Det har bøttet ned

Det har høljet ned uten pause i hele dag. En liten kveldstur endte med søkkvåt bukse, og kanskje noen lurer på hvorfor jeg ikke bare kler meg etter været.

Sannheten er at jeg ikke aner hvor oljebuksen min er. Jeg vet egentlig ikke hvor noen av klærne mine er, annet enn at de ligger på et eller annet lager — kanskje det samme som de møblene som “overlevde”. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg etter syv uker, fortsatt skulle være uten et ordentlig hjem.

Men det går greit. Jeg har egentlig oppdaget at jeg fint klarer meg uten så mange klær. Mange av plaggene som pleide å henge i skapet mitt, har jo uansett vært der så lenge at de snart kan kalles vintage. Likevel pleide jeg å lure på hva i all verden jeg skulle ta på meg. Sikkert ikke en ukjent problemstilling.

Det skal nå bli kjekt å få komme i orden igjen. Jeg vet ennå ikke eksakt når det blir, men det nærmer seg. Maleren er stort sett ferdig nå og de skal begynne å legge gulv kanskje allerede i morgen. Da tenker jeg at det vil gå radig unna. Ser frem til førjulstiden i nyoppusset leilighet.

Bildet er tatt av Photorama fra Pixabay

Tips til innhold?

Jeg kjente tungsinnet komme krypende i går. Søndager og tanken på en ny arbeidsuke har en innvirkning på humøret. Det er ikke det at jeg gruer meg for jeg trives på jobb, men mandagene er og forblir tunge. Egentlig er det vel mer tanken på mandagene som tynger enn selve dagen for det går seg jo til så snart dagen er i gang.

Vi starter alltid mandagene med et møte. Der snakker vi litt om hvordan helgen har vært, hva som står på agendaen, planer for den kommende uken osv. I dag var det markedsføring av bibliotekets tjenester som var hovedsak. Hva kan vi gjøre for å synliggjøre på en bedre måte de tjenestene vi tilbyr? Uansett hva vi gjør (slik føles det i hvert fall), er det vanskelig å nå ut til studentene. Vi har en hjemmeside, men det virker ikke som studentene er klar over den. Nylig fikk vi også infoskjerm i biblioteket.

Tror nok vi må tenke litt utenfor boksen for å fange studentenes interesse og det er noe vi skal jobbe videre med fremover.

Bildet er tatt av Gerd Altmann fra Pixabay

Jeg planlegger også en julekalender for kollegaene mine. I fjor hadde vi pakkekalender, men i år ønsker jeg å kjøre en litt annen vri. Håper det er noe jeg kan få til. Tiden går fort frem mot desember nå så jeg har ikke all verdens tid på meg.

Jeg tar gjerne imot tips til innhold; quiz, en gåte, en god kakeoppskrift eller lignende 😊

Opphavsrett

Morgenstund. I peisovnen knitrer flammene. Jeg har som vanlig nytt min iskaffe mens jeg har skummet gjennom noen blogginnlegg. Det som fanget min interesse var en diskusjon om opphavsrett. Noen hadde lagt ut en strikkeoppskrift uten kreditering og lenke til opphavsmannen. Dette er selvsagt ikke gjort med noe spesiell baktanke, men det er like fullt et brudd på opphavsretten.

I jobben min er dette noe jeg til stadighet ser. Forskere legger ut pdf av vitenskaplige artikler – i pensumlister eller spesielle nettverk uten tanke for copyrightreglene. Om man så googler disse artiklene, kan man få det inntrykket av at de ligger gratis på nettet åpent tilgjengelig for alle. Sannheten er langt unna.

Når en forsker inngår en avtale med et forlag om publisering av en artikkel, fraskriver de seg som regel rettighetene til eget verk. Det vil da være forlaget som bestemmer hvor og hvordan artikkelen kan publiseres, hvem som kan bruke den og om (og hvordan) forskeren selv kan dele den videre. Som regel kan forsker bruke artikkelen i undervisningen, men med visse begrensninger. De kan for eksempel ikke bruke den endelig publiserte versjonen, men et utkast av artikkelen. For å unngå å miste kontroll, velger mange forskere å publisere i open access-tidsskrifter eller betale en såkalt Article Processing Charge (APC) for å beholde flere rettigheter.

