Det ble en nydelig tur til Signalen på Møvik i dag! Det er en relativt kort rundtur og heller ikke spesielt krevende, men jeg kjenner på kroppen at jeg har vært i bevegelse.
Vi parkerte ved kiwibutikken og gikk videre på asfaltveien et kort stykke før vi kom inn på en flott grusvei. Etter ca 400 meter var vi oppe ved Signalvatnet.
Her kunne vi tatt av til høyre, men vi valgte i stedet å følge grusveien til vi kom til noen trapper. Dette er nok den bratteste delen av turen. Hadde vi gått motsatt vei, ville vi kommet ned her.
Uansett; det var ikke så veldig tungt å gå opp. Vi klarte selvsagt å komme litt ut av kurs, men ved hjelp av Google Maps klarte vi å navigere oss i riktig retning. Vårt første mål var vestre Signaltopp som ligger 108 moh.
Man skal ikke høyt opp før en fantastisk utsikt åpenbarer seg.
Stien videre var delvis merket, men innimellom ble det litt vanskelig å se hvor vi skulle gå. I det fjerne kunne vi se varden på østre Signaltopp så vi gikk i rett retning i hvert fall.
Den østre Signaltoppen ligger på 164 moh. Herifra og ned var stien godt synlig og vi kom ut igjen på grusveien på andre siden av Signalvatnet.
Denne turen kommer jeg ta flere ganger. Tenk så mange flotte steder som finnes rundt omkring og takket være Google er de lette å finne. Jeg foretrekker virkelig slike turer i stedet for en kjedelig grusvei som den i Kanadaskogen. Nå har riktignok Kanadaskogen litt mer enn bare grusveier å tilby, men dere skjønner hva jeg mener. Det blir for ensformig. Jeg må ha noe mer.
Nå blir det nok en stund til neste opplevelsestur. Fra i morgen av snur været og vi er tilbake til det vanlige vestlandsværet. Jeg er derfor veldig glad for at vi fikk benyttet oss av denne dagen.
Etter to uker uten brød, prøvde jeg meg i dag på et rundstykke til lunsj. Ummmm, det var deilig! Det er selvsagt litt plundrete å tygge, men alt blir en vane. I kveld unnet jeg meg også en hamburger som fredagskos. Eneste kosen må jeg legge til for sjokolade og chips er bannlyst.
Jeg er fast bestemt på nå målet mitt i løpet av dette året så nå kjøres det et strengt regime her. Men for at jeg skal holde ut MÅ jeg kunne unne meg noe innimellom, slik som i kveld. Det er uansett ikke mye jeg klarer å få i meg for jeg blir fort mett.
I morgen har jeg tenkt å gå en tur jeg aldri før har gått – denne gangen på Sotra. Det å utforske nye turområder gir meg ekstra motivasjon til å komme meg ut, kjenner jeg. Det tilfører noe mer til turen; en spenning på et vis. Og så etterpå; den deilige følelsen av mestring.
Man trenger ikke gå på de høyeste toppene for å oppnå den følelsen. Det merker jo jeg i påsken da jeg tok turen til Dronningen. Det er topper som er høyere – likevel; for meg var det nok en liten seier. Jeg lar ikke frykten stanse meg.
Frykt? Frykt for hva, tenker nok noen. Men det er vanskelig å forklare for andre når jeg knapt skjønner det selv. Jeg vet ikke hva som gjør at jeg synes det er skummelt å gå alene på steder jeg ikke er kjent. De fleste turområder er godt merket, så det burde ikke være et problem. Jeg har Google Maps så det skal jo noe til å gå seg vill.
Det blir nok en stund til jeg beveger meg alene over vidden – Rom ble ikke bygget på én dag. Det er heller ikke sikkert at det kommer skje, for det er et nokså hårete mål for meg. Jeg får kose meg med disse små delmålene og så får vi se hva som skjer.
Munkebotn. Det var der vi gikk på tur i dag. Et fantastisk turområde som ligger kun få minutter fra jobben.
Vi startet fra Skytterveien. Bak ene boligblokken der går det en vei opp til Garpetjern. Vi gikk videre langs Langevannet før vi tok av til venstre og inn på Hellemyrstien. Den fulgte vi helt til endes og kom så ut øverst i Øyjorden.
Embla og jeg har gått denne veien flere ganger, men i dag fikk vi følge på turen. Det var veldig koselig og gjorde turen litt ekstra spesiell. Embla frydet seg og det gjorde jeg også.
Godt å komme hjem og kunne synke ned i sofaen med god samvittighet.
Så var det tilbake til hverdagen igjen. Noen synes sikkert det er greit at påsken er over, men selv kunne jeg godt tenkt meg noen dager til. Jeg har nå heldigvis en langhelg å se frem til snart. Siden 1. mai faller på en torsdag, tar jeg meg fri fredagen. Da blir det hyttetur om været spiller på lag da.
