Det har ikke vært så lett å fokusere på bloggen i det siste – tankene har stort sett kretset rundt Uno. Jeg har flere ganger prøvd å starte på innlegg, men hver gang har det endt med at jeg bare har vært nødt til å gi opp. Ordene har stoppet opp.
I morgen er det én uke siden han dro. Jeg kan fremdeles kjenne klumpen i magen og den synkende følelsen av katastrofe. Tiden som ubønnhørlig tikker og går – stadig nærmere det uunngåelige. Det er den samme følelsen jeg har kjent hver gang jeg har vært nødt til å følge en hund til det siste. Man føler seg som en forræder som fratar sin beste venn livet. Jeg vet jo at det ikke er slik, men følelsen av å svikte er der likefullt.
Nå er det ikke jeg som sitter igjen med det største savnet, det er det Unos nærmeste som gjør. De føler på det store tomrommet og stillheten. Ingen Uno som sier i fra om at nå er det på tide med mat. Eller som varsler dersom noen ringer på. Losna uten Uno… klarer ikke helt se det for meg. Det blir rart.
Februar er på hell og med den, vinteren. Joda, det kan fremdeles komme snø, men mars er nå uansett første vårmåneden. Det skjer litt den måneden; jeg har bursdag og så drar jeg en tur til Trondheim på konferanse. To dager på hotell er ikke å forakte.
Det har vært veldig stille fra meg denne siste uken, kun et og annet innlegg. Det har hatt sine grunner.
Tirsdag tok vi farvel med Uno, voffen til vennene mine. Jeg skrev jo om han for en tid tilbake i innlegget Litt tunge dager – han hadde da vært syk i noen dager med det som viste seg å være bukspyttkjertelbetennelse. Prognosen var god ble det sagt, og han kom seg tilsynelatende. Så ble han gradvis verre igjen. Tirsdag ble han lagt inn for væskebehandling og diverse nye prøver. Undersøkelsen viste hjertesvikt 💔 Det var ingenting mer å gjøre.
Vi dro sammen ut for å ta farvel. Jeg var ikke med til det siste – det skulle de som sto ham aller nærmest få gjøre i fred, men vi tok en liten tur sammen først. Uno delte ut susser til oss alle og selv om stunden var trist, ble den også fin.
Uno manglet noen få mnd på å bli 15 år. Det er jo en god alder, men likevel er det trist at han ikke skulle få en siste sommer på sitt elskede Losna, hvor han levde sitt beste hundeliv.
Jeg kunne skrevet så masse om Uno, hvor spesiell han var på alle måter. Men jeg nøyer meg med å si at han var høyt elsket og vil bli dypt savnet. Noen hunder kryper bare ekstra dypt inn i hjerteroten og en slik hund var Uno. Han betød litt ekstra nettopp fordi det er takket være ham alt ordnet seg for oss. Takk for alt du gav, Uno ♥️
Verdenssituasjonen føles unektelig både skummel og utrygg for tiden. Det har derfor vært godt med noen dager borte på seminar, kun med fokus på vår egen nære sfære. Det har vært intens jobbing i grupper, mens også tid til kos og samvær. Disse årlige samlingene er gull verd for arbeidsmiljøet og jeg opplever at vi har høy takhøyde hvor vi kan si det vi mener. Det viste også arbeidsmiljøundersøkelsen selv om man må ta med i betraktningen at det ikke alltid er så lett å være 100% ærlig. Spesielt ikke der man er få. Nå er jo dette anonymt, men likevel.
Menyen i går kveld, det smakte fantastisk deilig!
Jeg sov godt i natt (utrolig nok siden jeg sjelden gjør det første natten på nytt sted), men kjente det var seigt å komme i gang i dag. Følte meg bare helt utladet da jeg kom hjem, så det endte med noen timer på puten.
Sånn er det å være høysensitiv. Jeg vet jo om dette nå så legger aldri planer etter slike dager. Er jo ikke bare det at jeg blir trøtt – jeg blir rett og slett som en zombie, en søvngjenger. Hele maskineriet går tregere. Alle vet jo hvordan barn kan reagere når de blir overtrøtte; de sutrer og slår seg vrang. Og det er i grunnen slik høysensitive også kan reagere. Det er det jeg kaller for å være overstimulert.