Da beholder forskeren ofte opphavsretten og lisensierer artikkelen under for eksempel en Creative Commons-lisens (CC BY).

Mange forskere er forbausende lite klar over hva de faktisk skriver under på. Når jeg kommer over pensumlister der pdf er lagt ut, fjerner jeg filen og gir beskjed til de ansvarlige for listen. Jeg har ikke tall på hvor mange eposter jeg skriver i løpet av et år. Dette er visst fryktelig vanskelig for enkelte å forstå. De kan legge ut referansen med lenke til den publiserte versjonen, men å laste ned artikkelen for så å legge ut filen blir feil og et brudd på de avtalene som er.

Det er nok mange som synder her. Folk er rett og slett ikke klar over at det finnes regler man må ta hensyn til. Eller de bryr seg ikke siden det tilsynelatende er gratis.

Jeg prøver I hvert fall være bevisst på dette og bruker kun bilder som kan deles. Som oftest krediterer jeg likevel for jeg synes det er en fin gest.

Bildet er tatt av Frauke Riether fra Pixabay

Her bor jeg

Dette innlegget begynte jeg på for flere uker siden, som et svar på utfordringen min medblogger Vibbedille hadde – VIS MEG HVOR DU BOR. Det har tatt sin tid, men her kommer det i hvert fall.

Jeg er født i Bergen og trådte mine første barnesko her. Flyttet siden til Knarvik på “strilalandet”, ca to mil nord for Bergen. Her hadde jeg det meste av min barndom. 18 år gammel flyttet jeg tilbake til byen sammen med familien.

Som voksen har jeg bodd litt forskjellige plasser; blant annet to år i Oslo. Årene østpå gjorde meg bare enda mer bevisst på hvor jeg hørte hjemme – og det var i Bergen. Jeg savnet fjellene.

Nå bor jeg i Loddefjord, bydelen med de verste levekårene i følge statistikken (det er forresten ikke en egen bydel lenger heller, men inngår i Laksevåg bydel). Ja, du leste riktig. Loddefjord hadde lenge et dårlig rykte – det husker jeg selv godt fra barndommen. Området var preget av sosiale utfordringer, rus og kriminalitet, og det var ikke et sted folk flest ønsket å flytte til.

Nå er dette i ferd med å endre seg, mye takket være satsingen som er blitt gjort de siste årene; på oppvekst, utdanning og nærmiljø.

At jeg selv skulle flytte hit, hadde jeg vel aldri sett for meg. Lavblokken jeg bor i rager høyt ved Lyderhorns fot. Her er det korte avstander til fjell og natur. Kanadaskogen ligger få minutter unna med bil, det samme gjør Alvøskogen. Og så er det jo Lyderhorn da – et av de 7 fjellene som omkranser Bergen. 396 moh. I følge folketroen var fjellet et samlingssted for hekser.

Kanadaskogen
Utsikt fra Lyderhorn

Loddefjord er så absolutt mer enn boligblokker og kriminalitet. Gullaksdalen som dette siste bildet er fra, er en liten perle i Alvøskogen.

Kanskje på tide at jeg tar meg en tur dit igjen…

Alenetid

Dette er den første fredagen på lenge jeg har for meg selv – og det føles fantastisk! Jeg riktig koser meg! Jeg er jo en person som trenger mye alenetid, og merker at jeg ikke lader like godt når jeg hele tiden er rundt andre. Denne helgen har jeg derfor sett frem til.

Egentlig skulle jeg vært på høstfest i dag. Nå ble det ikke til at jeg meldte meg på, men i utgangspunktet hadde jeg planer om det rett og slett for å utfordre meg selv. Jeg er nemlig ikke så flink til å delta på slike større arrangement i frykt for å havne på et bord med folk jeg overhodet ikke kjenner. Får panikk bare ved tanken. Julebord med avdelingen er noe helt annet. Vi kjenner hverandre så godt så der ville det ikke blitt noen pinlige stillheter. I dag er jeg derfor glad jeg droppet det hele. En fredagskveld i sofaen foran TVen lyder mye mer fristende. Formmessig er det nok også nettopp dette jeg trenger – en helg i absolutt fred og ro.

