Det handler om menneskeliv, om moral, om retten til å si ifra når man ser urett.
Utdraget er hentet fra et debattinnlegg publisert i Bergens Tidende i dag. Richard Hyams, en britiskfødt jøde som har bodd i Bergen i nærmere 30 år, påpeker at jødene, med sin historiske bakgrunn, om noen burde vite hva det innebærer å være ofre for folkemord. De vet hva det vil si å bli forfulgt, trakassert, utsatt for vold og møtt med forakt. Likevel velger mange i det jødiske miljøet å tie; noen av lojalitet til Israels myndigheter, andre av frykt for konsekvensene dersom de våger å si imot uretten.
Denne stillheten gjelder for øvrig ikke bare jødiske miljøer, men også vanlige folk i samfunnet. Jeg er jo selv ganske taus og bruker sjelden bloggen til å fronte politisk ståsted. Det er dessverre også blitt slik at de som fremmer kritikk mot staten Israel, raskt risikerer å bli stemplet som jødehatere. Jeg så nylig en kommentar der en person ble anklaget for antisemittisme, kun fordi vedkommende uttrykte støtte til palestinerne. Dette er dessverre ikke så unikt for jeg har sett det flere ganger.
Derfor blir jeg glad når jeg ser at de som er direkte involvert i konflikten tar til orde. At noen tør å snakke der andre tier. Beskyldninger om antisemittisme fremstår da også som temmelig grunnløse i og med at kritikken kommer fra jødene selv.
Det handler ikke om politikk, men om menneskeliv og om retten til å si i fra når urett blir begått. Det er et spørsmål om hva slags mennesker vi ønsker å være, avslutter skribenten.
Første ordinære arbeidsdag etter ferien er gjennomført. Det gikk greit, for det er fremdeles sommersesong og rolig på jobb. Immatrikuleringen er ikke før neste uke, men jeg tviler på at vi merker særlig til studentene før velkomstuken er over. Den pleier ta det meste av deres første tid ved skolen.
Ute pøser regnet ned. Det kjennes som høst, selv om jeg vet at det fortsatt er sommer. Heldigvis rakk jeg å klippe plenen før regnet begynte, så det var god timing. Været de neste dagene vil uansett ikke være særlig egnet for plenklipping. I følge Yr får vi ikke se snurten av et solglimt før 12. august!
Men vi trenger jo vann. Joda, jeg vet – men i Bergen finnes det ikke akkurat noen AV-knapp. Når regnet først setter inn her, så gir det seg jo aldri! Det er ikke som i Stockholm der vi opplevde at det plutselig begynte å regne. Bygen varte i 6-7 minutter og dett var dett. Etterpå skinte det opp igjen og jeg så ikke mer regn på de dagene jeg var der. Nei, her vestpå «liker» vi rekorder; det være seg regn, kulde, snø eller varme. Det finnes liksom ingen mellomting.
På slike uværsdager er det godt å ha gode minner å se tilbake på. Som denne fine sommerkvelden i Stockholm da vi satt på Riddarholmen og riktig nøt utsikten. Plassen nedenfor her vi satt, heter Evert Taubes plass (statuen av Taube kan skimtes på bildet). Dette var for øvrig samme kvelden som det regnet. Sporene etter skuren hadde forlengst tørket opp.
Var det den siste ordentlige sommerdagen vi hadde i går? I følge Yr kan det se slik ut. Det føles… vemodig. Selv om det fremdeles kan komme fine dager, ligger størsteparten av sommeren bak oss. Plutselig er ikke høsten og mørketiden så langt unna.
Jeg har egentlig alltid foretrukket høsten – det har vært «min» årstid, men nå må jeg revurdere den oppfatningen. Det er noe eget med sommeren; de lange, lyse dagene, de lune sommerkveldene. Alle duftene; av nyslått gress, hegg som blomstrer og solkrem. Og alle lydene; en båtmotor i det fjerne, summingen av insekter osv. Jeg dyrker stillheten, men elsker også det å sitte på en uterestaurant, nippe til noe leskende og lytte til et orkester som spiller. Føle livet på pulsen, rett og slett.
Jeg har virkelig fått oppleve dette og mer til i sommer. Jeg har deltatt på to festivaler – begge gangene for å se nevøen min opptre med bandet sitt. I går var det Dragefjellet Minifestival. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å gå for jeg var trøtt etter flere søvnløse netter, men ombestemte meg i siste øyeblikk. Det angrer jeg ikke på. Det ble den perfekte avslutningen på en nydelig sommer. Masse folk og stor stemning. Det er visstnok niende året på rad denne festivalen arrangeres og jeg håper folk som bor i området har godkjent dette 😉 For her får de omtrent festivalen inn i stuene sine.
