Det er ikke fritt for at tankene i dag går tretten år tilbake. Til Oslo og til Utøya, til alle de som ble drept og til de som ble såret. Til de som fikk føle terroren og redselen på kroppen, og som for alltid vil måtte bære traumene med seg. Tankene går også til alle de etterlatte.
22. juli 2011 – de fleste husker sikkert hvor de var da nyheten om eksplosjonen i Oslo kom. Selv var jeg på vei i bursdagsbesøk. Husker ennå de første tv-bildene fra regjeringskvartalet – det var absurde scener! At dette var skulle skje i Oslo, i fredlige Norge var helt uforståelig! TV-en ble etterhvert slått av, så det var først på vei hjem vi fikk nyss om at det pågikk skyting på Utøya. Det var det ryktene sa, men vi ante jo ikke da omfanget av det hele.
Først tidlig om morgenen så jeg tallene over antatt drepte og fikk sjokk.
Jeg har lest mange historier i årene som er gått, både fra de etterlatte og de overlevende. Jeg har sett filmene som er laget og det går like mye inn på meg nå som da.
Hvordan er det ikke da for de som ble direkte involvert?
Ja, for de som er direkte involvert må det være helt forferdelig, den dag i dag. Jeg husker hvor jeg var da det skjedde. Og jeg husker byen var helt rasert langt ned mot Gunerius da jeg var på vei hjem. Kom med toget fra Vestby. Glassbiter over alt ved GUnerius. Jeg husker jeg var redd.