Jeg har lest mye det siste halvåret om 2. verdenskrig; om livet og forholdene på Grini, i Auschwitz, hvordan det var for de kvinnene som satt i Ravensbrück og om skjebnen til familien Sachnowitz. Som ikke var så mye annerledes enn det mange andre jødiske familier opplevde.

Og nå har jeg lest boken til Marte Michelet: Den største forbrytelsen.

Det er sterk kost for oss som ikke har opplevd krig. I boken til Michelet står familien Braude sentralt. Benzel og Sara Braude var immigranter fra Litauen. De flyktet til Norge i 1911 for å slippe unna jødeforfølgelsene i hjemlandet. Her stiftet de etterhvert familie, fikk fire barn hvorav kun to overlevde krigen. Man kan jo bare tenke seg hvilken frykt de må ha hatt da krigen kom og man så hvordan jødene ble behandlet ellers i Europa. Eller kanskje trodde de at de var trygge i Norge? Mange gjorde nok det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Holdningene til jødene var før krigen generelt preget av mange fordommer, det kom frem både i media og andre steder. Fra 1814 til 1851 hadde ikke jødene tilgang til Norge en gang. Som et av få land hadde Norge en egen paragraf i Grunnloven, den såkalte «Jødeparagrafen» som gikk ut på at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget».

Det er jo helt sprøtt å tenke på i dag. Likevel har vi også i dag fordommer mot enkelte grupperinger, mennesker som aldri helt blir godtatt. Vi burde jo være kommet lenger i 2022…

Boken til Michelet er som sagt sterk kost. Vi kan la være å forholde oss til det som skjedde, men jeg synes vi skylder alle dem som opplevde dette på kroppen, noe mer. Det kan være tøft nok å lese om dette – hvordan var det da ikke for de som var der, som opplevde det? Bare tenk selv hvordan det ville vært for deg om du ble skilt fra familien din, ungene dine, uten noe mulighet til å få snakke med de, gi de en klem eller kunne forhindre at andre gjorde de noe vondt? Kanskje måtte du sett på at noen av dine ble mishandlet og torturert.

Det er bare så grusomt at det er ikke til å fatte.

Jeg anbefaler boken på det sterkeste og også den nye serien som nå går på NRK; Last: Jøder.

Visste dere at det ikke alltid bare er tronen som går i arv i kongelige kretser? Noen ganger har det også hendt at bortlovede prinsesser har gått videre fra en bror til en annen.

Den britiske dronning Mary (farmor til nylig avdøde dronning Elizabeth) var som ung jente først trolovet med prins Albert Victor. Den gangen het hun Mary av Teck. Albert Victor var eldstesønnen til den senere kong Edward VII og dronning Alexandra, og altså barnebarn av dronning Victoria. Det har vært mange spekulasjoner rundt prinsens liv, hans legning, hans mentale helse og intelligens. Det har også vært konspirasjonsteorier om han kunne være Jack the Ripper, en kjent seriemorder i England på slutten av 1800-tallet.

Vel, prinsen døde bare uker etter at forlovelsen  ble inngått og Mary ble siden «overtatt» av nestemann i arverekken, nemlig Albert Victors bror, den senere kong Georg V. Utifra hva jeg har lest og sett av Mary, tenker jeg Georg var en mer egnet mann for henne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Georg sin tante på morssiden, tsarina Maria Fjodorovna (den gang prinsesse Dagmar), hadde ca 30 år tidligere opplevd det samme som Mary. I 1864 ble hun forlovet med den russiske tronarvingen storfyrst Nikolaj Aleksandrovitsj. Året etter døde imidlertid Nikolaj og broren Aleksander overtok like godt både tronen og prinsessen.

Det å danne allianser var viktig på den tiden. Grunnen til at valget falt på nettopp Haakon og Maud den gangen i 1905, var i høyeste grad politisk. Norge trengte som ny nasjon støttespillere og så en sjanse i å få England som en viktig alliert nettopp på grunn av Maud, som var britisk prinsesse. At de også hadde en sønn, en arving, var også avgjørende.

