Jeg er en mester i å utsette og i å komme opp med kreative unnskyldninger for å slippe unna det jeg ikke liker. “Det haster ikke”, “det løper ikke bort”, “jeg starter i morgen” – jeg har mange på lager. Forstår det egentlig ikke for det gir jo en enorm tilfredsstillelse etterpå å vite at det er gjort. Likevel er det glemt til neste gang.
Jeg fikk gjort mye før jul – det skal sies. Men noe sto igjen og jeg har også savnet flere klesplagg. Tenkte kanskje det lå i de gjenværende kartongene så i dag gikk jeg i gang. Utrolig hva man finner – jeg trodde jeg måtte til IKEA for å kjøpe flere kleshengere, men her hadde jeg en full kartong med. Men, den blå skjorten – hvor var den? Det var også flere andre plagg jeg ikke fant.
Sendte en melding til en venninne og klaget min nød. “Har du sett i skittentøyskurven da?” Nei, det hadde jeg ikke. Den var fremdeles innpakket i plast. Hva fant jeg? Til og med skojernet jeg hadde savnet, fant jeg der. Og nei, det var IKKE meg som hadde puttet den der, men de som pakket ned.
Da tror jeg det meste har kommet til rette igjen. Nå gjenstår det å få alt vasket og på plass i skapet.
Kjenner det kaoset som lenge har vært i hodet mitt så smått begynner å slippe taket. Jeg har igjen fått oversikt noe som er viktig for meg. Jeg kan ikke fordra når kaoset råder.
Jeg synes det er vanskelig å pludre i vei om meg og mitt, når vi har en verdensituasjon som mer enn noen gang er så på bristepunktet og farlig. Samtidig går jo hverdagen sin gang, og vi må gjøre det beste vi kan med det som er. Vi kan ikke slutte å leve.
Det er egentlig deilig med disse hverdagene. Det at livet går sin vante gang tross alt – det er en trygghet i alt det utrygge, føler jeg.
I dag er det vanskelig å finne ordene, merker jeg. Jeg har brukt flere timer på disse få linjene! I mellomtiden har jeg også forflyttet meg fra egen leilighet i Loddefjord til mine foreldre i Fyllingsdalen.
Jaja, slik er det bare enkelte dager. Nå skal jeg slappe av litt her før jeg drar hjem igjen i kveldingen.
Vakre isroser. Kulden holder fremdeles stand, men nå tror jeg vi ser slutten på den. Fra og med i morgen stiger gradene og utover i uken skal det regne. Tilbake til normalen.
Bergen kaldere enn Sibir, sto det å lese i avisen for noen dager siden. Vi må 15 år tilbake i tid for å finne en januar med tilsvarende kulde. Den vinteren har jeg fremdeles friskt i minne, og jeg er bare så glad jeg ikke bor der jeg bodde da. I dag slipper jeg å engste meg for skade på gamle rør, at vannet skal fryse eller brønn gå tom for vann.
Sist, men ikke minst; jeg trenger ikke bekymre meg over at det ligger masse snø på taket.
Mye å være glad for altså.
Våren føles svært langt unna akkurat nå, men snart – snaaart – vil den vise vei. Selv om kulden holder stand og dagene fortsatt er korte, vet vi at lyset sakte vender tilbake. Om alt annet i verden er uforutsigbart for tiden, kan vi stole på naturen. Den går sin evige runddans, der årstidene avløser hverandre.
Helgen er heldigvis IKKE langt unna. Bare èn arbeidsdag igjen, så er vi der. Første ordentlige helg i 2026. Det skal bli godt.
Så var det tilbake til hverdagen igjen. Litt tungt å komme i gang, men det gikk seg nå til utover dagen.
Er alltid slik etter en ferie. Det er jo en overgang fra late fridager til fullt kjør på jobb igjen. Eller fullt kjør er kanskje å ta i – men det er nå arbeid, i hvert fall.