I dag regner det og temperaturen er ca 15 grader. For Embla er nok slike temperaturer å foretrekke – hun virker mye roligere. Jeg har ingen andre planer i dag, annet enn å lade opp til morgendagen og ny uke.
Jeg kjenner at formen blir bedre for hver tur jeg tar. I dag var heldigvis temperaturen mer behagelig, noe som selvfølgelig hjelper på.
I morgen er siste dagen med sol på en stund, før regnet setter inn. Men jeg skal prøve å komme meg ut og gå likevel – nå gjelder det å holde tempoet oppe og ikke miste fremdriften.
Jeg er inne i en god periode nå. Selv om jeg sover dårlig om natten, klarer jeg å holde meg i aktivitet. Jeg kommer meg ut, og formen er absolutt på vei opp. I går kjente jeg det imidlertid godt i beina da vi var på vei opp Haganesfjellet – de føltes tunge som bly. Det er nok all gåingen i det siste som gjør seg gjeldende. Det positive var at pusten ikke var så aller verst. Nå gjelder det å holde formen ved like utover høsten og vinteren. Bør nok gå til anskaffelse av en hodelykt når kveldene blir mørkere.
Men ennå er det sommer og lenge lyst – heldigvis.
Det er forresten en god stund siden sist jeg gikk den turen til Haganesfjellet. Man kan komme seg dit fra flere kanter, men selv går jeg opp fra Li. Det er en fin og godt merket sti hele veien til toppen. Deler av veien går vi på berget og det er en jevn stigning opp. Veldig fint å gå – om man ikke har trøtte bein i utgangspunktet.
Sist vi gikk der hadde vi flere hunder med. De siste årene har flokken krympet fra fem til to. Jeg sier «flokken» selv om ikke Embla egentlig hørte til den sånn på ordentlig. Så litt rart er det å gå på steder der de andre pleide å være med. Samtidig er det jo adskillig lettere på alle måter å gå kun med én hver.
En båt skimtes langt der ute i havgapet. Lurer på hvor den skal?
Denne turen skal vi ta igjen i høst. Det var litt for mange blodsugere rundt oss i går så jeg følte vi gikk ekstra fort for å slippe unna. På toppen ble vi angrepet av en knottesverm, så vi knipset noen bilder i full fart og bega oss nedover igjen. Knott og klegg – de hører jo sommeren til på en måte, men plagsomme er de.
Turen ble likevel fin. Vi er heldige som har en så flott natur til fri benyttelse. Vi er i det hele tatt veldig heldige og privilegerte på alle måter i dette landet. Det er viktig å tenke på i disse dager hvor ondskapen rår flere steder i verden.
Hverdagen er tilbake, og jeg var tilbake på jobb i går. Denne uken starter jeg rolig med hjemmekontor, siden biblioteket uansett ikke åpner før neste uke. Det er altså ingen grunn til å stresse. Jeg har fått ryddet opp i en overfylt innboks etter fire ukers fravær – det var litt av en jobb!
I dag ble det derimot en sykedag. Jeg merket allerede i går at formen ikke var helt på topp, men fikk likevel tatt meg en fin kveldstur – helt ut til Pyttane på Sotra. Utover kvelden begynte jeg å kjenne meg kvalm og uggen, og forsto at en migrene var på vei. Jeg håpet den skulle gå over av seg selv, men det gjorde den ikke. Tidlig i morges måtte jeg ta medisin, og da var det umulig å komme i gang med arbeidsdagen som normalt.
Nå utover dagen føler jeg meg bedre, men vet av erfaring at migrenen kan henge i noen dager. Jeg håper likevel det ikke blir tilfelle denne gangen. Jeg har hatt migrene siden barndommen, men plagene forverret seg da jeg kom i overgangsalderen. Heldigvis er det ikke så ofte jeg rammes lenger.
Det blir en rolig dag dette. Har satt på en maskin med klær og det er kanskje på tide å tømme kofferten? Den står midt på gulvet og jeg stumper i den nesten hver gang jeg skal passere den hehe. Må også få kastet noen planter som ikke har tålt varmen (og mangelen på vann) disse ukene, og ellers smårydde litt. Sånne kjedelige gjøremål, men som må gjøres.
