Juni er selve Pride-måneden hvor kjærlighet og mangfold settes i fokus. I byer over hele verden feires dette med festivaler og regnbueflagg. Det å få være den man er og elske den man vil, burde være en menneskerett. Men fremdeles er det mange fordommer rundt det å være skeiv og i noen land regnes det som kriminelt. Man risikerer altså fengselsstraffer bare fordi man er skapt litt annerledes.

Må de kysse når de er i det offentlige rom? 

Vi har kommet langt i Norge, men vi skal ikke gå så veldig mange år tilbake i tid før det også her ble sett på som kriminelt. I dag er det mer akseptert, men likevel kan det være tøft å stå frem. Fordommene florerer, og mange opplever vold og trakassering når de er ute på byen. Blir skremt når jeg leser hva enkelte lirer av seg i kommentarfelt. Mange skriver at de har ikke noe imot homofile, men «må de kysse når de er i det offentlige rom»? Det er altså greit så lenge man slipper å se det og forholde seg til det. Noen trekker paralleller mellom det å være skeiv og begå overgrep. Mange er også kritiske til Pride og skjønner ikke vitsen med festivalen. «Vi har da ikke noe festival for oss som er hetero»! Nei, og hvorfor er det slik? Kanskje fordi de som er hetero ikke opplever å bli diskriminert på bakgrunn av hvem de elsker?

Mange ungdommer har tatt sine egne liv pga manglende forståelse fra samfunnet og sine egne.

Så lenge disse fordommene eksisterer er slike markeringer som Pride viktig. I Norge har oppslutningen økt fra år til år, og de siste årene har også politikerne engasjert seg.

Visste dere forresten at Pride oppsto i USA for over 50 år siden? Det oppsto som en minnemarkering for Stonewall-opprøret 28. juni 1969. Stonewall var en bar og klientellet der hadde i lang tid blitt trakassert av politiet. Denne kvelden gjorde de et opprør og dette opprøret er siden blitt stående som et viktig symbol. Det ble også startskuddet på en bevegelse der diskresjon og undertrykking ble byttet ut med stolthet og åpenhet. Derav navnet Pride.

Jeg tror jeg kan si at jeg har vært innom det meste når det kommer til slankekurer i årenes løp. Keto, lavkarbo, Grete Roede, diverse sykehusdietter og kurer i pulverform. Det er spesielt én kur som jeg fremdeles minnes med vemmelse og den besto mye av grønne bønner og rødbeter. Jeg har aldri vært begeistret for noen av delene, og jeg blir direkte kvalm bare ved tanken på å skulle spise dette igjen.

Det har vært mye prøving og feiling. Noen kilo ned, før en solid sprekk fikk meg enda tyngre enn jeg var i utgangspunktet. Lyder det kjent?

I mai 2020 startet jeg på nok en kur, denne gang falt valget på pulverkuren Noka. Og rett skal sies; jeg tok av. Men igjen skjedde det som hadde skjedd så mange ganger før; jeg gikk lei og vendte fort tilbake til gamle uvaner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At mat og følelser henger sammen er nå helt klart. Det er jo en grunn til at jeg gjennom årene har utviklet en slags spiseforstyrrelse der jeg har brukt mat (eller snop) som kompensasjon for vonde følelser. Mat har blitt trøst om enn noe kortvarig. For etterpå kommer skammen og sinnet. Og skuffelsen – over meg selv.

Det å endre et slikt innøvd tankesett er ikke gjort i en håndvending. Det er derfor det er så viktig å få hodet med seg i denne prosessen. Det hjelper ikke å ta av aldri så mye om man ikke har lært noe underveis – det har jo historien vist meg. For det er når vektmålet er nådd den virkelige jobben starter.

I høst fikk jeg kniven litt på strupen. Blodtrykket mitt var faretruende høyt så jeg var nødt til å ta grep. Heldigvis har jeg nå en fastlege som virkelig forstår at dette er et reelt problem. Han skrev ut resept på Ozempic som jeg har gått på siden. Ozempic er egentlig en diabetesmedisin, men har vist seg å være effektiv også når det kommer til vektnedgang.