Som jeg nevnte har jeg alltid vært svært interessert i de kongelige. Dette med hvem som er i slekt med hvem, slektskapet mellom kongehusene og historien bak fascinerer.

Jeg er i det hele tatt opptatt av slekt og slektshistorie, noe dere kan lese om i innlegget I mine forfedres fotspor.

Alt det jeg fant den gangen jeg drev på med slektsgransking, samlet jeg i et perm og denne permen fikk eldstenevøen min til sin konfirmasjon. Jeg synes det er viktig å kjenne sin historie, vite hvor man kommer fra. Har mang en gang lurt på hvordan disse menneskene var. For meg er de jo kun et navn på et papir, men dette var mennesker med egne tanker, drømmer og lengsler. Hvem var de? Hvordan var livet for disse?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Uten dem hadde ikke jeg blitt til. Det er sprøtt å tenke på. Vi vil for alltid være knyttet sammen selv om vi kanskje ikke deler så mye rent biologisk i dag.

Alle kongehusene i Europa er beslektet. Dronning Victoria av Storbritannia som regjerte fra 1837 til 1901, ble kalt for hele Europas bestemor. Hun og ektemannen Albert fikk til sammen ni barn, og samtlige giftet seg inn i kongelige og adelige familier over hele Europa. Av barnebarna ble en tysk keiser, en annen tsarina og en tredje norsk dronning.

Kong Christian IX av Danmark ble kalt for Europas svigerfar da fire av hans seks barn havnet på hver sin trone. Sønnen Vilhelm ble konge i Hellas under navnet Georg I. Datteren Alexandra giftet seg med eldstesønnen til dronning Victoria og ble siden britisk dronning (mor til vår dronning Maud). Dagmar (senere Maria Fjodorovna) giftet seg med Russlands tronarving og ble tsarina da svigerfaren ble myrdet. Hun er forøvrig mor til tsar Nikolaj II som ble henrettet i 1918 sammen med familien sin.

Så var det kronprinsen Frederik, som overtok tronen da Christian IX døde i 1906. Han giftet seg med svenskekongen Karl IVs eneste datter, Lovisa. De ble foreldre til blant andre prins Carl, som siden skiftet navn til Haakon og ble Norges konge. Haakon giftet seg så med sin kusine Maud og senere fikk de sønnen Olav (født Alexander.

Henger dere med? 😄

Det er innfløkte forhold og man må holde tungen beint i munnen. Heldigvis er ikke min slekt like vanskelig å følge selv om det er vanskelig nok å få oversikt når man hele tiden kaller opp ungene sine etter besteforeldre.

Det ble lite søvn i natt. Gårsdagens opplevelser satt godt i og fikk tankene til å kverne. Jeg ble også sittende og se på en dokumentar på NRK om tragedien på Telavåg. Flere tidsvitner ble intervjuet, blant dem Martha Telle og et barnebarn av Martha. Barnebarnet selv mistet sin far, Lars Elias Telle. Han ble arrestert samtidig som foreldrene og senere skutt på Trandumsskogen, kun 37 år gammel.

Så mange skjebner… Selv om 80 år er gått er dette en historie som må bli fortalt, i likhet med alle de andre historiene fra denne tiden. Det skylder vi dem som falt.

Jeg lurer ofte på hvordan jeg selv ville reagert om jeg var i samme situasjon. Man hører jo om de som gjorde en innsats i motstandsarbeidet, men de aller fleste hadde vel en tilnærmet normal hverdag, antar jeg. Så normal som det går an å ha i krigstid. Fikk jo høre en del historier fra mine besteforeldre, men angrer på at jeg ikke spurte mer. Husker så lite også. Det jeg derimot erindrer er min farfars gode hukommelse, han husket nøyaktig tidspunkt og dag. Min farmor var nok ikke alltid enig med han om disse detaljene og mente også at han snakket for mye om krigen.

