Jeg leser en bok for tiden som jeg varmt kan anbefale for de som er interessert i historier fra krigens dager. Boken heter «Carl Fredriksens transport», som var kodenavnet på en norsk flyktningeoperasjon under annen verdenskrig. I løpet av 7 uker ble både jøder og motstandsfolk fraktet i sikkerhet over grensen til Sverige. Losene risikerte egne liv ved denne heltedåden.

Hadde det ikke vært for denne innsatsen, ville langt flere jøder blitt transportert ut av landet og drept i de tyske konsentrasjonsleirene.

Vi lærte en del om krigen da jeg gikk på skolen, vi hørte blant annet om tungtvannaksjonen på Rjukan, Englandsfarerne, Milorg og de hvite bussene. Carl Fredriksens Transport derimot hadde jeg ikke hørt noe om før jeg kom over serien «Last: Jøder», en dokumentar på NRK fra 2022.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Politimannen og motstandsmannen Alf Tollef Pettersen var sammen med sin kone, Rolf A. Syversen og Reidar Larsen hovedansvarlig for transporten. Omtrent 1000 nordmenn ble reddet i sikkert i løpet av den tiden transporten gikk. Syversen ble tilslutt tatt og senere skutt på Trandum. De andre kom seg i sikkerhet i Sverige.

Til tross for den bragden Pettersen og de andre gjorde under krigen, opplevde han stor urett i årene etterpå. De oppnådde ingen anerkjennelse slik Milorg og andre fikk. Det spekuleres i om det kunne skyldes Pettersens politiske syn eller hans rolle i Feldmannssaken. Marthe Michelet har kommet med antydninger om at Pettersen profiterte på transportene, men det er lite som tyder på at dette har noe hold i virkeligheten.

Først på 2000-tallet kom anerkjennelsen. I 2017 ble de hedret av staten Israel for sin innsats for å redde norske jøder. Det ble også opprettet en minnespark der gartneriet til Rolf A. Syversen tidligere lå (flere jøder ble skjult her), og senere er det også satt opp en minneplate på huset der Alf T. Pettersen vokste opp.

Torsdagen ble det altså tid til å besøke Fram-museet som ligger rett ved siden av Kon-Tiki. Det ble en enda større opplevelse for nå kan jeg altså skryte av at jeg har vært ombord i hele TO polarskip – Gjøa og Fram. Jeg ante ikke at det var mulig en gang.

Gjøa var det første skipet som seilte gjennom Nordvestpassasjen under ledelse av Roald Amundsen. Ekspedisjonen varte fra 1903-1906. Nordvestpassasjen er altså sjøveien mellom Europa og Asia, nord for det nordamerikanske kontinentet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fram var båten som forskeren Nansen prøvde å nå Nordpolen med. Ekspedisjonen varte i tre år, fra 1893-96. Dere kan lese mer om ekspedisjonen her.

Lydeffektene fikk meg virkelig til å føle at jeg var ute på åpent hav. Jeg formelig kjente hvordan  det gynget, men akkurat dét var nok i mitt hode.

Jeg er så glad for at jeg valgte å dra tilbake slik at jeg også fikk med meg dette museet. Det var også utstilt en mengde fotografier fra disse ekspedisjonene samt diverse gjenstander. Det var også utdrag fra dagboksnotater.

I tillegg var det utstilling av Nansens egen kunst. Jeg ante faktisk ikke at han var kunstnerisk anlagt. Leste et sted at kunstneren som hadde undervist Nansen, hadde bønnfalt ham om å gi opp forskningen og oppdagerdrømmen, og heller konsentrere seg om kunsten.

Jeg kunne sikkert brukt mye lenger tid på museet enn det jeg gjorde, for det var masse å se. Men føler jeg fikk mye ut av den tiden jeg var der. Anbefales i hvert fall å ta besøket til Bygdøy om du er på de trakter.

God kveld, god kveld, folkens!

Juni er godt i gang og med den kom høsten her vestpå. Vått og kaldt, og «breiflabb over alt», som Knutsen og Ludvigsen synger. Jeg tror ikke dere «ve te Bergen me det samme», for å si det sånn.

