Så er jeg hjemme. Turen gikk greit uten forsinkelser, men… ja, det er alltid et «men». Det var fryktelig trangt og vi var fire personer som satt mot hverandre på vonde seter. Egentlig var det plass til fem, men hvordan det skulle gått, vet jeg ikke. Heldigvis kom ikke den femte personen, så jeg flyttet meg ganske raskt over til setet ved vinduet og da gikk det sånn tålelig bra.

Naturen er jo flott hele turen, men det er jo noe helt eksepsjonelt når vi har passert Finse og nærmer oss Myrdal. Det strekket der det er… ja, har ikke ord egentlig. Bare synd det også er mange tunneler som ødelegger inntrykket litt, men de er der jo av en grunn. Var en italiensk far og sønn som satt rett overfor meg og de løp fra og til for å ta bilder, og hver gang havnet vi inn i en ny tunnel hehe. Men tror de fikk noen flotte bilder likevel.

I dag blir det gjensynsglede med Embla! Hun har hatt det fint hos gode venner, men tror nok hun har savnet meg litt også 😉

Det skai alle fall bli godt å få henne hjem igjen.