Jeg dro forresten på jobb i “ørska” i dag og glemte pc’en hjemme! Har jo tenkt på det de gangene jeg har tatt pc’en med meg hjem, at nå MÅ jeg ikke glemme den, men i dag skjedde det altså. Kom på det i det jeg trådde inn på kontoret… Er ikke mye jeg får gjort uten den, så etter lunsj dro jeg derfor hjem for å jobbe i stedet.
Jeg har omsider begynt å komme meg i munnen og har også vennet meg til de klossene. Det hadde jeg faktisk mine tvil om ville skje. Ennå lesper jeg litt når jeg snakker, men det er en filleting mot plagene. Det er også lettere å spise, selv om jeg stort sett holder meg til myk mat. I går holdt jeg på å gå på veggene – hadde så lyst på noe! Men sjokolade kan jeg ikke spise, ikke chips heller. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke klarer. Det ble til at jeg bestilte meg mat fra Foodora. Stekt ris med biff. Greit å spise og en avveksling fra supper og grøt.
En hyggelig «bivirkning» av at jeg må avstå fra «alt som er godt» er jo at vekten er på vei ned. Det motiverer!
Vi har virkelig fått en drømmepåske her vestpå. I går blåste det riktignok en noe kald vind, men i dag er det fantastisk!
Har nettopp vært en tur rundt Ortuvannet, og der var det et yrende fugleliv med måkene i flertall. Det er jo høysesong for hekking nå. Egentlig burde jeg vært på vei til en eller annen fjelltopp, men tror ikke jeg hverken har energi eller tid til det i dag. Natten ble en av de nettene der jeg aldri helt fant roen, og i tillegg plaget munnen meg. Jeg får heller være glad for den turen som ble. Men i morgen kanskje?
Ellers ble det en veldig koselig dag i går. Hele familien samlet ute på landet – kan ikke huske sist det skjedde at vi har vært på hytten samtidig alle mann. Litt kald vind, men ellers fint. Det ble både leting etter påskeegg som påskeharen hadde gjemt, fotballkamp og fine samtaler.
Det ble tur – men ikke i Kanadaskogen. I stedet valgte vi å utforske nye stier, Embla og jeg. Målet var Dronningen, en fjelltopp på Askøy. Det er visstnok flere veier opp, men jeg valgte å gå opp fra Ravnanger.
Første del av turen startet på asfalt, men vi hadde ikke gått langt før veien gikk over til en slags traktor- og kjerrevei.
Det var fint å gå og slettes ikke så tungt som jeg kanskje hadde sett for meg. Helt på slutten ble det litt klatring, men det var lagt ut tau slik at det var lett å ta seg opp.
Vel oppe på toppen tittet solen frem.
Det er en stund siden jeg har følt på en slik lykkefølelse som i dag da jeg sto der på toppen. Det er jo tydeligvis noe jeg har et sterkt behov for; dette å utfordre meg selv. Hvorfor er det da av og til så himla vanskelig å forsere den berømmelige dørstokken når man vet hva man har i vente? For det er et faktum; jeg ER aldri så lykkelig som når jeg trasker rundt i naturen. Aller helst alene.
Jeg er så glad for at vi kom oss avgårde. At jeg klarte å snakke meg selv «til rette». Da har jeg oppnådd mye av det jeg ønsket meg aller mest denne påsken.
I går var det stor utfart med masse køer overalt, og jeg tenkte med meg selv at jeg var glad jeg bare skulle være hjemme. Tror faktisk det var akkurat det jeg trengte i år. Tanken på å kjøre i flere timer, handle, få ut båten og så komme seg over til øyen med alt sammen, fristet ikke i år. Ikke misforstå; jeg elsker Losna og koser meg når jeg er der, men av og til må man kjenne etter hva man orker. Det har sikkert også litt å gjøre med hvordan jeg føler meg nå som jeg nettopp har fått tannregulering i underkjeven.
Til tross for at jeg nok kunne ha jobbet med slektsgranskningen 24/7, klarte jeg å løsrive meg for noen timer i dag. Min mor og jeg tok bybanen opp til Møllendal hvor mine besteforeldre ligger gravlagt, og med oss hadde vi blomster som vi fikk satt ned. Vi pleier ta denne turen et par ganger i året, men tenker det blir en tur til om ikke så altfor lenge for å se hvordan blomstene da står.
I morgen har jeg ingen planer. Kanskje blir det en tur i Kanadaskogen om været blir slik det er lovet, kanskje ikke. Jeg ser det an, men litt trim er jo ikke å forakte.
