de setter likhetstrekk mellom det å ha ADHD og være urolig, viser også bare hvor lite man egentlig forstår. Det at man tidligere ikke hørte noe om ADHD, betyr jo heller ikke at det ikke fantes. Man snakket bare ikke om det eller tok det på alvor. Kanskje visste man ikke bedre. At noen på fullt alvor fremdeles mener en klaps på rumpen kan være løsningen, er jeg ganske sjokkert over…
Før ble barn som ikke klarte å lese og skrive, regelrett sett på som utviklingshemmede og dumme. Det å være ordblind ble forbundet med lav intelligens. I min klasse (dette var på slutten av 70-tallet) var det en gutt som hadde store lese- og skrivevansker, og han ble tvunget til å lese høyt i likhet med alle oss andre. Han fikk aldri noe ekstra hjelp eller spesiell oppfølging, og kompenserte med å bli klassens klovn.
I dag vet vi bedre. Verden har heldigvis gått fremover på noen områder.
Forekommer det at barn (eller voksne) kan bli diagnostisert på et feilaktig grunnlag? Ja, det tror jeg så absolutt. Men så skjer vel også det motsatte – at de som burde fått hjelp aldri blir fanget opp.
Kan ikke klage på været i dag selv om det har vært litt kjølig i skyggen. Men nå er det slutt på finværet en stund. I morgen kommer regnet og det skal visstnok vare en stund. Pessimisten i meg tror vi kan se langt etter en slik sommer vi hadde i fjor…
Overskriften sier ny bil og nye briller. Det siste er i hvert fall sant. Jeg har vært til synsundersøkelse og heldigvis var alt i sin skjønneste orden. Ingen eller lite forandringer siden sist og det var i 2015. Men nye lesebriller måtte jeg ha og så bestilte jeg meg like så godt nye solbriller også.
Ingen ny bil på meg ennå altså, men den skinte i hvert fall som ny etter noen timers behandling hos Monas bilpleie. Godt å få det gjort før sommeren og det trengtes!
Nå var det virkelig skjønt å sitte ute på terrassen. Der jeg bodde før forsvant solen allerede i 18-tiden, mens her har jeg ettermiddags- og kveldssol til ca 2130!
Det ligger egentlig litt langt inne å skrive dette innlegget for jeg vet at det er stor skepsis og delte meninger om temaet. Noen kaller det svada og sykeliggjøring av friske mennesker. Andre mener den forskningen som ligger til grunn er mangelfull og diffus. Jeg kan bare snakke utifra meg selv og slik jeg føler det.
At noen er mer sensitive enn andre kan man vel alle være enige i. At det er helt normalt likeså. Men jeg tror – og sier TROR for jeg vet ikke – at mange av disse sensitive tidligere ble sett på som ja…et persilleblad. Mennesker med nevrotiske trekk som man burde behandle med største varsomhet.
Og det er så langt unna sannheten som vi kan komme.
Jeg hadde alltid følt meg annerledes uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som gjorde det. Jeg husker ennå den dagen jeg kom over en artikkel om det å være særlig sensitiv eller høysensitiv, og det var som å lese om meg selv! For meg gav det mange svar på ting jeg hadde lurt på opp gjennom årene. Blant annet hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg ble så sliten etter en hundeutstilling osv.
1 av 5 er høysensitiv. Å være høysensitiv er et karaktertrekk på samme måte som andre karaktertrekk et menneske kan ha. Det er altså ingen diagnose som enkelte tror. Hovedessensen er at man som høysensitiv reagerer og påvirkes mer på stimuli fra omverden enn andre. Er man ikke klar over det eller har verktøy som kan hjelpe, kan man bli sliten og overstimulert.
Er du høysensitiv, tar du til deg tre til fem ganger mer informasjon enn majoriteten av befolkningen. Å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Men i et samfunn preget av hurtighet, krav, stress og konstante inntrykk, blir de høysensitive spesielt sårbare. Mange står i fare for å bli overstimulert og dermed syke (Trond Haukedal).
Det er ikke til å legge skjul på at sensitivitet innebærer en risiko for sårbare perioder. Spesielt når man ikke selv er klar over egne behov og grenser. I ettertid kan jeg derfor forstå mer av egne reaksjoner. Som når jeg etter en lang dag på hundeutstilling med masse inntrykk og stress, var så sliten at jeg fikk en reaksjon som gikk ut over de rundt meg. Hadde dette vært i dag, ville jeg lyttet mere til kroppen, trukket meg tilbake og fått litt tid for meg selv. Egentid er viktig.
I dag ser jeg på på sensitiviteten som en styrke, en berikelse. Noe som gir mer enn det tar. Og dermed kan jeg også gi mer av meg selv til andre.
Naturens lykkepille
Å være i naturen gir meg påfyll av energi. Jeg har sjelden musikk på øret når jeg er ute og går – da ønsker jeg bare å lytte til naturens egen musikk. Det beste er når jeg finner meg et sted der jeg kan sette meg ned, lukke øynene og bare være tilstede – her og nå. Jeg er altfor lite flink til det siste. Jeg er en planlegger så ofte er jeg mer i fremtiden enn nåtiden, derfor er de stundene i naturen uendelig viktige for meg.
I dag har jeg og resten av Bergens befolkning (slik føltes det i hvert fall) vært på Vannkanten. Ok da, noen var kanskje også på Ikea, men jeg er sikker på at de fleste var der jeg var. For det var så fullt at vi måtte stå og vente litt før vi fikk kjøpe billetter og gå inn. Det var folk overalt og ikke helt lett å finne seg en plass, men vi koste oss likevel. Jeg fikk også litt tid i boblebadet.
Sommerværet…tja. Hva skal man si. Det minner vel egentlig mest om høst enn sommer, i hvert fall foreløpig. Det er ikke så rart at folk velger innendørsaktiviteter i stedet for å være ute. I dag har det vært noen kraftige byger der regnet virkelig slår ned i asfalten og treffer deg – både på veien ned og opp. Håper det blir bedre enn dette.
Slike dager får meg til å lengte litt bort, til sydens sol og varme. Det begynner å bli noen år siden jeg var på Kreta. Hadde 14 vidunderlige dager der og håper jeg en dag kan reise dit igjen.
