Så sitter jeg altså hjemme på min egen terrasse og nyter morgenkaffen. Eller morgen og morgen… Varmen gjorde det umulig å få sove. Selv om gradene hadde sunket betraktelig da jeg gikk og la meg og vinduene sto på fullt gap, var det likevel i varmeste laget for meg. Jeg ble liggende og vri og vende på meg helt inn i de tidlige morgentimer. Godt jeg har ferie da.
Kofferten står fremdeles uåpnet, og det skal den få gjøre til i morgen. I går orket jeg ikke og i dag skal jeg til foreldrene mine en tur. I kveldingen er det meldt lyn og torden, så da får klesvasken vente. Jeg er ellers uansett ikke den som pakker opp med en gang jeg kommer hjem. Jeg innrømmer det gjerne; jeg er bedagelig av natur.
Jeg er en som trenger tid. Tid til å våkne, tid til å komme i gang. Har jeg nettopp spist, trenger jeg tid til at maten skal få sige. Jeg elsker de lange, late morgene der jeg kan få nyte min frokost – eller kaffe – i ro og fred. Det er jo noe jeg ikke unner meg i hverdagen for da har jeg aldri tid. Jeg kunne hatt tid – om jeg bare hadde kommet meg opp tidlig nok. Så egentlig burde jeg gjort dét, tvunget meg til å stå opp den halvtimen tidligere. 30 minutter fra eller til – hva betyr det?
Som hund så eier, heter det. I dette tilfellet må vi snu på det; som eier så hund. Embla er like bedagelig som meg. I hvert fall er hun flink til å tilpasse seg. I dag savner vi nok Losna og friheten der like mye, men tror nok hun blir glad over å se «mor» og «far» igjen.