Slik så det ut i dag morges. Utsikten her på Li er vakker.

Som en zombie

Ære være de som klarer å skrive både to og tre innlegg for dagen – jeg har ikke klart å knote ned ett eneste innlegg en gang denne uken. Har prøvd noen ganger, men etter å ha stirret tomt ned på skjermen i flere minutter, har jeg bare gitt opp.

På tirsdag tok jeg influensavaksinen for første gang. Hadde det ikke vært for at vi fikk tilbud om å ta den på jobb, hadde jeg nok ikke gjort det. Samtidig er det jo betryggende å vite at dersom jeg skulle bli syk, er jeg i det minste litt bedre beskyttet.

Jeg vet ikke om skyldes vaksinen eller utskeielsen forrige helg, men jeg har vært som en zombie disse dagene. Fredagen kunne ikke komme fort nok. Her blir det ingen Halloween-feiring for å si det sånn. Den eneste feiringen vi skal ha, blir et lite kaffebesøk i morgen i anledning min kjære lillesøsters bursdag. Hun fyller år i dag. Ellers blir det en stille og rolig helg på meg.

Tenk at vi går inn i årets nestsiste måned i morgen! Butikkene er allerede julepyntet og flere har tyvstartet Black Friday-salget. Selv er jeg mest opptatt av når jeg får flytte hjem… Det blir nok den beste gaven min i år.

Vellykket helg

Det er ikke ofte denne kroppen er ute og svinger seg til langt ut på natten, så når jeg først gjør det merkes det godt dagen derpå. Vi var heldig at det akkurat var denne helgen klokken skulle stilles tilbake – for en gangs skyld fikk jeg faktisk noe ut av den ekstra timen. Plutselig var klokken ikke tre, men to da jeg la meg. Da føltes det ikke like sent lenger.

Vi hadde en fantastisk ettermiddag og kveld. Kjente bare hvordan alt av bekymringer slapp taket der jeg lå og fløt i terapibassenget. Jeg har nok hatt høye skuldre den siste måneden så den halvannen timen vi var i spaavdelingen gjorde godt. Følte oss privilegerte der vi satt i morgenkåpe og slippers, og nøt en drink.

Kl 19 hadde vi bestilt bord på Banza, en autentisk kinarestaurant ikke langt fra hotellet. Vi hadde bestilt shared menu, og fikk smake på flere deilige småretter. Det brukes mye chili, ingefær og hvitløk, så våre sarte ganer fikk kjørt seg. Det var uansett vel verdt et besøk og kan varmt anbefales. Bare husk å bestille bord på forhånd, for lokalet er lite og restauranten populær.

Etter maten slappet vi av noen timer på rommet, før vi dro ut igjen. Klubben vi skulle til åpnet ikke før 23. Der ble vi hengende nesten til stengetid. En artig opplevelse 🤭

Jeg er glad for at denne helgen ble så vellykket.

Det kommer bli tungt å stå opp i morgen tidlig…

Når gamle helter dør

For noen dager siden kom meldingen om at Vidar Lønn-Arnesen var gått bort.

Han var en av de få som fremmet populærmusikken på den tiden da jeg var ungdom – Ti skuddet var det soleklare høydepunktet. Husker jeg satt klar hver uke med kassettspilleren for å ta opp favorittlåtene. I dag med popmusikk på radioen 24/7, høres nok dette oldtidsaktig ut, men slik var det på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Satsingen på ungdom skjøt fart først på 80-tallet med Vidar Lønn-Arnesen som en slags pioner. Vi fikk programmer som Kluzz og Zikk-Zakk, og sikkert flere også som jeg ikke kommer på i farten.