Siden november i fjor har jeg gått ned 8,6 kilo – til sammen fra jeg startet ca 14 kilo. Det er jo veldig individuelt hvor raskt man går ned – noen raser ned, mens andre (som meg selv) går saaakte ned. Men det går rette veien og det er det viktigste.

Jeg merker det godt på klærne at jeg minker – plagg som tidligere satt som pølseskinn, henger og slenger på meg nå. Det er skikkelig motiverende. Likevel tenker jeg å høre med legen om jeg kan gå opp på doseringen for har kjent på mer sult den siste måneden. Da er det ikke alltid så lett å være standhaftig, men jeg har heldigvis klart å begrense mengden da.

I mange år lot jeg frykten styre og sette begrensninger for meg. Spesielt i arbeidslivet inntok jeg en veldig tilbaketrukket og nesten usynlig rolle. Jeg innbilte meg selv at jeg trivdes best der, i skyggen av mine andre kolleger. 

Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter. Bedagelig, men er det tilfredsstillende i lengden? Stagnerer man ikke litt om man aldri utfordrer seg selv? Jeg tror det. Ønsket om forandring nærmest tvang seg frem hos meg etterhvert som jeg ble tryggere i meg selv. 

Men dette ønsket om forandring må komme innenfra og ikke som press fra andre, tror jeg. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og tap av kontroll. Det fører i hvert fall ikke til en positiv opplevelse og mestringsfølelsen vil være på bånn. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden ville vært effektiv, men ville barnet fått noe glede av det? Ville ikke hele opplevelsen blitt preget av redsel? 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg er heldig som har en sjef som har hatt troen på meg og mine evner. Hen har oppmuntret meg og gitt meg oppgaver hen visste jeg ville klare, men aldri tvunget meg. Kanskje et vennlig push, men ikke noe mer. Jeg ble aldri kastet rett på dypet, men fikk lov til å ta noen svømmetak på trygg grunn først. 

Det tror jeg er en viktig grunn til at jeg i dag takler det å snakke foran en større forsamling. Dessuten kan jeg det jeg snakker om – det er også viktig. Jeg var nervøs i dag før jeg skulle holde presentasjonen, men nervøsiteten forsvant fort. Det var ikke så mange til stede, men de virket til gjengjeld fornøyd. De hadde en del spørsmål og det ble en fin dialog. Etterpå var jeg bare lettet og glad. Og veldig trøtt så det ble en liten hvil i ettermiddag da jeg kom hjem. 

I morgen skal jeg igjen holde en presentasjon for forskere og administrativt ansatte ved høyskolen jeg jobber på. Jeg holdt en tilsvarende presentasjon for noen uker siden og det gikk over all forventning. Jeg fikk mye positiv respons i ettertid.

Hadde dette vært for noen år siden, ville det vært helt utenkelig for meg å gjøre dette. Tanken på å snakke foran en stor forsamling fikk meg rett og slett til å bli dårlig. De få gangene jeg likevel måtte, lå jeg våken om nettene og bare grudde meg. Husker også at det hele føltes som en ut av kroppen-opplevelse – jeg var liksom ikke til stede. Hadde null kontroll og ante ikke etterpå hva jeg hadde sagt. Jeg svettet og svelget, og følte at alle måtte jo se hvor nervøs jeg var.

Dette har virkelig hemmet meg i min jobb i mange år og jeg vet at jeg er langtfra alene om å føle det slik. Men parallellt med at jeg gradvis har blitt tryggere i meg selv, har jeg også klart å utfordre meg selv mer.

Jeg har gått gjennom en enorm utvikling de siste årene, men det har jo ikke kommet av seg selv. Det krever at man er motivert og virkelig ønsker en forandring. Selv gikk jeg til psykolog i flere år. Det var ikke alltid like morsomt og jeg grudde meg mang en gang for jeg visste at det krevde mye av meg. Det var tung jobb rett og slett og jeg var ofte kjempesliten etterpå.

Det tok tid før omgivelsene (og jeg selv) så fremskritt. Endringene skjedde ikke over natten. Selv tvilte jeg mang en gang på om det var noe vits å fortsette, det førte liksom ikke noe vei. Jeg var innom den ene blindveien etter den andre. Så var det å snu og fortsette en annen vei.

