Dette innlegget begynte jeg på for flere uker siden, som et svar på utfordringen min medblogger Vibbedille hadde – VIS MEG HVOR DU BOR. Det har tatt sin tid, men her kommer det i hvert fall.
Jeg er født i Bergen og trådte mine første barnesko her. Flyttet siden til Knarvik på “strilalandet”, ca to mil nord for Bergen. Her hadde jeg det meste av min barndom. 18 år gammel flyttet jeg tilbake til byen sammen med familien.
Som voksen har jeg bodd litt forskjellige plasser; blant annet to år i Oslo. Årene østpå gjorde meg bare enda mer bevisst på hvor jeg hørte hjemme – og det var i Bergen. Jeg savnet fjellene.
Nå bor jeg i Loddefjord, bydelen med de verste levekårene i følge statistikken (det er forresten ikke en egen bydel lenger heller, men inngår i Laksevåg bydel). Ja, du leste riktig. Loddefjord hadde lenge et dårlig rykte – det husker jeg selv godt fra barndommen. Området var preget av sosiale utfordringer, rus og kriminalitet, og det var ikke et sted folk flest ønsket å flytte til.
Nå er dette i ferd med å endre seg, mye takket være satsingen som er blitt gjort de siste årene; på oppvekst, utdanning og nærmiljø.
At jeg selv skulle flytte hit, hadde jeg vel aldri sett for meg. Lavblokken jeg bor i rager høyt ved Lyderhorns fot. Her er det korte avstander til fjell og natur. Kanadaskogen ligger få minutter unna med bil, det samme gjør Alvøskogen. Og så er det jo Lyderhorn da – et av de 7 fjellene som omkranser Bergen. 396 moh. I følge folketroen var fjellet et samlingssted for hekser.
KanadaskogenUtsikt fra Lyderhorn
Loddefjord er så absolutt mer enn boligblokker og kriminalitet. Gullaksdalen som dette siste bildet er fra, er en liten perle i Alvøskogen.
Dette er den første fredagen på lenge jeg har for meg selv – og det føles fantastisk! Jeg riktig koser meg! Jeg er jo en person som trenger mye alenetid, og merker at jeg ikke lader like godt når jeg hele tiden er rundt andre. Denne helgen har jeg derfor sett frem til.
Egentlig skulle jeg vært på høstfest i dag. Nå ble det ikke til at jeg meldte meg på, men i utgangspunktet hadde jeg planer om det rett og slett for å utfordre meg selv. Jeg er nemlig ikke så flink til å delta på slike større arrangement i frykt for å havne på et bord med folk jeg overhodet ikke kjenner. Får panikk bare ved tanken. Julebord med avdelingen er noe helt annet. Vi kjenner hverandre så godt så der ville det ikke blitt noen pinlige stillheter. I dag er jeg derfor glad jeg droppet det hele. En fredagskveld i sofaen foran TVen lyder mye mer fristende. Formmessig er det nok også nettopp dette jeg trenger – en helg i absolutt fred og ro.
Det er november med stor N – mørk, våt og grå, slik bare november i Bergen kan være. Den samme gråheten har visst også tatt bolig inne i hodet mitt.
Jeg prøver som regel å være positiv og sterk, men noen ganger må det være tillatt å vise at man er litt motløs og lei. Det er en styrke i det synes jeg, i stedet for alltid å sette på seg en tøff maske.
Og akkurat nå er det litt tungt. Jeg har en uro inni meg.
Men – når julelysene tennes rundt omkring, vil det forhåpentligvis også lysne inni meg. Det har jeg stor tro på! De tunge dagene vil bli lysere og lettere – akkurat som været. Det vil ikke være november for bestandig.
Ære være de som klarer å skrive både to og tre innlegg for dagen – jeg har ikke klart å knote ned ett eneste innlegg en gang denne uken. Har prøvd noen ganger, men etter å ha stirret tomt ned på skjermen i flere minutter, har jeg bare gitt opp.
På tirsdag tok jeg influensavaksinen for første gang. Hadde det ikke vært for at vi fikk tilbud om å ta den på jobb, hadde jeg nok ikke gjort det. Samtidig er det jo betryggende å vite at dersom jeg skulle bli syk, er jeg i det minste litt bedre beskyttet.
Jeg vet ikke om skyldes vaksinen eller utskeielsen forrige helg, men jeg har vært som en zombie disse dagene. Fredagen kunne ikke komme fort nok. Her blir det ingen Halloween-feiring for å si det sånn. Den eneste feiringen vi skal ha, blir et lite kaffebesøk i morgen i anledning min kjære lillesøsters bursdag. Hun fyller år i dag. Ellers blir det en stille og rolig helg på meg.
