I dag og i morgen skulle sommeren komme på en snarvisitt også til oss vestlendinger. Vi var lovet strålende sol og gradestokken skulle stige betraktelig. Alt over 12 grader er bonus denne sommeren. Og joda; det ER over 12 grader og det skal komme høyere, men foreløpig ser vi lite eller ingenting til solen. Og morgendagen… huff. Strandlivet kan vi nok se langt etter.
Vi er ikke kravstore her vest – vi er fornøyd bare vi kan få sitte litt ute og det fikk vi i går. Vi dro først på en liten tur til Hardbakke for å handle og så dro vi på besøk til Stranda. Her kom solen frem.
Og for en idyllisk plass! Her er det et eldorado for de som elsker båtlivet.
Hver gang jeg ser disse to som dilter etter meg overalt, tenker jeg på Dagfinn Lyngbø og hans sketsj om det å ha hund. Har dere ikke sett den, så anbefaler jeg dere å gjøre det. Den er hysterisk morsom og han tar det helt på kornet. For det er jo slik det er.
Det er lett å se hvor jeg er til enhver tid. Er jeg på do, sitter de rett utenfor døren. Er jeg oppe, sitter de ved trappen. Er jeg ute, står de rett innenfor ytterdøren. Og går jeg inn i stuen for å sette meg i sofaen, kommer de to ruslende etter. Da skal de ligge ved siden av meg.
De eneste gangene de IKKE kommer og vil kneke, er når jeg ønsker å få et bilde av dem og meg 😉
Turen i går sitter godt i kroppen. Det er en lidelse å reise seg, for ikke å snakke om da jeg skulle stå opp i dag morges. Måtte nesten rulle meg ut av sengen hehe. Men jeg skal så absolutt ikke klage. Jeg har tross alt bein jeg kan gå på og en kropp som lystrer. Jeg er ikke avhengig av andre for å komme meg rundt. Tror det er lurt å minne seg selv på dette innimellom.
Dagene går fort. Jeg har allerede vært her i over én uke, men har nå heldigvis mange dager igjen. I neste uke er det meldt litt finere og varmere vær, så kanskje det kan bli litt strandliv på oss også. Ellers synes jeg vi er flinke til å benytte oss av oppholdsværet når det er – da går vi gjerne tur ned til sjøen eller som i går; en tur på fjellet.
Kveldene går med til kortspill og yatzy. Det blir lite tv-titting, men jeg savner det heller ikke. Siden temperaturen ikke har vært noe å skryte av, fyrer vi mye i peisen. Det er lite som minner meg mer om mine barndoms somre som nettopp det. Det er så avslappende og herlig å se flammene og høre knitringen av veden.
Men disse små krypene takler jeg altså ikke. Synes de er vemmelige. De er også så uforutsigbare; du ser de ikke før de plutselig bare hopper frem. Jeg kvepper like mye hver eneste gang og klarer ikke la være å komme med et skrik. Husker en gang jeg var på besøk hos en venn. Det gikk et frosketrekk over veien ned til huset hans og da jeg skulle hjem igjen på kvelden, krydde det av padder. Jeg har aldri sett så mange og jeg fikk den store skjelven. Det var jo mørkt også så det var vanskelig å få øye på de med én gang før du omtrent holdt på å tråkke på de. Hvis dere ser for dere en tegneseriefigur som omtrent spinner i luften, ja, da har dere meg.
På Losna er det mange padder. Heldigvis er det ikke så mange oppe ved huset selv om vi kan treffe på en og annen der også. De holder helst til på veien ned mot sjøen så jeg liker ikke å gå der når det har begynt å skumre. Kan selvsagt også treffe på dem på dagtid, men da er de lettere å se. Selv om jeg har klart å ta feil av de og sauelorten…
Jeg har i lengre tid gått og kjent på at jeg har vært sliten. Rett og slett sliten inn til margen. Det er ikke få ettermiddager jeg har kapitulert. Og når jeg da sovner, sover jeg gjerne i flere timer uten å bli noe særlig mer opplagt. Kanskje ikke så rart når man ser på denne grafen som viser stressnivået i løpet av natten.