Nå er det ingen ferie i sikte før påske, og det er jo en stund til. Like etter påske drar jeg til Krakow på en etterlengtet venninnetur. Det ser jeg virkelig frem i mot. Før vi vet ordet av det er vi der. Hva det blir til i sommer har jeg ikke bestemt ennå. Jeg har ennå noen måneder til å tenke på det.
Så urolig som verden nå er er det vanskelig å legge planer, synes jeg. Like etter at billettene til Polen var bestilt og betalt, ble jo flere flyplasser i Polen stengt pga russiske droner. Siden har det vært sett droner både her og der.
Med også en uforutsigbar leder i Det hvite hus er det umulig å vite hva som kommer neste gang. Venezuela først – deretter Colombia? Grønland? Ingen vet hva som står for tur.
Det skotske høylandet. Et av de mange stedene jeg kunne tenkt meg å besøke en dag. Forhåpentligvis et sted som er uinteressant å “invadere” for andre enn turister…
Minus 9 var det i går kveld da jeg gikk bortover mot bybanen. Minus 9! Grøss og gru. Det er noen grader for kaldt for meg. Men jeg hadde nok ikke kledd meg helt etter forholdene – det skal sies. Nå er det ull som gjelder fremover for det er meldt kaldt en god stund fremover.
Jeg var altså på byen i går – på kusinetreff! Prøvde ut en japansk restaurant som jeg ikke har vært på før. En av de mange, får jeg si for det er strengt tatt ikke ofte jeg oppsøker Bergens uteliv. Det er det flere grunner til, men hovedgrunnen er at jeg er svært så hjemmekjær. Det å skulle gå ut igjen etter å ha kommet hjem fra jobb, blir et tiltak. Da er det sofaen som frister.
Men – jeg er jo en sosial person selv om jeg kanskje høres mer ut som en eremitt haha. Jeg liker å treffe folk og spise ute. Det er bestandig kjekt når jeg først kommer meg avgårde. Jeg angrer aldri i ettertid. Det blir som når man skal på tur. Den dørstokkmilen er høy okke som, men så godt det gjør når man først klarer å forsere.
I går klarte jeg det. Det hjalp nok at jeg var hos foreldrene mine. Jeg hadde hatt min mor på besøk tidligere på dagen og ble med henne opp da jeg kjørte henne hjem. Da kunne jeg la bilen stå der og ta bybanen til sentrum. Takk gud for bybanen! Det blir en digresjon, men jeg er så mye mer glad i bybanen enn i bussen. Andre klager – jeg synes den er genial.
Kvelden ble i hvert fall koselig og maten smakte. Og så var det så kjekt å treffes utenom begravelser. Håper flere tar turen neste gang for nå skal vi prøve å gjøre dette jevnlig. Vi er tross alt familie.
Jeg har en rolig morgen – akkurat slik jeg liker det. Lytter på lydbok og godt i gang med iskaffe nr 2. Frokost får vente litt selv om jeg begynner å kjenne på en murring i magen.
Mens jeg har sittet her og slappet av, har Bertaen vært i arbeid. Men hun kan jo ikke gjøre alt, så det er alltid noe som gjenstår – også for meg. Ta ut av oppvaskmaskinen for eksempel, rydde benkeplaten, brette sammen klær… slike ting faller på meg.
Det er et hardt liv. Hahahaha.
Jeg fikk jo gjort masse da jeg flyttet tilbake rett før jul. Litt typisk at det resterende blir stående. Det er ikke snakk om så mye, men likevel. Merker at jeg har litt problemer med å ta fatt. Litt slik når man pusser opp selv. Det meste går unna, men den siste biten, den siste finpussingen tar gjerne tid.
Til mitt forsvar har det vært jul og fremdeles er jeg litt i feriemodus – selv om jeg var på jobb i går. 2026 er bare tre dager gammelt, så skal nok få orden i løpet av året.
Kanskje står jeg der neste november og stressrydder bare for å rekke å bli ferdig hehe.