Ny uke, nye problemer. Jada, tror dere ikke at det dukket opp enda en teknisk nøtt i dag da? Forhåpentligvis er den ikke like vrien som den vi klarte å knekke i forrige uke, men det vil jo vise seg. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første…
Det skal bli godt å komme seg litt bort fra kontoret nå, kjenner jeg. Få litt avstand fra alt. Det er veldig kjekt å ha disse årlige seminarene, kunne treffes i en litt annen setting enn det vi ellers gjør. Så er jo Solstrand kjent for sitt gode kjøkken. Jeg gleder meg!
Nå gjelder det bare å holde seg på beina, ikke falle på isen og knekke noe. Er fryktelig glatt ute, spesielt utenfor arbeidsplassen min. Så heller ikke ut som det var strødd noe særlig så jeg gikk med andakt da jeg skulle hjem. Det var i grunnen denne uken skolene skulle hatt vinterferie for det er jo et nydelig vær for tiden. Strålende sol, men kaldt da. Til helgen skal det snu, da blir det mildvær og regn. Så typisk. Jeg er glad til da – er lei kulden selv om det er aldri så fint.
Det ble en tidlig morgen på meg i dag. Embla måtte ut og da ble det sånn. Litt hardt å gå rett fra sengen og ut i kulden brrrr, men sånn er det av og til. Egentlig litt godt også å komme seg opp tidlig for én gangs skyld.
I natt har jeg ligget over hos foreldrene mine. Vi hadde en koselig kveld sammen i går. Vi så selvsagt på den norske finalen i Melodi Grand Prix og gremmet oss i fellesskap hahaha. I mine ører var det tre som skilte seg ut, og den beste av de vant. Bobbysocks, gud bedre sier jeg bare. De manglet både takt og tone, og engelskuttalen var katastrofal. Likevel kom de på tredjeplass?!! Må jo være nostalgien fra 1985 som gav de den uttellingen.
Terningkastene varierte fra de ulike nettavisene, og viser jo bare det vi alle vet; at smaken er som baken – nemlig delt!
Så får vi se da hvordan det går i Sveits, om det norske bidraget blir å se i finalen.
I dag blir det nok en bursdagsfeiring – en forsinket sådan. Hele familien skal samles så det blir kjekt. Ønsker dere alle – både lesere og medbloggere – en fin søndag.
Hat er et sterkt ord. Og hva vil det egentlig si; å hate noen? Er det å mislike en annen person det samme som hat?
Det er menneskelig å føle sinne overfor en person som har gjort deg ille. Det har jeg selv kjent på. Men jeg tenker at følelsen må stå i forhold til ugjerningen. Er det snakk om alvorlige krenkelser, som overgrep eller at vedkommende har gjort noe utilgivelig mot noen du er glad i – ja, da ville nok jeg også følt hat. Kanskje har jeg vært forskånet for mye i livet slik at jeg ikke har hatt noen grunn til å hate, for jeg kan helt ærlig ikke komme på et eneste tilfelle hvor jeg har følt direkte hat. Sinne, frustrasjon, til og med vemmelse ja – men aldri hat. Jeg har aldri ønsket noen død for eksempel. Jeg har vært bitter, men med tiden har følelsen gått bort.
Men kanskje er det jeg som legger for mye i ordet hat? Kanskje er nettopp det å føle på et intenst sinne og avsky det samme som å hate? Jeg vet ikke. Vi mennesker er forskjellige og vi definerer gjerne følelsene ulikt.
I dag misbrukes ordet. Ser mange bruker ordet i betydningen «ikke for å være stygg altså», men det blir jo feil. Å hate er sterkt. Hat er fordømmelse. Du skal selvsagt anerkjenne de følelsene du har, men i kampens hete kan man jo kanskje også forveksle hat med andre følelser. Der og da ønsker man den andre parten bare vondt, men ved nærmere ettertanke gjør man jo ikke det innerst inne. Man ønsker kanskje bare å få den andre til å føle på de samme følelsene som du har, men hat er nå likevel noe dypere. Mener jeg da.