Tenk at det allerede er én uke siden jeg vandret rundt her i parken rundt Ulriksdal slott! Der går man og gleder seg til noe, og svisj! Så er det over og kun minnene er igjen. Men det er gode minner som jeg kommer glede meg over i lang, lang tid fremover.
Det var slett ikke planlagt, men da jeg i dag gikk tur gjennom Kanadaskogen og kom til badeplassen ved Tennebekk, ble fristelsen rett og slett for stor. Jeg kunne ikke motstå – jeg måtte bare bade. Jeg som elsker å bade har ikke hatt et eneste bad i år. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg badet i det hele tatt, men tror det kan ha vært på Losna for noen år siden.
Etter opplevelsen i dag tenker jeg at det ikke kan gå flere år til neste gang. Det var bare så utrolig deilig å la kroppen synke ned i det svalende vannet. Tror nok temperaturen må ha vært rundt 24-25 grader.
Det er vanskelig å sette ord på hva det gjør med en – det å kjenne kroppen bli omsluttet av vannet. En ro, en letthet, nesten som om alt annet forsvinner et øyeblikk. En stille lykkefølelse.
Jeg kunne lett blitt værende i vannet mye lenger – det var så godt. Men jeg hadde Embla med meg, og hun ventet – utålmodig – festet til et tre i skogkanten. Derfor ble det bare noen få minutter i det herlige vannet før jeg måtte opp igjen.
Og kanskje det kan bli et bad til før sommeren er over?
Det tok sin tid før jeg kom hjem i går. Flyet fra Stockholm kom ikke av gårde før nærmere 1530, ca 20 minutter etter oppsatt tid, men det som virkelig tok tid var da vi hadde landet i Bergen og ventet på bagasjen. Jeg stresset i taxfree’en for å bli ferdig, men da jeg kom til der bagasjen skulle komme, hadde det ikke skjedd noe. Etter en lang stund kom det opp melding at bagasjen ville komme på et annet transportbånd. Så sto vi der en stund uten at noe nevneverdig skjedde. Det kom riktignok noe baggasje, men de fleste av passasjerene hadde ikke fått sine kofferter da båndet igjen stanset. Langt om lenge kom det over høytaleren at bagasjen fra Stockholm var kommet på et helt annet transportbånd. Og gudskjelov – der så jeg min meget grønne koffert. Da var klokken blitt nærmere halv seks – 45 minutter var gått siden landing.
Jaja, det viktigste var at kofferten kom. Jeg var så heldig å bli hentet og kjørt hjem, og endelig fikk jeg også omsider hilst på Embla. Hun har hatt det så fint mens jeg var borte, men var tydelig glad for å se meg igjen. Og gleden var gjensidig.
Det var rart å våkne hjemme i egen seng i dag. Rart å ikke skulle spise frokost på hotell, selv om akkurat dét ikke er noe jeg savner. Jeg var jo tross alt på ferie midt i høysesongen, så restauranten var stappfull hver morgen. Ene dagen fant jeg heller ikke noe ledig bord så det ble stående buffet.
Så sitter jeg på Arlanda – proppfull av inntrykk og gode minner. Stockholm har levert og mer til.
Alt hva jeg har opplevd disse dagene! Besøk på Ulriksdal og Kina slott, omvisning i Gustav IIIs paviljong, tur til Waldemarsudde og Hagaparken, besøk på Vikingmuseet samt en nydelig båttur på Mälaren. En kveld tok vi også turen til Riddarholmen, hvor vi slo oss ned på en benk for å nyte den vakre, svenske sommerkvelden og den fantastiske utsikten. I går satt vi en liten stund ved Stadshuset – med utsikt mot nettopp Riddarholmen.
I dag gikk ferden til Haga – et sted jeg lenge har hatt lyst til å dra til.
Hagaparken ligger i Solna kommune, litt nord for Stockholm. Området ble i sin tid anlagt av Gustav III i årene 1780-97. Parken er en del av Sveriges «nationalstadspark» og fremste eksempel på en engelsk landskapspark. Her ligger også Haga Slott – residensen til Kronprinsessefamilien.
Gustav IIIs paviljongLysthus
Haga slott er ikke åpent for publikum, men vi fikk en interessant omvisning i paviljongen.
Soverommet hansBiblioteket. Bøkene er faktisk kongens originalbøker.
Nå hadde kongen egentlig planer om å lage et større lystslott her, men de planene ble det aldri noe av. Det eneste som vitner om det planlagte slottet, er grunnmuren som fortsatt står.
Dette er en park jeg kunne tenkt meg å komme tilbake til. Så vakkert, og stier på kryss og tvers. Virkelig verdt et besøk!