Jeg har jobbet hjemme i noen timer, men NÅ er det altså påskeferie gitt! Så deilig! Senere i dag skal jeg en kjapp tur innom dyreklinikken for å kjøpe fôr til Embla – og så blir det et lite besøk hos foreldrene mine.
Jeg har heldigvis sovet rimelig greit i natt. Har hatt noen netter som ikke har vært så gode, mye pga munnen. Det har vært vondt og ubehagelig, og jeg har fremdeles ikke vennet meg helt til de store klossene. Det går bedre da og jeg er blitt en kløpper til å sette på strikkene. Det var jo noe av det jeg grudde meg mest til.
Jeg kommer ikke ha fritidsproblemer i påsken. Det var 80% på MyHeritage Komplett-abonnement så da slo jeg til. Jeg som er en ivrig slektsgransker må jo ha en konto der. I tillegg var det redusert pris på DNA-tester, så jeg kjøpte to stk – én til min søster og én til meg. Er skikkelig spent på hva den testen vil vise. Vil det dukke opp ukjente familiemedlemmer? Det er jo de som har opplevd det. Nå er jeg rimelig trygg på at jeg er den jeg er og at mine foreldre ikke har noe «svin på skogen» hahaha, men hva med våre forfedre? Vi kan jo ikke alltid være 100% sikre på at den som står oppført som far i kirkebøkene, er den korrekte. Det blir i hvert fall spennende å se hvor vi har våre aner fra.
Slektsgransking er både gøy og utfordrende! Skulle likevel gjerne visst mer om menneskene bak og ikke bare når de ble født, hvor de bodde og når de døde. Hvordan var de? Hvilke tanker gjorde de seg om livet, hva følte de?
Tenker på min ene tippoldemor som kom fra Strandvik i Fusa. Født i 1862 og vokste som de fleste på den tiden opp i en stor søskenflokk. Hun flyttet til Bergen og fikk en sønn – min oldefar – utenfor ekteskap. Hun giftet seg aldri, men livnærte seg som syerske samtidig som hun oppdro sønnen helt alene. Alenemor på 1880-90 tallet – det må ha vært tøft. To av søstrene hennes bosatte seg på Askøy, ikke langt fra der min tippoldemor bodde.
Ingen tvil om hva jeg kommer være opptatt med i påsken.
Kanskje viser testen det vi tror, at ene grenen av slekten har blått blod? 😆
Palmesøndag. Dagen for Jesu inntog i Jerusalem, i følge Bibelen.
For meg en ganske vanlig, litt kjedelig og grå søndag. Ikke har jeg ork til å finne på noe og ut frister det lite å gå. Dagen er en stor kontrast til gårsdagen.
Ikke kan jeg kose meg med noe god mat heller. Det er riktignok ikke fullt så vondt i dag, men jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få i meg annet enn nesten flytende føde. Jeg kan jo ikke tygge.
Det siste er kanskje like greit egentlig for jeg har virkelig ikke vært flink i matveien i det siste. Foodora har vært hyppig brukt, og det har ikke vært så sunt heller det jeg har bestilt. Det irriterer meg grenseløst at jeg så lett faller tilbake til gamle synder selv om mengdene ikke er de samme. Men det viser bare hvor vanskelig det er å få hodet med på laget. Nå har jeg i hvert fall en ypperlig sjanse til å snu denne trenden og det må jeg benytte meg av.
Så det blir ikke noe påskegodteri på meg denne påsken. Påskeharen kan bare hoppe forbi.
Neida, jeg vet at palmelørdag egentlig ikke er et begrep, men jeg sier nå det. I Danmark har de tidligere kalt denne dagen for palmeaften – hva de gjør i dag vet jeg ikke. Det er i hvert fall lørdagen før palmesøndag. I morgen markeres starten på påsken og det som regnes som den stille uke.
Det er en nydelig dag i Bergen i dag. I skrivende stund sitter jeg ute og nyter, men har faktisk fått gjort litt inne. Badet er grundig vasket og det samme er stuen. Det som gjenstår er å få ryddet kjøkkenbenk og så er det litt klær som må brettes. Husarbeid er kjedelig, men det må gjøres. Og så er det en stor tilfredsstillelse når det er gjort.
Jeg har også pyntet litt til påske. Er ikke mye, men har nå satt frem de små påskeharene mine.
Det er litt ømt og småvondt i munnen min. Er ikke mye jeg klarer å få i meg – det går i grøt, supper og shaker. Og så er det et herk med de gummistrikkene, de er så små så vanskelig å få de på rett plass. Står der og gaper og gaper, mens jeg baler med å få strikken der den skal. Det går seg vel til med tiden. Forstår i hvert fall at jeg har vært forskånet for mye så lenge jeg kun hadde regulering oppe.
