Enkelte datoer sitter som klistret i hodet mitt. 22. juli og 11. september er vel datoer de fleste husker, men jeg husker også dødsdatoene til alle besteforeldrene mine. Det er ikke noe jeg har gått inn for å huske – de bare er der.
På denne dagen for eksempel er det 37 år siden min kjære farfar gikk bort. Det er en dag jeg minnes svært godt selv om det er lenge siden for jeg bodde i Kingston upon Thames på den tiden. Jeg husker telefonsamtalen, sjokket og at det føltes som en evighet før jeg kunne dra hjem. Mener jeg kom hjem dagen før begravelsen om jeg ikke husker feil.
Min farmor ble aldri den samme igjen etter tapet av ektemannen sin. Det hadde litt med måten det skjedde på og at hun selv lå på sykehuset da hun fikk dødsbudskapet. Dessuten var det bare de to. De bodde riktignok i samme hus som mine foreldre, men likevel; det hadde vært de to i alle år og nå falt en vegg ut.
Det snakkes ikke så mye om denne type sorg. Eldre menneskers sorg blir ofte litt usynlig, kanskje fordi de er i en alder der tap av ektefelle er vanlig. Men det gjør jo uansett ikke sorgen mindre. For den som sitter tilbake, kan det bli en enorm omveltning.
Jeg prøvde å støtte min farmor ved å besøke henne ofte, av og til var vi ute og spiste. Men jeg tror likevel ikke jeg helt forsto hvor dypt hun egentlig sørget – ikke før i dag. Hun hadde mistet livsledsageren sin, den hun hadde delt godt og vondt med i 40 år. Han var den utadvendte som lett kom i kontakt med andre på sine daglige gåturer – hun var mer innadvendt og foretrakk å være hjemme. De hadde hver sine roller som de trivdes med og var vant til.
I løpet av et øyeblikk var alt snudd opp ned. Hvordan vi sørger er forskjellig. Noen takler sorgen bedre enn andre. Min farmor taklet den dårlig. Hun ble deprimert og isolerte seg. Ville helst være alene. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde visst den gangen det jeg vet i dag om det å være deprimert. Da hadde jeg kanskje kunnet vært en enda bedre støtte for henne enn det jeg var. I stedet husker jeg at jeg var ofte irritert på henne. «Kunne hun ikke bare ta seg sammen?» I dag vet jeg jo at dét er lettere sagt enn gjort.
19. november – den internasjonale mannsdagen hvor fokuset er menns rettigheter.
Jeg må bare tilstå at jeg ikke en gang visste at det fantes en egen mannsdag. Dagen har ingen offisiell status, så der ligger nok også litt av svaret på hvorfor den ikke markeres. Likevel er det nå litt rart, synes jeg. Her har mannfolkene en helt egen dag, og så hører vi ikke et kvidder om det!
Egentlig burde jeg startet dette innlegget med et stort brrrrr. Kulden har satt sitt preg på Bergen og det er jo i grunnen ikke annet å vente når vi er kommet såpass langt ut i november. Det er deilig med frost, men håper snøen holder seg borte enn så lenge.
Ellers er det vel ingen som har kunnet unngå å få med seg den nye utviklingen i Marius-saken. Det blir jo bare verre og verre – hvor skal det ende? Det er helt utrolig hvor lenge den fyren der har fått gå under raderen. Nå ramler det ene skjelettet etter den andre ut. Jeg er av dem som mener kongehuset nå burde komme med en offisiell uttalelse. Vel er det en pågående etterforskning og det er sikkert mye som ennå ikke har kommet ut, men det er litt rart når det blir så til de grader taust. Da blir det som om dette ikke angår dem, men det gjør det jo i aller høyeste grad. Kanskje ville de sluppet disse pinlige seansene som oppstår når de er på offisielle oppdrag om de hadde uttalt seg en gang for alle. Interessen går jo ikke over uansett hvor tause de er og man ser jo på meningsmålingene at populariteten stuper. Når kronprinsparet en gang skal ta over, er de avhengig av å ha tillit blant folket, men den tilliten er nå for alvor i ferd med å svinne hen.
Kong Olav ville vridd seg i både kisten og sarkofagen hadde han sett det som nå foregår.
Det er ikke bare vi mennesker som trenger tannsjekk en gang i blant – det gjør også dyrene. Uten den jevnlige sjekken kan det fort bli veeeldig dyrt og det er i grunnen dyrt nok som det er, synes jeg.
I dag var det i hvert fall Emblas tur for en gratis tannsjekk. Jeg oppdaget nemlig før helgen at hun hadde mistet en hjørnetann. Der tannen hadde sittet, var det en liten hevelse. Det er også en stund siden hun fikk fjernet tannstein, så alt dette ville jeg ha en vurdering på.