Har jeg noengang ønsket å hevne meg på noen? Ja, det har jeg, men da har det heller vært snakk om en mer uskyldig form for hevn, om det går an å si. Som å skrive en status på Facebook der man sier A, men ikke B. Det tror jeg nok de fleste kan si seg skyldige i. Men jeg har ikke hatet personene jeg ønsket å hevne meg på – det gikk mer på sårede følelser.
Hat fører ikke noe godt med seg. Man får det heller ikke bra med seg selv om man skal gå rundt og hate. Egentlig er det seg selv man skader mest. Den beste hevnen sånn sett vil jo være å vise at man har det bra, at man har kommet videre, at man ikke bryr seg. Jeg tror nok likegyldighet vil være en vel så bra «hevn».
Så gjorde snøen et lite comeback… men forhåpentligvis forsvinner den like fort som den kom. Jeg vil ha vår jeg nå – er lei vinter og kulde.
Det er Valentinsdagen i dag, også kalt alle hjerters dag eller kjærlighetsdagen. Jeg har hverken fått gave eller kjærlighetsbrev. Er jo mulig det ligger noe i postkassen, men den er det en stund siden jeg har sjekket hahaha. Nei, skal jeg få gave må jeg sørge for det selv – og det har jeg da også gjort.
Jepp, i dag brøt jeg shoppestoppen og jeg har ikke fnugg av dårlig samvittighet for det. Synes faktisk jeg fortjente det jeg kjøpte, eller bestilte da. Jeg har altså gått til innkjøp av en ny gulvlampe til stuen, samt et pynteputetrekk. Det tror jeg vil gi stuen et lite løft. Det skal jo ikke så mye til. Når jeg i april i tillegg får malt stuen, kommer det nesten bli som å få en helt ny leilighet. Lampen var for øvrig på tilbud og de hadde kun én eneste igjen.
Så det var altså en liten kjærlighetsgave til meg selv fra meg selv. Litt egenkjærlighet, er jo viktig det også. Nå er det mange måter å gi seg selv kjærlighet på, det trenger så absolutt ikke koste penger. Bare det å være litt rausere med seg selv, ikke dømme seg selv så hardt for feil som er blitt gjort. Slutte å sammenligne seg med andre, synes at «alle andre» er så mye flinkere og finere. Se sin egen verdi og stå opp for seg selv på samme måte som en ville forsvart en venn. Selvrespekt er også egenkjærlighet.
Å være bibliotekar handler ikke bare om å låne ut bøker – ikke i 2025 i hvert fall. Skal man klare å henge med må man ha en viss teknisk kompetanse også. Jeg skal ikke påberope meg å være noen ekspert – det er jeg langt i fra, men jeg har den egenskapen at jeg liker å finne ut av ting og så er jeg ikke den som gir opp så lett. Det kommer man ganske langt med. Det gir da også en enorm mestringsfølelse når du så finner løsningen på noe som har virket umulig å finne ut av.
Denne følelsen har jeg kjent på i dag. Samtidig er det en enorm lettelse å vite at alt er i orden slik at forskere og studenter nå på en enkel måte kan få tak i det de måtte trenge av elektroniske ressurser.
Hodet har vært under et konstant press disse ukene og selv ikke hjemme har jeg klart å legge dette bort. Nå kan jeg endelig senke skuldrene og se frem til seminar på ærverdige Solstrand med jobben torsdag til fredag neste uke. Det gleder jeg meg skikkelig til. Et deilig avbrekk fra den daglige tralten. Kanskje jeg skal ta med badedrakten og benytte meg av fasilitetene denne gangen. Hvis ikke sengen på hotellrommet lokker mer da haha. Man blir jo sliten av å være på seminar og så er det middag på kvelden så er ikke mange timene fri. Vi får sjå…
Gud så deilig det skal bli å legge seg uten at tankene spinner! Bare ta en rask hudpleie og pusse tenner nå så hopper jeg i bysselallen.
Det er nydelige dager i Bergen for tiden. Kaldt, men solstrålene som traff ansiktet mitt da Embla og jeg gikk en tur i parken ved jobben i går og i ettermiddag, varmet. Det varsler om at våren er på vei til tross for kulden. En deilig følelse!