Men Bergen har da mye annet enn vær å by på, og i dag hadde vi lagt vår sommeravslutning til et av byens mange museer. Jeg skal jobbe vel én måned til før jeg tar sommerferie, men vi pleier ha en slik markering av sommertiden. I dag møttes vi først på kafeen Jordbærpikene, før vi så gikk bortover til Lepramuseet St. Jørgens hospital. Her fikk vi først en liten miniforelesning om lepraens historie, før vi fikk ta selve museet i øyesyn. Synes kanskje forelesningen var det mest spennende, men det var jo spesielt å vandre rundt i disse gamle lokalene med den visshet at her tilbragte folk mange år av sine liv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

St. Jørgens hospital ble mest sannsynlig tatt i bruk for spedalske rundt 1545. Den nåværende bygningen er fra 1754, gjenoppbygget etter bybrannen i 1702.

Her lå de sammen på knøttsmå dobbeltrom.

De laget både tresko og annet som de solgte i byen. Jeg ble litt forundret over dette for har innbilt meg at folk ikke ville ha noe med de syke å gjøre, men slik var det visstnok ikke. Det skal også sies at sjansen for å bli syk var minimal.

Men for et liv… Tenk å tilbringe årene sine på et slikt sted. De siste gjenlevende døde i 1946.

Vi var også inne i hospitalkirken fra 1707, eneste gjenværende trekirken i Bergen.

Interessant å få med seg og kjekt å bli kjent med byens historie. Burde jo egentlig vært her for lenge siden. Kanskje jeg skal bruke deler av ferien min også på å utforske egen by?

I slutten av juli blir det forresten tur til Oslo, det har jeg nå bestemt meg for. Jeg vil på omvisning på Slottet, samt besøke Akershus festning og hjemmefrontmuseet, blant annet… Tar det litt som det kommer.

Bloggeren Utifriluft har kommet med en helgeutfordring som jeg hiver meg på; denne gangen er det flagg. En passende utfordring på Norges Grunnlovsdag.

Vårt flagg har et mørkeblått kors med hvite kanter på en rød bakgrunn. Det er inspirert av både den amerikanske og franske revolusjon; derav fargene rødt, hvitt og blått. Disse fargene symboliserte frihet den gangen. Men visste du at det like gjerne kunne vært grønt og grått?

I 1821 ble det utlyst en konkurranse der folk (les: eliten) kunne sende inn forslag til hvordan det norske flagget skulle se ut. Av alle de forslagene som kom inn, ble det valgt ut 18 som var oppe til vurdering i Stortinget. De fleste forslagene gikk for en rød hovedfarge, men det ble også foreslått andre farger, som grønt, grått og sort(!). Et alternativ var et hvitt diagonalt kors med røde og blå triangler, inkludert den norske løve og fem stjerner. Et annet et firedelt flagg i rødt og hvitt, med gul løve og stjerner.

Tilslutt var det bergenseren og stortingsrepresentanten Frederik Meltzer som gikk av med seieren (selvsagt… hehe).

Men ikke før i 1905 – da bruddet med Sverige var et faktum – kunne vi heise det rene norske flagget. Det ble altså en lang dags ferd mot natt.

Flagget er vårt fremste symbol, man «kødder» ikke med det. Når det er sagt så har jeg aldri forstått denne diskusjonen om å tillate/ikke tillate andre nasjoners flagg på vår grunnlovsdag. Om noen hadde viftet med et flagg fra eget land, så ville jeg kun sett på det som en hyllest til Norge. Kan heller ikke se for meg at det ville utartet, for tror de fleste den dagen uansett ville valgt det norske flagget, eventuelt både det norske og hjemlandets flagg. At det skal gå så langt som at noen mottar drapstrusler bare fordi de har en annen mening, er skremmende og forkastelig.

I dag er det 80 år siden den store eksplosjonen i Bergen. Det nederlandske frakteskipet «Voorbode» fullastet med sprengstoff, gikk i luften og gjorde enorme ødeleggelser. Store deler av byen ble rasert, minst 154 mennesker drept og mange tusen såret. Det regnes som den største eksplosjonsulykken i Norge noensinne.

Fotograf ukjent. Bildene er hentet med tillatelse fra Universitetsbiblioteket i Bergen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter selve eksplosjonen som kunnes høres mange mil borte, kom det en flodbølge som kastet flere skip på land. Flere viktige kulturminner som Håkonshallen, Rosenkrantztårnet, Tollboden, Bryggen, Mariakirken og Nykirken fikk store skader. Deler av et anker ble siden funnet på Sandviksfjellet, ca to kilometer unna.