På disse gratistimene gjør de ikke noe annet enn å sjekke og vurdere. Trengs det gjøre noe, blir det satt opp ny time. Embla må nok derfor inn igjen – både for tannrens og røntgen, men jeg var forberedt på det. Er glad vi fikk komme til allerede neste uke for hadde ikke likt om hun skulle gått i ukesvis med dette.
Jeg håper bare ikke hun allerede har gått lenge slik, jeg aner jo ikke når den tannen datt ut. Og ikke har hun vist noe tegn på smerte heller, men de er jo flinke til å skjule om de har vondt. Jeg har riktignok lagt merke til at hun ikke har spist så godt da, men dette varierer vanligvis veldig. Og de gangene hun har vært med hundevennene sine på Li, har maten gått ned på høykant. Snop også. Men sånn er jo vi mennesker også – maten smaker som oftest best i godt selskap.
Kom over en artikkel i går som handlet om sorgen over å miste et dyr. Det var en som hadde mistet katten sin og i den forbindelse sendte hun inn en nekrolog til avisen. Hun ønsket å få større aksept for den sorgen man faktisk opplever når et kjæledyr går bort.
Det er nok mange som ikke forstår at man kan føle så mye for et dyr. «Det er jo bare en hund». Men det er jo ikke bare en hund. Det er et liv, en personlighet. Det er en god venn, kanskje ens eneste venn, og for mange barnløse er dyret kanskje også en erstatning for barn. Sorgen over et dyr er derfor høyst reell og ikke noe å kimse av. Hvis man da opplever å ikke få aksept for det man føler, kan det føles ekstra tungt. Sorgen er kanskje ikke helt sammenlignbar med det å miste en nær slektning, men det ER en sorg likefullt.
Jeg er så heldig at jeg har flere kolleger som også har eller har hatt dyr. De forstår hvordan det er og det er så utrolig godt. Det å ha noen på jobb man kan snakke åpent med og som ikke bagatelliserer hva det vil si å miste et dyr, er en stor trygghet og trøst.
Thea min med hjertet i munnen
Jeg har mistet mange hunder opp gjennom årene. Den verste sorgen opplevde jeg imidlertid da jeg mistet Thea min en påske for noen år siden. Hun hadde nettopp fylt 10 år da hun brått ble syk. Det sjokket jeg opplevde da unner jeg ingen. Jeg husker lite fra påskedagene, vet bare at det var helt svart innimellom. Tomheten var så stor og sorgen gjorde fysisk vondt. De eneste gangene jeg fikk sånn noenlunde fred, var da jeg sov. Jeg hadde ikke kunnet «ta meg sammen» om noen hadde sagt jeg måtte. Jeg måtte bare stå i det og la sorgen herje. Heldigvis møtte jeg ikke annet enn forståelse.
«Maybe the reason we love our dogs so much is because the only time they break our hearts is when they no longer exist».
Det er noe i dette. For et dyr svikter aldri eller gjør deg vondt på noen måte. De viser aldri annet enn dyp takknemlighet uansett hvor lite eller mye man tilbyr.
Det har ikke vært mulig å bestille dagligvarer derifra for meg tidligere. Ikke at jeg har trengt det forsåvidt, men det er jo kjekt å ha den muligheten dersom man av en eller annen grunn ikke kommer seg til butikken. Slik som i dag. Jeg hadde nemlig glemt å kjøpe smør samt litt andre småtterier, og orket rett og slett ikke dra ut med bilen. Mye pga været, men egentlig mest pga formen. Ble derfor veldig glad da jeg så at muligheten for å bestille via Foodora nå var på plass.
Ute er det ufyselig. Finnes ikke noe bedre ord på det været som er nå. Det har blåst, regnet og sluddet med små opphold innimellom. Jeg er glad jeg kan kose meg inne. Har faktisk satt på peiskos på TV-en haha. Det både ser og høres ekte ut.
I dag har det vært det jeg kaller en typisk vestlandsk novemberdag, der regnet står sidelengs og lyset aldri helt får slippe til. Enda godt det er fredag og helg. Helgen blir riktignok både våt og vindfull med fare for høy vannstand. I sentrum er brannvesenet i ferd med å sikre Bryggen mot flom. Husene der er jo spesielt sårbare, gamle som de er.
Egentlig hadde jeg tenkt å delta på kundekveld hos frisøren min i dag etter jobb, men med denne formen fristet det mer å dra rett hjem.
I morgen er det den årlige Lysfesten i Bergen. Tror nok folk kommer trosse vind og vær, og stille opp for det er et populært tiltak. Selv har jeg bare deltatt én eneste gang. Det var både koselig og stemningsfullt, men jeg er ikke så glad i store menneskemengder.