Tenk at vi går inn i årets nestsiste måned i morgen! Butikkene er allerede julepyntet og flere har tyvstartet Black Friday-salget. Selv er jeg mest opptatt av når jeg får flytte hjem… Det blir nok den beste gaven min i år.
Det er ikke ofte denne kroppen er ute og svinger seg til langt ut på natten, så når jeg først gjør det merkes det godt dagen derpå. Vi var heldig at det akkurat var denne helgen klokken skulle stilles tilbake – for en gangs skyld fikk jeg faktisk noe ut av den ekstra timen. Plutselig var klokken ikke tre, men to da jeg la meg. Da føltes det ikke like sent lenger.
Vi hadde en fantastisk ettermiddag og kveld. Kjente bare hvordan alt av bekymringer slapp taket der jeg lå og fløt i terapibassenget. Jeg har nok hatt høye skuldre den siste måneden så den halvannen timen vi var i spaavdelingen gjorde godt. Følte oss privilegerte der vi satt i morgenkåpe og slippers, og nøt en drink.
Kl 19 hadde vi bestilt bord på Banza, en autentisk kinarestaurant ikke langt fra hotellet. Vi hadde bestilt shared menu, og fikk smake på flere deilige småretter. Det brukes mye chili, ingefær og hvitløk, så våre sarte ganer fikk kjørt seg. Det var uansett vel verdt et besøk og kan varmt anbefales. Bare husk å bestille bord på forhånd, for lokalet er lite og restauranten populær.
Etter maten slappet vi av noen timer på rommet, før vi dro ut igjen. Klubben vi skulle til åpnet ikke før 23. Der ble vi hengende nesten til stengetid. En artig opplevelse 🤭
Tenk om jeg hadde startet alle mine innlegg på den måten hahaha. Litt “over the top” eller? Men det er slik det gjøres i some, blant de større influencerne. De henvender seg til følgerne sine som om de var deres beste venninner. På den måten skaper de en sfære av nærhet og fortrolighet, og ikke minst stor tillit blant følgerne. Man glemmer at influenceren først og fremst er en stor reklameplakat enten for egne eller andres merkevare. Ved dropp av klær, sminke osv handles det for å “støtte venninnen”.
Jeg har ikke noe å selge, annet enn innleggene mine da. Men de koster ingenting og jeg tjener ikke en øre på bloggingen. Jeg har vel fått èn eneste utbetaling på de årene jeg har blogget og summen lød på kr 500. Det var også før skatt. Så det er langt igjen til jeg når Isabel Raad for å si det sånn. Hun får vel utbetalt noen millioner i måneden bare på å snappe.
Jeg har tatt noen mindre gode valg i livet når det kommer til det økonomiske. Å utdanne meg til bibliotekar var vel noe av det dummeste jeg kunne funnet på – det ligger ikke mye penger i det. På den annen side – jeg har et yrke jeg synes er interessant og en arbeidsplass jeg liker. En fast stilling i staten. Jeg tjener mer enn bra nok selv om jeg aldri blir rik. Yrket er samfunnsnyttig – i motsetning til influenceryrket vil jeg påstå. Bibliotekarer, lærere, sykepleiere med flere er samfunnets bærebjelker – man hadde ikke klart seg uten. Om en influencer kaster inn håndkleet, får det ikke særlige – om noen – konsekvenser for samfunnet.
Dette var noen tanker på morgenkvisten. Snart skal jeg spise, stelle meg og så er det avgårde. Jeg skal nemlig noe jeg har gledet meg til lenge. Hva det er får dere høre om i morgen. I dag skal jeg bare nyte. Bildet gir et hint. De av dere som leste mitt forrige innlegg, vet 😆
Dette er ord jeg ikke hadde trodd skulle komme fra meg, men det var før leiligheten min ble ubeboelig pga vannskade. Nå krysser jeg fingrene for at maleren kommer i gang med jobben denne uken. Når det er gjort, skal nytt gulv legges og lister skal på plass. Ting tar tid, så jeg tviler på at jeg er tilbake i leiligheten før godt ut i november.
I mellomtiden bruker jeg tiden fram mot innflytting på å bla meg gjennom utallige interiørkontoer på Instagram, på jakt etter inspirasjon til hvordan jeg vil innrede og pynte leiligheten. Interiør har faktisk blitt en stor interesse de siste årene, og jeg storkoser meg med å hente ideer og planlegge.
