For noen dager siden kom meldingen om at Vidar Lønn-Arnesen var gått bort.
Han var en av de få som fremmet populærmusikken på den tiden da jeg var ungdom – Ti skuddet var det soleklare høydepunktet. Husker jeg satt klar hver uke med kassettspilleren for å ta opp favorittlåtene. I dag med popmusikk på radioen 24/7, høres nok dette oldtidsaktig ut, men slik var det på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Satsingen på ungdom skjøt fart først på 80-tallet med Vidar Lønn-Arnesen som en slags pioner. Vi fikk programmer som Kluzz og Zikk-Zakk, og sikkert flere også som jeg ikke kommer på i farten.
Vidar Lønn-Arnesen ble vel aldri en egentlig helt for meg; til det var han for traust og gammel. “Gammel” hahaha. Han var såvidt fylt 40 – altså 17 år yngre enn det jeg er nå. Likevel; det er rart når mennesker man nærmest er vokst opp med, dør. Det minner meg på min egen forgjengelighet. Jeg er over middagshøyden – glansdagene der man ble plystret etter er ugjenkallelig forbi.
Eller? Jeg har det egentlig mye bedre med meg selv i dag enn den gang. Jeg er tryggere. Og man har faktisk lov til å skinne selv om man har passert de 50 og vel så det. Hver alder – hver sin glans, tenker jeg.
Jeg føler meg langtfra utdatert og tenker jeg fremdeles har mye å bidra med.