Vidar Lønn-Arnesen ble vel aldri en egentlig helt for meg; til det var han for traust og gammel. “Gammel” hahaha. Han var såvidt fylt 40 – altså 17 år yngre enn det jeg er nå.  Likevel; det er rart når mennesker man nærmest er vokst opp med, dør. Det minner meg på min egen forgjengelighet. Jeg er over middagshøyden – glansdagene der man ble plystret etter er ugjenkallelig forbi.

Eller? Jeg har det egentlig mye bedre med meg selv i dag enn den gang. Jeg er tryggere. Og man har faktisk lov til å skinne selv om man har passert de 50 og vel så det. Hver alder – hver sin glans, tenker jeg.

Jeg føler meg langtfra utdatert og tenker jeg fremdeles har mye å bidra med.

Nede for telling

Jeg har vært nede for telling i dag. Våknet med en kraftig migrene som ikke ville gi seg. Selv ikke migrenemedisinen hjalp. Det var først etter mer smertestillende og en lur at hodepinen omsider begynte å slippe taket.

Kanskje ikke så rart at dagen startet slik. Jeg hadde en temmelig stressende dag i går. Jeg som alltid er så rolig og sindig 🤭 (jrf. forrige innlegg) ble ganske så frynsete da noe viste seg å ikke ha gått slik jeg trodde det hadde. Dette var på slutten av dagen og jeg så for meg at jeg måtte gå inn i helgen med uforrettet sak. Satt på kontoret og bannet lavt for meg selv. Heldigvis ordnet det seg (som det som oftest gjør), men det tok sin tid før jeg klarte å senke skuldrene. Det ble heller ikke den kosen vi pleier ha på jobb, med quiz, men spørsmålet er om jeg i det hele tatt hadde klart å slappe noe særlig av.

Jeg hadde en koselig kveld i går da.

Slik så det ut her i dag morges. Senere ble det gradvis gråere og det har også dryppet litt innimellom. Veldig glad for at jeg fikk skiftet over til vinterdekk torsdag for nå er det merkbart kjøligere. I natt har det vært frost flere steder.

Vibeke fra A til Å – den ærlige utgaven

En litt annerledes presentasjon av mennesket bak bloggen Persillebladet. Inspirert av min medblogger Happy

A – Antennbar – lar seg lett provosere.

B – Bedagelig, men kan fort kjede seg om ting blir for rolig.

C – Cool nok til å late som hun har kontroll.

D – Drømmende – spesielt når hun egentlig burde gjøre noe praktisk.

E – Ekte som få (og ganske dårlig på å late som).

F – Familiekjær – men trenger litt me-time etter for mye kos.

G – Gavmild – særlig med tid, råd og sjokolade.

H – Høysensitiv – tar alt inn, og litt til.

I – Impulsiv – “Det var sikkert lurt … tror jeg?”

J – Jordnær – men likevel litt svevende til tider.

K – Kompetent – selv om hun selv ikke alltid ser det selv.

L – Lojal – forlater ikke folk (bare fester som drar ut).

M – Medfølende –spesielt når det er dyr involvert.

N – Nærtagende – men bare på onsdager.

O – Optimistisk – helt til hun ser strømregningen 🤣

P – Pliktoppfyllende – men utsetter det til i morgen.

Q – Quirky – aka “rar på en søt måte”.

R – Raus – deler både tid, te og tåpelige historier.

S – Surrehode – leter ofte etter brillene som sitter på hodet.

T – Tøysete – latteren kommer fort (og høyt).

U – Utålmodig – “kan vi hoppe til poenget, eller?”

V – Vitebegjærlig – googler alt, alltid.

W – Wannabe Wonderwoman – men tar seg gjerne en lur i stedet.

X – X-faktor – ingen vet helt hva det er, men hun har det 😆

Y – Ydmyk – til og med når hun har helt rett – NOT

Z – Zzzzz – sover aldri så godt som på ettermiddagen og om morgenen…

Æ – Ærlig – kanskje litt for ærlig noen ganger.

Ø – Ømhjertet – tåler alt, bortsett fra urettferdighet.

Å – Åpenhjertig – sier det som det er, og ofte litt mer.