Skrivelysten er ikke helt tilstede i dag, merker jeg. Jeg har brukt sikkert minst én time på å knote ned disse få ordene, så det er vel på tide å køye snart.
Jeg har så smått begynt å tenke på jul og julegaver. Vi er jo tross alt snart i midten av måneden og høytiden nærmer seg ubønnhørlig. Jeg har ikke begynt å pynte ennå, synes det er i tidligste laget, men har som sagt begynt å tenke på gavekjøp. Fikk et tips i dag og da slo jeg til med én gang. Godt med alt som er gjort.
Det er rart å tenke på at julebordsesongen snart er i gang. Selv skal jeg på julebord med jobben i slutten av måneden og det gjelder jeg meg til. Ellers skal vi jo ha det årlige arrangementet med gløgg og pepperkaker for studenter og ansatte. «Same procedure as every year».
Jeg er forresten bedre i dag, heldigvis, så slapp å avlyse timen jeg hadde hos kjeveortoped. Merkelig nok var jeg ikke nervøs. Jeg pleier vanligvis bli det når jeg skal til tannlegen, men i dag var jeg rolig. De tok masse bilder slik at de fikk sett hvordan «ståa» er og jeg bestemte meg for å gå for behandling. Mest for det funksjonelle, men også litt for det estetiske. Jeg kommer jo få et litt annerledes utseende siden bittet mitt vil bli endret.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt å velge hvite klosser på fremtennene, men tannregulering før vs i dag er veldig annerledes. Dessuten er vanlige klosser mer effektive, så da gikk jeg for det.
Så i januar skal jeg inn og starte behandlingen. Jeg kommer føle meg som en fjortis haha.
Litt småpjusk i dag. Våknet med vond hals og ullent hode. Kjente det startet i går kveld etter at jeg hadde vært på mammografi. Valgte likevel å dra på jobb, men fant fort ut at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Dro hjem, la meg nedpå og sov helt til mobilen kimte – da sto Bring utenfor med matkasse fra Hello Fresh.
Mammografi ja. To år siden sist, utrolig nok. En viktig undersøkelse for oss over en viss alder. Særlig behagelig er det ikke, men er over på få minutter. «Stå slik, med kinnet vendt inn mot glasset, legg armen slik, klarer du også å stå litt ut med rumpen? Så står du slik, heeelt avslappet mens jeg presser puppene dine flate som pannekaker». Det siste sa hun selvsagt ikke 🤣 men ellers er det slik det foregår. Så nå er det å vente på resultatet.
I morgen skal jeg til tannlegen, så håper bare ikke formen er verre. Det blir veldig spennende for jeg skal kanskje få meg tannregulering! Har tenkt på det lenge, men aldri gjort noe med det. Egentlig burde det vært gjort da jeg var barn, men av en eller annen grunn skjedde ikke det. Jeg ser ikke direkte frem til å gå med streng, men gleder meg til å få rettet opp i bittet.
Jeg er både rørt og glad på min nevøs vegne. Terningkast 5 og knallkritikk i Bergens Tidende. For en kveld dette var og jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve det. Det var masse folk og stor stemning, og superlativene haglet. Jeg er så glad for at min nevø fikk skinne litt for han som trommis er jo som oftest i bakgrunnen. Ikke at det «plager» han – han er bare lykkelig når han får gjøre det han elsker mest, nemlig å skape musikk og tromme.
Og så er han det mest jordnære mennesket jeg vet om. Når vi andre letter, står han støtt.
Faksimile fra Bergens Tidende
Klokken var nesten 3 før vi kom oss hjem (vi har overnattet hos foreldrene våre) og som vanlig når jeg har deltatt på noe, tok det tid før jeg sovnet. Likevel spratt jeg forholdsvis tidlig opp da jeg leste anmeldelsen i avisen. Det betyr ekstra mye at det er selveste «Engelen» – en anerkjent musikkjournalist i Bergen – som har skrevet kritikken.
Jeg beklager om det ble mye skryt i dette innlegget, men jeg er altså en svært stolt tante i dag 😍
Dette ble en litt annerledes lørdagskveld enn jeg hadde sett for meg. Jeg skal nemlig snart ut på byen! Ja, dere leste riktig 🤣 Jeg skal på Vill, vill vest – en musikk- og bransjefestival hvor unge musikere får vist seg frem. Bandet til nevøen min skal avslutte det hele – de går på scenen kl 00.30(!) og det er jo en tid jeg vanligvis for lengst ligger under dynen. Godt det er søndag og fri i morgen.
Blir kjekt dette. Og koselig å få litt kvalitetstid med min søster.