Til helgen tar jeg inn på hotell. Det var riktignok planlagt lenge før alt dette andre skjedde. Min søster fyller år på selveste Halloween, men vi skal feire det på lørdag. Da blir det både spa og middag, og jeg gleder meg. Det blir en liten avveksling for oss begge.
For noen dager siden kom meldingen om at Vidar Lønn-Arnesen var gått bort.
Han var en av de få som fremmet populærmusikken på den tiden da jeg var ungdom – Ti skuddet var det soleklare høydepunktet. Husker jeg satt klar hver uke med kassettspilleren for å ta opp favorittlåtene. I dag med popmusikk på radioen 24/7, høres nok dette oldtidsaktig ut, men slik var det på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Satsingen på ungdom skjøt fart først på 80-tallet med Vidar Lønn-Arnesen som en slags pioner. Vi fikk programmer som Kluzz og Zikk-Zakk, og sikkert flere også som jeg ikke kommer på i farten.
Vidar Lønn-Arnesen ble vel aldri en egentlig helt for meg; til det var han for traust og gammel. “Gammel” hahaha. Han var såvidt fylt 40 – altså 17 år yngre enn det jeg er nå. Likevel; det er rart når mennesker man nærmest er vokst opp med, dør. Det minner meg på min egen forgjengelighet. Jeg er over middagshøyden – glansdagene der man ble plystret etter er ugjenkallelig forbi.
Eller? Jeg har det egentlig mye bedre med meg selv i dag enn den gang. Jeg er tryggere. Og man har faktisk lov til å skinne selv om man har passert de 50 og vel så det. Hver alder – hver sin glans, tenker jeg.
Jeg føler meg langtfra utdatert og tenker jeg fremdeles har mye å bidra med.
Jeg har vært nede for telling i dag. Våknet med en kraftig migrene som ikke ville gi seg. Selv ikke migrenemedisinen hjalp. Det var først etter mer smertestillende og en lur at hodepinen omsider begynte å slippe taket.
Kanskje ikke så rart at dagen startet slik. Jeg hadde en temmelig stressende dag i går. Jeg som alltid er så rolig og sindig 🤭 (jrf. forrige innlegg) ble ganske så frynsete da noe viste seg å ikke ha gått slik jeg trodde det hadde. Dette var på slutten av dagen og jeg så for meg at jeg måtte gå inn i helgen med uforrettet sak. Satt på kontoret og bannet lavt for meg selv. Heldigvis ordnet det seg (som det som oftest gjør), men det tok sin tid før jeg klarte å senke skuldrene. Det ble heller ikke den kosen vi pleier ha på jobb, med quiz, men spørsmålet er om jeg i det hele tatt hadde klart å slappe noe særlig av.
Slik så det ut her i dag morges. Senere ble det gradvis gråere og det har også dryppet litt innimellom. Veldig glad for at jeg fikk skiftet over til vinterdekk torsdag for nå er det merkbart kjøligere. I natt har det vært frost flere steder.
Kunsten å kunne glede seg med andre uten å føle et snev av misunnelse…
Ja, jeg kaller det en kunst for det har ikke alltid vært så lett. Rart det der; man ønsker så sterkt å være et godt menneske og så svikter man på det totalt grunnleggende. Å misunne andre det man selv ikke har – det er vel en av de syv dødssyndene i følge den katolske tradisjonen. Misunnelse og sjalusi – det er ikke særlig sjarmerende karaktertrekk, men så var jeg ikke noe videre sjarmerende den gangen heller. Jeg har skrevet mye om dette, men fremdeles undrer det meg; at jeg som høysensitiv kunne bli så likegyldig for andres ve og vel. Jeg så kun meg selv og mine behov.
Det er noe jeg har skammet meg mye over, men på et eller annet tidspunkt må man bare gå videre. Fortiden kan jeg ikke forandre – men jeg kan forme den jeg vil være nå. Og det er et valg jeg tar hver dag.
Jeg er så langt fra perfekt. Men hvem kan med hånden på hjertet si de er det? Det måtte i så fall være Donald Trump hehe. De fleste har vel såpass selvinnsikt at de ser sine små feil og mangler.
Selv tøyser jeg med at jeg alltid er så sindig og rolig, og tålmodig som dagen er lang. Alle som kjenner meg vet jo at jeg hverken er særlig sindig, rolig eller tålmodig.
Men – når det virkelig kreves har jeg faktisk overrasket meg selv. Tenker da spesielt på den situasjonen jeg nå står i. Jeg vil jo si jeg har tatt det hele med en ro jeg ikke trodde jeg hadde. Man lærer mye om seg selv i hvert fall.
Fra turen Embla og jeg hadde rundt Ortuvannet tidligere i dag i nydelig høstvær.