Hva som egentlig skjedde denne dagen, vet vi vel ikke sikkert. Det var snakk om en mulig sabotasje i forbindelse med fødselsdagen til Adolf Hitler, men senere gikk de bort fra den teorien og det ble konkludert med at det hele var en ulykke.

Her kan dere lese mer om eksplosjonen 29. april 1944.

En historisk dag med tronskifte i Danmark. Jeg har selvsagt sittet benket foran TV-en og fulgt med. Det var jo et noe spesielt bakteppe for dette skifte i og med at Dronning Margrethe valgte å abdisere. Da hun selv tok over for 52 år siden, var det pga at den daværende kongen – Margrethes far, var død. Det har jo også vært en tradisjon i de nordiske landene at regenten sitter livet ut. Det er nesten 900 år siden forrige gang en dansk regent valgte å si fra seg tronen.

Jeg synes egentlig det var noe fint med måten dette ble gjort på. Fint – og rørende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mange er av den oppfatning at monarkiet i dag er en foreldet styreform. Man ser på monarkiet som en udemokratisk statsform der makt og posisjon går i arv. Nå har ikke kongehusene i Norden (eller andre steder) noe reell makt da, deres oppgaver er i første rekke representative og seremonielle. Som statsoverhode må Kongen skrive under på lover som er vedtatt av Stortinget. Han har også vetorett, men dette er noe som aldri er blitt gjennomført i moderne tid. Skulle Kongen likevel nekte å skrive under, sendes lovforslaget tilbake til Stortinget. Det kan senere vedtas på nytt og bli gjeldende selv uten Kongens signatur.

Jeg liker denne kontinuiteten som ligger i det å ha et monarki. At slekt skal følge slekters gang. Det er noe som er konstant og samlende. Uavhengig av på hvilken politisk side man befinner seg, så er kongehuset for alle.

I Norge har kongehuset til nå hatt en helt spesiell posisjon, mye pga den rolle som Kong Haakon og daværende kronprins Olav fikk under krigen. Hva som skjer den dagen Kong Harald går bort, er vanskelig å spå. Folk var skeptisk da Olav tok over, men han er gått inn i historiebøkene som folkekongen. Var mange som tvilte på Harald da han tok over, men den tvilen ble jo fort gjort til skamme. Tror nok Kronprins Haakon også vil gjøre en god jobb når den dagen kommer. Så håper jeg monarkiet overlever slik at vi en dag får en Dronning  som regent.

Det er vel de færreste som stopper opp og tenker over denne dagen. 26. november, er det noe spesielt med den dagen da? Men i dag for 81 år siden skjedde altså den største deportasjonen av norske jøder. 529 mennesker; menn, kvinner og barn, ble sendt ut av landet med skipet Donau. Til sammen ble over 700 deportert og kun noen titalls av dem kom tilbake.

Mennene var blitt arrestert én måned tidligere mens kvinner og barn ble hentet grytidlig denne morgenen av norsk politi. Alt de eide ble konfiskert. De ble også fratatt det norske statsborgerskapet. Så rått og brutalt.

I Bergen blir dagen markert med et fakkeltog i bydelen Møhlenpris. Her bodde det 10 jøder som aldri kom hjem igjen. Fakkeltoget går fra hus til hus, og leser opp navnene på de som bodde der. Så tennes det lys. Jeg har ikke deltatt på disse minnemarkeringene før, men kanskje til neste år? Synes det er så viktig å ikke glemme! Spesielt siden de fleste tidsvitnene nå er borte. Jeg har lest mye om krigen de siste årene og skildringene fra konsentrasjonsleirene er…. nei, jeg finner ikke ord. Grusomt å lese så hvordan var det ikke å kjenne det selv på kroppen. Bli fratatt alt, til og med sin egen identitet. Man ble kun til et nummer, en statistikk, men bak hvert nummer skjulte det seg et navn, en personlighet, et levd liv.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ER ubehagelig å lese og ta inn over seg hva de enkelte opplevde, men det skylder vi dem, mener jeg. Det er derfor så viktig å markere slike dager.