Det har vært mye dette siste halvåret. Klargjøring av den gamle leiligheten før visning og salg, så masse tanker mht om jeg ville få den solgt raskt osv. Nå gikk det det veldig fint da, den ble solgt før ordinær visning og jeg slapp den nervepåkjenningen. Men likevel; det er alltid masse å gjøre i forbindelse med flytting. Også på jobben har det vært store utfordringer for meg personlig denne våren. Det koster å ta på seg oppgaver som er langt utenfor ens komfortsone selv om det også er givende og artig.
Nå har jeg fire uker foran meg der jeg kan få ladet batteriene. De skal benyttes godt.
Av og til kan det virke som at enkelte tror Norges grenser går nord for Sinsenkrysset. Måtte le da jeg så noen kommentarer i en hundegruppe. Det var en som hadde lagt ut et innlegg om valper som hadde diaré og flere lurte på om det kunne skyldes varmen… Hvilken varme, repliserte jeg.
I Oslo er det strålende sol og godt over 20 grader. Men dette er også sommer-Norge. Dette må jo være det typiske bildet på en ekte vestlandssommer; start på fellesferie, stappfulle ferger, 11-12 grader og regn. Det har også sin sjarm, tro det eller ei.
Og det har sine fordeler. Man slipper å bli solbrent, blir ikke plaget med klegg…og så kom jeg ikke på flere fordeler haha. Jo! Man setter ekstra pris på de dagene der det er opphold. Som i dag der vi såvidt kan skimte blå himmel akkurat der det tykke skydekke bryter litt opp. Det er opplett og meldt «hele» 13 grader – som vi skal nyte denne dagen 😉 I morgen og tirsdag blir det enda bedre – da skal vi opp i henholdsvis 15 og 17 grader!
Det var litt av et vær da jeg kom i går. Vind fra sørvest gir særdeles ugunstige vindforhold der vi skal gå i land og på ett tidspunkt lurte jeg på om jeg bare måtte bli i båten 😉 Båten ble kastet mot land flere ganger med meg og hundene ombord, jeg i knestående haha. Men til slutt fikk jeg kontroll over beina og kom meg på land.
Vindforholdene var heldigvis bedre i dag. Godt innpakket i ull og regntøy dro vi av gårde til Losnegard for å se Losnaspelet. Det er noe jeg har hatt lyst til lenge. Spelet arrangeres annethvert år så jeg er glad for at anledningen omsider bød seg.
Handlingen i Losnaspelet er lagt til slutten av 1300- og begynnelsen av 1400-tallet, og tar utgangspunkt i historiske hendelser. Historien er bygd opp rundt Herr Eindride Erlendsson og ætten han tilhørte – Losnaætten. Herr Eindride var på denne tiden blant de rikeste og mektigste i landet. Han var ridder og riksråd, og styresmann på Akershus og Tunsberghus. Han var med på kongekroningen i Kalmar i 1397 og var dronning Margrete sin store støttespiller.
Det var en stor opplevelse å få se dette til tross for at det sipte ned stort sett hele tiden. Gode skuespillere og flotte kostymer. Etterpå var det servering av mat. Jeg kjøpte meg deilig raspeball med tilbehør, ellers hadde de både lapskaus, sveler, sild og hamburgere. Noe for en hver smak.
Det ble noen koselige timer og været la ingen demper på MIN opplevelse i hvert fall.
I morgen går altså turen til Losna – denne vakre øyen i Solund kommune i det som en gang var Sogn og Fjordane fylke. Jeg har så smått begynt å pakke, men det er like håpløst hver gang. Jeg klarer aldri bestemme meg for hva jeg skal ta med og så ender jeg som regel opp med å ta for mye. Noen som kjenner seg igjen? Men heller litt for mye enn for lite. Jeg må i hvert fall ha med noen tykke gensere, ull og regntøy. Det er et «must»; i hvert fall slik det ser ut på værkartet. Det er meldt øs pøs hele uken, så tror nok badedrakten trygt kan bli hjemme i år.
Jeg håper det kan bli såpass bra vær innimellom at vi får kommet oss på flere gode turer. For et par år siden gikk vi til Dalsknuten, som ligger 286 moh. Det var skikkelig tungt, men så var jeg jo en del kilo tyngre enn det jeg er nå. Jeg er litt spent på om det vil være lettere for meg nå, så har lyst til å prøve.
Ett år gikk vi Losnedalen rundt, det var en tur på 8 kilometer og vi brukte vel 6 timer. Tror ikke jeg orker ta den turen på nytt, ikke i år i hvert fall. Det var en fantastisk tur da der vi vandret i et fantastisk kulturlandskap, men med flere bratte stigninger, ble den i tyngste laget for meg. Utsikten var det ingenting å si på.