Et av mine nyttårsforsetter er mindre tid på skjerm. Nå ble ikke Rom bygget på èn dag, men jeg starter med den største tidstyven av de alle; nemlig Snap chat. I dag ble appen avinnstallert. Jeg kommer nok merke “abstinensene” for det er ikke få timer jeg har brukt pr dag på denne appen. Men jeg har kommet frem til at det er meningsløst å bruke så mye tid av ens liv på å følge influencere, som i bunn og grunn gir deg så lite. De gir deg følelsen av å være en nær venninne, av at du er en deltaker i deres liv, mens du i virkeligheten bare er med på å finansiere en hverdag DU bare kan drømme om. Paradokset er at man bruker stadig mer tid på å sjekke andres gjøren og laden på snap og hos influencere, samtidig som man blir mindre til stede for menneskene i sitt eget liv – de som faktisk er der, i virkeligheten.
Dette er et bevisst valg for å ta tiden min tilbake. Tid jeg heller vil bruke på ting som gir ro, som å pusle – ikke på mobilen, men med et ekte, gammeldags puslespill. Jeg fikk nemlig det jeg ønsket til jul – et puslespill og en slik matte til å pusle på. Det blir jo rart bare det å komme seg opp av sofaen og sette seg til ved spisebordet. Når kontoret mitt er ferdig, tenker jeg at det blir der jeg kommer holde på med hobbyene mine.
I romjulen leste jeg for første gang på det jeg kan huske, en fysisk bok. Jeg har riktignok hørt mye på lydbøker de siste årene, men det å holde en bok i hendene, kjenne papiret mot fingrene og høre lyden av sidene som ble bladd om, var en noe uvant opplevelse. Jeg vil nok fortsatt foretrekke lydbøker, siden de så lett kan kombineres med aktiviteter som pusling eller strikking.
Til syvende og sist er det jo innholdet og opplevelsen boken gir, som betyr mest. Men med lydbøker er du prisgitt en god oppleser. Det er alfa og omega. Er oppleseren dårlig, kan det ødelegge hele opplevelsen.
Vet ikke helt hva jeg skal synes om det. Jo, jeg synes egentlig en hel masse, men i fare for å virke sutrete, sier jeg heller som min medblogger Kjerringtanker: jeg er glad i snø som smelter 😉
Som jeg har sagt tidligere; hadde bare snøen fått bli liggende, er det jo vakkert. Det lyser også opp i mørketiden. Men snøen blir sjelden liggende slik – mildvær og slaps tar fort over her på vestlandet. Nå er det riktignok meldt kaldt de neste dagene så da får vi se.
Til helgen kommer jeg rydde julen ut. Det blir greit det. Har veldig lyst til å komme helt i orden i leiligheten og få opp bilder osv. Ennå har jeg en del som skal kastes og det står lagret på det som skal bli et kontor. Når det er fjernet, kan jeg omsider begynne å innrede og gjøre det koselig der inne også.
Jeg feiret kvelden hos mine foreldre – det er mange år siden sist! Min søster med familie kom også, så det var koselig. De dro hjem i god tid før klokken slo 24.
Jeg var merkelig nok ikke så følelsespreget som jeg pleier være på årets siste dag. Vet ikke helt hva det skyldes, men kanskje var jeg bare veldig klar for å ta fatt på et nytt år. “…med blanke ark og farjestifter tel”.
Det ble i hvert fall en meget “nedpå” avskjed med det gamle året og en rolig hyllest til det nye.
Så rolig var det ikke alle steder. Folk skjøt som gale hele kvelden. Ingen hensyn til dyr å spore. Min Embla lå heldigvis trygg og god i sofaen ved siden av meg – totalt uanfektet av det som skjedde.
Til dere som har fulgt meg gjennom året som har gått. Dere som kommenterer, trykker «liker», deler – eller bare leser i stillhet uten å etterlate spor. Det betyr mer enn dere kanskje tror.
Til mine medbloggere. Jeg er ikke alltid like flink til å legge igjen en kommentar på hvert innlegg jeg leser, men vit at jeg er innom mange av dere hver eneste dag. Jeg leser, lar meg inspirere og setter stor pris på det dere deler.
Tusen takk for fellesskapet, engasjementet og alle små øyeblikk dere bidrar med.
