Det er ikke så lett å skrive innlegg for tiden. Føles så meningsløst å skulle skrive om ens egen trivielle hverdag når det skjer så mye fælt i verden. Ingen kan jo unngå å bli grepet av tv-bildene fra Gaza og i Ukraina går befolkningen mot nok en jul i krig. Det som skjer i Midtøsten… altså, jeg har ikke ord. Hvor mange barn er drept nå? 4000?
Dette var starten på et innlegg jeg skrev i november i fjor: Vi har det forbaska godt. Det sørgelige er at det kunne like gjerne vært skrevet i dag. Ingenting har endret seg. Absolutt INGENTING – annet enn omfanget og tallet på døde barn. Og det tallet ser bare ut til å stige.
I dag skriver vi 26. november. Det er en sort dag i Norges historie. På denne dagen i 1942 ble 529 norske jøder sendt ut fra landet med lasteskipet Donau. Det gikk flere deportasjoner, men dette var den største. Av de tilsammen 776 menneskene som ble sendt fra Norge og til dødsleirene, overlevde kun 38.
Det er ufattelig å ta inn over seg de lidelsene disse gikk gjennom. Det er nesten som man ikke kan tro hvordan det i det hele tatt var mulig å overleve et slikt helvete som dette var. Jeg har prøvd å sette meg selv inn i de forholdene og tror neppe jeg ville holdt ut.
Vi må aldri glemme, sier vi, men det er jo nettopp det vi gjør. For hvor mange kriger har det ikke vært i verden siden 1945? Husker ennå bildene fra konsentrasjonsleirene på Balkan på 90-tallet – det var bilder jeg ikke trodde vi ville komme til å se i vår tid. Det var som å gå 50 år tilbake i tid.
Krig er krig, offer er offer uansett hvilken nasjonalitet eller religion man tilhører. Ett krigsoffer er ett krigsoffer for mye.
Kriger skaper bare tap.
Ja, men dessverre er det de som også vinner på krigen. Økonomisk vel og merke.