Bloggen er blitt kraftig nedprioritert de siste dagene, men jeg har hverken hatt overskudd eller noe spesielt å meddele. Jeg har lyttet mye på lydbok og sett litt på tv. That’s it.
Det går mye i andre verdenskrig for tiden. Man skulle jo tro det var nok elendighet i verden i dag så hvorfor bry seg med en krig som tok slutt for snart 80 år siden, vil nok noen tenke. Men selv synes jeg det er viktig at vi gjør oss kjent med vår egen nære historie. Dette var tross alt virkeligheten til våre besteforeldre og oldeforeldre i fem lange år.
8. mai 1945 tok krigen slutt. I mai kan vi altså feire 80 år med fred i Norge. De fleste av oss husker sikkert bildene fra disse dagene, av jublende menneskemengder og en kongefamilie som vender hjem etter flere års landflyktighet. Alt virker som fryd og gammen, men historien er ikke helt slik. Det var mye hat og sinne rettet mot de som hadde stått på den feile siden. Man trengte ikke selv ha gjort noe direkte galt, det holdt å ha vært et passivt medlem av NS eller å ha forelsket seg i en av «fienden» – ønsket om hevn var stort. Det ble derfor begått mange overgrep i denne tiden og selv mange år etter krigens slutt, vet vi at mange har måttet lide for det et familiemedlem gjorde under krigen. Skammen gikk i generasjoner, kan man nesten si.
Huff, ikke så lystig lesning dette, men uhyre interessant. Og sett med nåtidens øyne er det mye som kunne vært gjort annerledes da oppgjøret skulle tas. Var det for eksempel riktig å innføre dødsstraff igjen den gangen? Og var det de rette som ble straffet? Det kan se ut som at mange av de på toppen, de som tillot og la til rette for tortur, slapp unna mens de på «golvet», de som utførte ordren, ble henrettet. Det fantes unntak da, som Quisling og Rinnan. Men faktum er at flere av dem som ble henrettet var unge gutter som hadde vært lette å lede. Gutter som hadde falt utenfor samfunnet, men som nå ble en del av et fellesskap.
Jeg anbefaler dere å se «De siste dødsdømte» som ligger på NRK nett-tv. Det er en dokumentarserie som tar for seg en del av det norske landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig.
Krig er brutal, alltid, men faktisk er det viktig å kjenne til vår egen historie, ja. Takk for tips!
Det er veldig viktig å kjenne egen historie. Ikke alltid så oppløftende lesning, men likevel. Krig er grusom og det er så mange ofre. Ikke bare de som blir direkte rammet, men også pårørende til de som rammer.
Det er sant.