I dag skriver vi 11. februar. På denne dagen for 24 år siden, ble jeg altså tante for første gang. En stor begivenhet i vår lille familie. I dag er han en dyktig trommis med mange jern i ilden – foruten å ha sitt eget prosjekt, er han også fast trommis i flere andre band. Jeg har for lengst kommet ut av tellingen. Og der vi andre har en tendens til å ta litt av, står han støtt med beina godt plantet. Snill og god, ydmyk og beskjeden. Gratulerer så mye med dagen, Emil!
Ellers er det ikke så mye å berette. Dagene går uten at det skjer så mye spennende. Jeg fikk forresten hjelp i helgen til å få kjørt bort resten av bosset mitt som sto i boden. Det var godt å bli kvitt alt det som var blitt ødelagt etter oversvømmelsen. Nå skal jeg organisere tingene litt bedre, blant annet få resten i plastbokser. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det seg. Det var jo en del ting som sto der som skulle bosses i utgangspunktet, men jeg har utsatt og utsatt. Nå ble jeg heldigvis kvitt alt.
Bestevennene Emil og Figo. Her var Emil ca 5 år gammel.
Det er et bilde som er ekstremt komplekst og der jeg opplever mange forholder seg til konflikten som om det var en fotballkamp der man heier på det ene laget. Men det er ikke ett lag, det er mange lag. Jeg synes det er vanskelig å formidle denne kompleksiteten uten at det skal bli tatt til inntekt som et forsvar for den volden som blir utøvet ~ Nina Grünfeld om konflikten på Gaza.
Nina Grünfeld, selv jøde og datter av Berthold Grünfeld, en kjent norsk lege og spesialist i psykiatri, har skrevet flere artikler om konflikten på Gaza. Hun har også skrevet kronikker om den jødefiendligheten som eksisterte i det norske samfunnet både før, under og etter andre verdenskrig. For det er ikke til å stikke under en stol at det var antisemittiske holdninger i norsk presse, blant politikere og i befolkningen generelt lenge før tyskerne inntok landet. Selv etter krigen opplevde mange jøder å måtte kjempe mot byråkratiet for å få tilbake det som var rettmessig deres. De hadde mistet alle sine eiendeler og sto helt på bar bakke. Noe særlig hjelp fra myndighetene fikk de heller ikke da det ikke ble tatt hensyn til den helt spesielle situasjonen de overlevende jødene sto i. De hadde også store økonomiske krav mot seg for de årene de ikke hadde betalt skatt. Som om de hadde hatt mulighet til det!
Arveoppgjør etter døde slektninger ble også en påkjenning og det var ikke gitt at de gjenlevende slektningene fikk noe. Myndighetene prøvde å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmer hadde dødd i gasskamrene for å finne ut hvor nært eller fjernt slektskapet var.
Urett ble begått, det er det ingen tvil om. Fra høyresiden så vel som venstresiden. Eksilregjeringen i London fikk informasjon om hva som skjedde med jøder i Europa – likevel unnlot de å varsle at det også kunne skje med de norske jødene. De visste, men gjorde ingenting!
Dette lærte vi ingenting om på skolen. Vi fikk bare høre glanshistoriene; om de norske heltene, om Kongens nei og hva eksilregjeringen gjorde. Tenk hvordan historien i dag ville sett ut om de hadde brukt radiosendingene til å advare de norske jødene!
Med tanke på historikken, alle forfølgelsene, lidelsene er det ubegripelig at den israelske stat i dag holder på slik de gjør. Enkelte sier det ikke er etnisk rensning det som foregår, men hva skal man da kalle det for? Det VAR grusomt det som skjedde 7. oktober 2023, men hevnen er også det. Og man er ikke imot jødene fordi om man mener det som nå skjer er galt. Som Nina Grünfeld sier det; det er ingen fotballkamp dette hvor man har ett lag man heier på. Det er ingen vinnere i dette «spillet» – kun tapere. De eneste som kommer godt ut av det er de som profitterer på krigen.
I kronikken Hva ville min far sagt? (publisert i Aftenposten 5. juni 2024) skriver Nina om sin uro over den dreiningen mot høyre israelsk politikk har tatt og hvilke konsekvenser dette på sikt vil få for Israel. Jeg anbefaler dere å lese den.
Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen.