Heldigvis er jeg utstyrt med en god dose stahet og en indre styrke, og det har loset meg gjennom vanskelighetene.

Akkurat kjenner jeg at jeg gruer meg litt til i morgen, men nervøsiteten tar ikke overhånd som før. Jeg tror heller det skjerper meg slik at jeg yter mitt beste. Og som typisk høysensitiv er jeg veldig godt forberedt 😉

Kryss fingre for meg i morgen!

Jeg var fryktelig trøtt i dag morges, men gjett om jeg våknet da jeg så at bloggen min var på 2. plass på topplisten! WOW! Det hadde jeg faktisk ikke sett for meg. Så stor TAKK til alle dere som har tittet innom! 

Dette motiverer til videre blogging. 

Mange mener blogg er på vei ut, men jeg er nå ikke så sikker på det. Det er riktignok en annen type bloggere på listene nå enn da «rosabloggerne» regjerte – de har gått videre til andre plattformer – men fortsatt er det mange som velger blogg og tekst som uttrykksform. Jeg er også aktiv på Instagram, men det er jo begrenset hvor mye man kan skrive der. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men hvorfor blogger jeg? 

Jeg har alltid likt å uttrykke meg skriftlig. Som liten startet jeg å skrive dagbok og det var noe jeg fortsatte med til voksen alder. Da jeg var aktiv i hundemiljøet og hadde egen kennel, var jeg en av de første som opprettet blogg som supplement til hjemmeside. 

I 2014 startet jeg min første personlige blogg om livet som høysensitiv. 

Mange brikker falt på plass da jeg forsto at jeg var høysensitiv. Det gav meg svar på på hvorfor jeg alltid hadde følt meg annerledes, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hvorfor jeg var så hårsår osv. Det gav meg også delvis svar på depresjonene som hadde kommet og gått. Jeg sier delvis, for årsakene til depresjon kan være nokså sammensatt.

Med bloggen håpet jeg å kunne nå ut til andre som hadde følt på mye av det samme som meg, men som ikke hadde hørt om høysensitivitet før. Tilbakemeldingene jeg fikk var utelukkende positive og det viste seg å være mange som meg der ute. 

Mer følger! 

Jeg har lagt bak meg en herlig og variert pinsehelg med turer, tivolibesøk og terrassekos. Bare synd dagene går så fort. Dette var også siste fridagen før jul (utenom sommerferien da). 

Lørdag var jeg på tur til Gullaksdalen ved Alvøen. Til tross for nydelig vær var det ikke mange vi møtte på veien. Noe må vel tilskrives pinsen og at mange er bortreist, men jeg har gått her flere ganger og det har ikke vært folksomt da heller. Vel fremme fant vi oss et koselig sted der vi kunne slappe av og nyte den medbragte nistematen. 

Jeg har sagt det før, men lyden av vann har en egen beroligende virkning på meg. Å sitte slik og lytte til små bølgeskvulp er terapi. Jeg gjorde det mye i fjor sommer og de stundene var noe jeg levde lenge på da høststormene raste og sommeren forlengst var blitt et fjernt minne. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I dag har jeg bare vært hjemme. Har tilbragt store deler av dagen ute på terrassen og bare slappet av. Deilig det også, spesielt etter mye tråkking i byen i går. Viktig med hviledager innimellom. 

Det er noe befriende med det å starte på nytt uansett hva det nå gjelder. En ny start representerer blanke ark og kan gi muligheter en kanskje ikke visste fantes. Akkurat som en pc som trenger omstart eller sletting av filer for å kunne fungere raskere, har også vi godt av en omstart en gang i blant.

Det har blitt noen omstarter for meg de siste årene. Og selv om det til tider har vært tøft, kan jeg med hånden på hjertet si, at det var verdt det.

For to måneder siden ble nok et nytt kapittel skrevet – da flyttet jeg inn i helt ny leilighet!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og nå altså også ny blogg.

Jeg kommer skrive litt om mine utfordringer, det har jo vært med på å forme den jeg er i dag, men dette skal ikke være en sutreblogg. Jeg kommer fokusere på det som gjør meg godt.

Do more of what makes you happy