Lørdag ble det tur til Herdla, en liten øy på nordspissen av Askøy. Det ble en fin, men særdeles frisk tur. Vestlandsværet på sitt beste 🤣

I 1944 bygde tyskerne opp et fort her, men mesteparten av anleggene ligger i dag i ruiner. De bygget også en flyplass på Herdla – den lå der det i dag er et naturreservat. Forøvrig det rikeste fugleområdet i det vi tidligere kalte for Hordaland.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et lite gufs fra krigens dager…

Det er mulig å få omvisning inne i torpedobatteriet, men det får bli en annen gang.

I går var det kroning av kong Charles og dronning Camilla i England. Jeg ble selvsagt sittende og se som den rojalist jeg er. Mange synes ikke noe om monarkiet, at det er sløseri med skattebetalernes penger, det er noe som er utgått på dato osv. Selv synes jeg monarkiet er et samlingspunkt. Det binder nasjonen sammen i gode, så vel som vonde dager. Spesielt i de vonde dagene har man jo sett «nytteverdien» av å ha et kongehus. Dessuten er det et bindeledd mellom generasjonene, det er noe som er evig, som binder nåtid med fortid.

Forrige søndag var jeg på Drottningholm. Det ligger på Lovön i Ekerö kommune utenfor Stockholm. Det var en mektig opplevelse!

Slottet ble planlagt og bygget fra 1662 til ca 1750 på initiativ av dronning Hedvig Eleonora. Og her bor altså det svenske kongeparet. Tror de har sin private bolig i venstre delen av slottet.

Vi dro med både t-bane og buss, og var heldig med været, som dere ser.

Dette var Hedvig Eleonoras paradeseng.

Slottsbiblioteket

Rikssalen

Se dette fantastiske parkanlegget! Den består av en barokkhage og en engelsk park.

Parken er stor og man kan gå og gå og gå….

Jeg er så glad for at været var så bra – det hadde ikke vært det samme å gå her om det hadde bøttet ned.

På eiendommen ligger også Kina slott, det kinesiskinspirerte slottet som var en bursdagsgave til Hedvig Eleonora.

Her er det best bevarte kongelige slottsteater fra 1700-tallet.
Etter all vandringen, måtte vi ha litt mat så satte oss inn på kafeen og kjøpte oss både vaffel og kanelbolle. Så satte vi oss på en benk og bare nøt solen og stillheten.

Dette var nestsiste dagen min i Stockholm. Om kvelden spaserte vi langs Klara sjø i Stockholm sentrum, bortover mot Karlbergs slott. Dette er i dag  en militærskole. 

Her er Karlbergskanalen.

Stockholmsturen er historie, men fy søren så mange gode minner jeg sitter tilbake med! Og jeg skal tilbake – det er helt sikkert.

Jeg lovet rapport fra besøket på Djurgården og det skal dere få.

Etter omvisningen på Kungliga slottet, spaserte vi bort mot der båten til Djurgården går fra. Vi hadde litt tid før båten gikk så da ble det en kaffe og (selvsagt) en ekte svensk kanelbolle!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Turen over til Djurgården tar ikke mer enn ca 10 minutter. Grøna Lund, Sveriges eldste fornøyelsespark, ligger rett ved der båten kommer inn og åpnet faktisk denne dagen. Senere kunne vi lese at de hadde hatt en rekke med startproblemer; noen ble altså sittende fast 17 meter over bakken i over 30 minutter! Grøss…

Målet vårt for turen var Rosendal slott, som ligger ca 25-30 minutters gange fra Grøna Lund. Var så fint å spasere innover, mange gamle og flotte hus å se. Vi passerte blant annet Skansen (eller vi så opp mot scenen fra veien) og den italienske ambassaden.

Her ligger Waldermarsudde, tidligere hjem til prins Eugen «malerprinsen». Sønn av Oscar II, han som ble siste unionskongen. I dag er det kunstmuseum og har blant annet kunst fra Eugen selv.

Rosendals slott ble bygget 1823-1826 for Karl III Johan. Det var stengt så vi fikk ikke sett inne, men jeg tror egentlig vi var litt mettet etter besøket på storslottet tidligere. Men fint var det og nydelige omgivelser. I dag er også dette et museum. 
Kastellet på Kastellholmen.

Kan love det var godt å komme tilbake til hotellrommet etter denne dagen. Ble godt over 17000 skritt og dét merktes!