I dag forstår jeg hans behov for å fortelle selv om han aldri snakket om tankene sine, redselen og angsten. For det må jo ha vært mange tanker om fremtiden, hva som ville skje osv. Hans generasjon var gjerne slik, følelser snakket man ikke om. Det var jo heller ikke snakk om krisehjelp i den tiden og det var derfor mange som måtte leve med traumene. Flere i den dokumentaren fortalte om nettopp dette.

Vi klager gjerne over hvordan vi har det i dag. Og ja, det kan alltids bli bedre på enkelte områder, men vi har det da sannelig ikke så verst vil jeg påstå. Vi er heldige som har ikke har opplevd krig annet enn på tv og det bør vi være takknemlig for.

Vi må aldri glemme!

I dag har jeg vært på biltur til et sted med en helt spesiell historie. Telavåg, det lille kystsamfunnet ytterst ved kysten i Øygarden kommune, som våren 1942 ble totalt jevnet med jorden. Alle bygninger og uthus ble enten sprengt i filler eller brent, husdyr drept og båter ødelagt eller konfiskert. Hele befolkningen på ca 450 mennesker ble arrestert og satt i fangenskap. 

Dette var en hevn fra rikskommisær Josef Terboven pga en hendelse som hadde skjedd noen dager før. 26. april hadde Gestapo kommet til Telavåg. De var blitt tipset om at to agenter fra Kompani Linge lå skjult på loftet hos ekteparet Laurits og Martha Telle.  

Familien Telle var på den tiden sentrale i den illegale Nordsjøfarten. Flere tusen hadde i løpet av de første krigsårene flyktet og kommet seg over Nordsjøen til Shetland, Island og England. Bare fra Telavåg rømte 150 menn og kvinner. Innbyggerne sørget for losji til flyktningene og transport videre. 

Grytidlig om morgenen stormet Gestapo huset. I skuddvekslingen som oppsto ble to av Gestapos menn samt den ene agenten, drept. Laurits, Martha og sønnen Åge på 15 samt 9 andre motstandsfolk, ble arrestert og tatt med til avhør og tortur i Gestapohuset. Laurits ble senere sendt til Grini. 

Bygdefolket i Telavåg trodde nå at faren var over og falt til ro. Men så – bare dager senere kom altså Gestapo – med Josef Terboven i spissen – tilbake for å ta en grusom hevn. 

Først ble alle menn mellom 16 og 60 år arrestert og plassert i låven til Laurits Telle. Tyskerne hadde plassert flere sprengladninger i grunnmuren og mennene trodde de kom til å bli sprengt i luften. Senere ble de hentet og kommandert opp på en haug der de måtte stå og se på at tyskerne sprengte flere hus, blant annet huset til Telle. Mennene ble så transportert videre til Bergen og senere til konsentrasjonsleirer i Tyskland via Grini. til Av de 71 mennene som ble sendt til Tyskland, kom bare litt over halvparten hjem i live. 31 døde. 

Damer, barn og eldre ble også arrestert. Meningen var at også de skulle transporteres, men takket være Røde Kors ble denne ideen skrinlagt og de ble i stedet sendt til Framnes i Hardanger hvor de satt internert i to år. 

Det er en sterk historie og veldig spesielt å være der dette skjedde. Det er rett og slett ubegripelig å tenke seg til de scenene som ble utspilt denne dagen i april når man i dag ser denne idylliske plassen. 

Nordsjøfartmuseet på Telavåg presenterer historien gjennom en rekke utstillinger, samt en film om tragedien. De har også samlet flere gjenstander fra krigens dager. Anbefaler virkelig et besøk hit. 

En minnerik dag. Man får så mange tanker når man er på et slikt sted og hører historien, fortalt av de som selv opplevde det på kroppen. Så mange modige kvinner og menn. De visste at det de gjorde innebar stor fare – likevel fortsatte de motstandsarbeidet. Helter var de! 

Jeg har ennå noen uker igjen før jeg går på ferie, men i dag hadde vi en felles sommeravslutning med jobben. Den fant sted i Gamle Bergen Museum. 