Før i tiden var det flere gårder og en skole på øyen. Nå står bare ruinene igjen. På begynnelsen av det forrige århundre var det noen og hundre som bodde fast her, mens i dag er det kun et par fastboende. Foruten villsauene da. En idyllisk plass i dag, men det var nok en kamp for tilværelsen den gang. Stedet er jo også temmelig værhardt. Når vinden står fra sør, skal det ikke mye til før sjøen er hvit og bølgene slår innover land.
Vel oppe hadde vi utsikt mot øyen Alden og fjellet «Den norske hest». Det er et av de mest karakteristiske fjellene på vestlandskysten – 481 moh. Like ved ligger Værlandet og Bulandet.
Som sagt en fantastisk tur, men tror jeg må være litt mer trent før jeg går denne turen igjen.
Jeg har sittet dypt konsentrert og jobbet med høstens digitale pensumlister. Det er siste innspurt før ferien og jeg hadde håpet å bli sånn noenlunde ferdig. Men når man har dårlig tid er det alltid noe som skjærer seg. Er ikke det typisk?
At man stresser mindre jo eldre man blir kan jeg bare avkrefte her og nå. Det gjelder ikke denne damen i hvert fall. Jeg skal ikke gå i detaljer, men fikk opp flere feilmeldinger da jeg jobbet.
Bilde fra Pixabay
Sendte til slutt inn en sak til brukerstøtten. Ti minutter etter får jeg en e-post der brukerstøtten skriver at han fikk det til å fungere. Ja ja, tenkte jeg og gjorde et nytt forsøk. Alt fungerte!! Wtf?
Det er rart og samtidig litt vemodig å tenke tilbake på det som var livet mitt i så mange år, nemlig hundeutstillinger. Jeg levde og åndet for det. Det var alltid spennende når terminlistene ble lagt ut – da kunne vi begynne å planlegge utstillingene fremover. Nesten hver helg i perioder gikk med. Det var opp grytidlig – av og til midt på natten for å rekke frem.
Like spennende var det å komme inn i hallen, kjøpe katalog for å se hvem andre som skulle stille og finne ringen vår. Jeg var alltid full av adrenalin og nerver.
Hundeutstillingene representerte et avbrekk fra hverdagen. Men det involverte også mye stress. Alle lydene, all ventingen og så i tillegg passe på at hundene ikke bjeffet. For vi dro jo ikke bare med én hund, men med mange. Vi var ofte flere som reiste sammen.
Vi har reist både i inn- og utland; Sverige, Danmark, Litauen, Latvia og Estland (jeg var ikke med til Baltikum da). Det å reise med hunder var ikke bare bare for en som tåler stress så lite som meg, spesielt ikke når vi dro med fly. Så var det engstelsen for hvordan de av hundene som skulle sendes, taklet å være i lasterommet. Det gikk som oftest bra, men vi opplevde vel noen ganger at hundene ikke hadde førsteprioritet av flyplasspersonellet. Vi ønsket jo at de skulle få de ut før resten av bagasjen – hunder er tross alt levende vesener – men det varierte. Jeg likte alltid best å ha hunden med inn i kabinen.
Noen ganger kjørte vi sammen i privatbuss De fleste gangene valgte vi å kjøre selv. Det er ikke få mil vi har lagt bak oss.
Det er utallige minner og mange flotte resultater å se tilbake på. Lenge tok jeg vare på alle rosettene og kritikkene, men på et tidspunkt måtte jeg bare innse at jeg ikke kunne ta vare på alt sammen. Minnene er der jo.
Jeg savner ikke utstillingene, men savner det sosiale vi hadde. Vi var alltid en fast gjeng som dro sammen. Så traff vi andre fra andre deler av landet som vi etterhvert ble godt kjent med og hadde mye koselig samvær med.
På et tidspunkt gikk vi litt lei. Livet skjedde, kan man vel si. Vi hadde dessuten oppnådd så mye, det var på tide å gjøre noe annet.
I dag er livet mitt så annerledes. Jeg har andre prioriteringer nå, familien min for eksempel. De ble ganske så neglisjert i disse årene. Livet er mer enn hundeutstillinger. Alt til sin tid, pleier jeg å si.