Museet åpnet i 1949 og er landets eneste byhistoriske friluftsmuseum. Bygningene viser et tverrsnitt av den bergenske byggeskikken mellom 1700- og tidlig 1900-tall. Trehusene sto på forskjellige steder i Bergen sentrum og ville blitt revet om ikke museet hadde forbarmet seg over de. 

Gamle Bergen har skuespillere som er med på å levendegjøre historien. Her kan man treffe på gamle bergenskoner, fine fruer og deres stuepiker. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Man får virkelig en følelse av å gå tilbake i tid ved å være her. Et besøk hos tannlegen får en til å forstå hvor heldig vi er i dag. Det var nemlig ikke bare bare den gangen. Det å bore var en lidelse og bedøvelse en sjelden vare. Før en jente ble gift, måtte alle tennene trekkes for å gjøre plass til gebiss! Dette fordi mannen skulle slippe tannlegeutgifter senere. 

Harde bud, kan man si…

Anbefaler å ta turen innom om dere er i Bergen. Dessuten har de utrolig deilige skillingsboller 😉

Jeg har alltid hatt stor fascinasjon for slekt og slektshistorie. Det har noe med det å bli kjent med din egen bakgrunn, vite hvor man kommer fra. Rett og slett kjenne sin egen historie. Selv har jeg holdt på med slektsgransking i mange år og har kommet langt bakover på de fleste sider. Faktisk så langt tilbake som til 1500-1600 tallet. Før 1500 er det vanskelig pga svartedauden og det er ikke nedtegnet info. 

Jeg har kommet over mye rart; de fleste var husmenn og fiskere, noen geistlige, men jammen meg dukket det ikke også opp en poet og en vaskeekte sjørøver! Slekten kommer hovedsaklig fra Hordaland, men jeg har også tyske og skotske aner. En John Grey skal visstnok være av adelsslekt, sies det. Jeg har ikke klart å verifisere denne påstanden, men han er nevnt i bygdeboken. 

Det er ikke få kvelder som har gått med til dette arbeidet. Det er jo mengder av informasjon som skal registreres. Masse navn og årstall å holde rede på. Ikke helt enkelt å holde styr på alle navnene heller, for de ble jo oppkalt etter hverandre. Navn ble også skrevet på forskjellige måter, de var ikke så nøye på det. F.eks navnet Ragnhild. Varianter av det navnet kan være Ragnilde, Rangela eller Rangla for å nevne noen. Dette må man være obs på når man søker.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men hjelpe meg så interessant det har vært! Jeg har kommet over noen “skruer”. Poeten jeg nevnte het Tørres Tørresson. Han skulle delta i en krig (Tyttebærkrigen) og skrev et avskjedsdikt på ørten vers, som faktisk ble gitt ut. Utrolig artig! 

Redskapene jeg har brukt er bygdebøker, Digitalarkivet og ellers har jeg googlet en del. Google kan jo være kilde til mye informasjon, men her gjelder det å verifisere den infoen man finner for Google kan også være en kilde for feilinformasjon. 

Jeg kunne skrevet mye om de forskjellige, men tenkte jeg ville nevne spesielt én. Min 4. tippoldefar var jekteskipper i nordlandsfart. Han var født i Føre i Bø, i Nordland. På et tidspunkt flyttet han sørover, til Austrheim som ligger helt nord i det som tidligere ble kalt Nordhordland, nå Vestland fylke. Her drev han og konen Kjelstraumen gjestgiveri fra 1810-1814. Dette gjestgiveriet er i drift den dag i dag, og i fjor sommer tok jeg turen ut for å se. Selve gjestgiveriet har historikk tilbake til 1610. 

Utrolig artig å være her og vite at her bodde og jobbet de. 

Stedet har et historisk sus over seg. I 1206 sto det et slag her mellom Birkebeinere og Baglere. I 1704 besøkte kong Fredrik 4 Norge og tok inn på vertshuset på en av sine reiser. I 1733 fikk de besøk av kong Kristian 4 og hans dronning Sofie Magdalene. I 1672 var det et skip lastet med kobber, som grunnstøtte og sank i Kjelstraumen. Restene av vraket ligger på 30 meters dyp.

Andre som synes dette er spennende?