Det ble en tidlig morgen på meg i dag. Embla måtte ut og da ble det sånn. Litt hardt å gå rett fra sengen og ut i kulden brrrr, men sånn er det av og til. Egentlig litt godt også å komme seg opp tidlig for én gangs skyld.
I natt har jeg ligget over hos foreldrene mine. Vi hadde en koselig kveld sammen i går. Vi så selvsagt på den norske finalen i Melodi Grand Prix og gremmet oss i fellesskap hahaha. I mine ører var det tre som skilte seg ut, og den beste av de vant. Bobbysocks, gud bedre sier jeg bare. De manglet både takt og tone, og engelskuttalen var katastrofal. Likevel kom de på tredjeplass?!! Må jo være nostalgien fra 1985 som gav de den uttellingen.
Terningkastene varierte fra de ulike nettavisene, og viser jo bare det vi alle vet; at smaken er som baken – nemlig delt!
Så får vi se da hvordan det går i Sveits, om det norske bidraget blir å se i finalen.
I dag blir det nok en bursdagsfeiring – en forsinket sådan. Hele familien skal samles så det blir kjekt. Ønsker dere alle – både lesere og medbloggere – en fin søndag.
Så gjorde snøen et lite comeback… men forhåpentligvis forsvinner den like fort som den kom. Jeg vil ha vår jeg nå – er lei vinter og kulde.
Det er Valentinsdagen i dag, også kalt alle hjerters dag eller kjærlighetsdagen. Jeg har hverken fått gave eller kjærlighetsbrev. Er jo mulig det ligger noe i postkassen, men den er det en stund siden jeg har sjekket hahaha. Nei, skal jeg få gave må jeg sørge for det selv – og det har jeg da også gjort.
Jepp, i dag brøt jeg shoppestoppen og jeg har ikke fnugg av dårlig samvittighet for det. Synes faktisk jeg fortjente det jeg kjøpte, eller bestilte da. Jeg har altså gått til innkjøp av en ny gulvlampe til stuen, samt et pynteputetrekk. Det tror jeg vil gi stuen et lite løft. Det skal jo ikke så mye til. Når jeg i april i tillegg får malt stuen, kommer det nesten bli som å få en helt ny leilighet. Lampen var for øvrig på tilbud og de hadde kun én eneste igjen.
Så det var altså en liten kjærlighetsgave til meg selv fra meg selv. Litt egenkjærlighet, er jo viktig det også. Nå er det mange måter å gi seg selv kjærlighet på, det trenger så absolutt ikke koste penger. Bare det å være litt rausere med seg selv, ikke dømme seg selv så hardt for feil som er blitt gjort. Slutte å sammenligne seg med andre, synes at «alle andre» er så mye flinkere og finere. Se sin egen verdi og stå opp for seg selv på samme måte som en ville forsvart en venn. Selvrespekt er også egenkjærlighet.
Å være bibliotekar handler ikke bare om å låne ut bøker – ikke i 2025 i hvert fall. Skal man klare å henge med må man ha en viss teknisk kompetanse også. Jeg skal ikke påberope meg å være noen ekspert – det er jeg langt i fra, men jeg har den egenskapen at jeg liker å finne ut av ting og så er jeg ikke den som gir opp så lett. Det kommer man ganske langt med. Det gir da også en enorm mestringsfølelse når du så finner løsningen på noe som har virket umulig å finne ut av.
Denne følelsen har jeg kjent på i dag. Samtidig er det en enorm lettelse å vite at alt er i orden slik at forskere og studenter nå på en enkel måte kan få tak i det de måtte trenge av elektroniske ressurser.
Hodet har vært under et konstant press disse ukene og selv ikke hjemme har jeg klart å legge dette bort. Nå kan jeg endelig senke skuldrene og se frem til seminar på ærverdige Solstrand med jobben torsdag til fredag neste uke. Det gleder jeg meg skikkelig til. Et deilig avbrekk fra den daglige tralten. Kanskje jeg skal ta med badedrakten og benytte meg av fasilitetene denne gangen. Hvis ikke sengen på hotellrommet lokker mer da haha. Man blir jo sliten av å være på seminar og så er det middag på kvelden så er ikke mange timene fri. Vi får sjå…
Gud så deilig det skal bli å legge seg uten at tankene spinner! Bare ta en rask hudpleie og pusse tenner nå så hopper jeg i bysselallen.
Det er nydelige dager i Bergen for tiden. Kaldt, men solstrålene som traff ansiktet mitt da Embla og jeg gikk en tur i parken ved jobben i går og i ettermiddag, varmet. Det varsler om at våren er på vei til tross for kulden. En deilig følelse!
I dag skriver vi 11. februar. På denne dagen for 24 år siden, ble jeg altså tante for første gang. En stor begivenhet i vår lille familie. I dag er han en dyktig trommis med mange jern i ilden – foruten å ha sitt eget prosjekt, er han også fast trommis i flere andre band. Jeg har for lengst kommet ut av tellingen. Og der vi andre har en tendens til å ta litt av, står han støtt med beina godt plantet. Snill og god, ydmyk og beskjeden. Gratulerer så mye med dagen, Emil!
Ellers er det ikke så mye å berette. Dagene går uten at det skjer så mye spennende. Jeg fikk forresten hjelp i helgen til å få kjørt bort resten av bosset mitt som sto i boden. Det var godt å bli kvitt alt det som var blitt ødelagt etter oversvømmelsen. Nå skal jeg organisere tingene litt bedre, blant annet få resten i plastbokser. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det seg. Det var jo en del ting som sto der som skulle bosses i utgangspunktet, men jeg har utsatt og utsatt. Nå ble jeg heldigvis kvitt alt.
Jeg har vært lite aktiv på bloggfronten i det siste. Livet går i bølgedaler og nå er jeg inne i en litt tyngre fase. Det pleier komme på denne tiden og jeg merker det spesielt på den manglende energien. Alt er rett og slett litt tungt om dagen. Jeg ender på sofaen etter jobb og der blir jeg. Men det er ikke noe alarmerende og jeg skal nok klare å komme meg opp av hengemyren denne gangen også. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg fikk meg forresten en solid opptur i dag – jeg får penger igjen på forsikringen etter vannlekkasjen i garasjen! Pengene kan selvsagt ikke erstatte de tapte bøkene eller de ødelagte bildene, men likevel; det er kjekt å få en kompensasjon for tapet og opprydningsjobben. Må berømme forsikringsselskapet for en effektiv behandling. Skjemaet ble sendt inn på mandag og i dag kom svaret. Innen 1-2 dager har jeg pengene på konto.
Vi er godt i gang med februar og jeg fortsetter med shoppestoppen. Merker at det holder hardt noen ganger og spesielt vanskelig er det nå som det går litt trått. Da kommer denne shoppetrangen over meg. Men – vi tar én måned til. Februar er heldigvis ikke så lang hahaha.
Uansett hvordan formen er i neste uke, skal jeg ta opp igjen turgåingen. Det er meldt et nydelig vær hele uken og jeg vet jo hvor godt jeg har av å komme meg ut. Det pleier gjøre mye for tungsinnet. Heldigvis er det snøfrie veier og ikke som i fjor på samme tid.
Og da var første helgen i februar historie. En fin helg som ble avsluttet med feiring av minstemann i familien. 7 år har han rukket å bli – jeg forstår bare ikke hvor de årene har blitt av.
Min mor serverte deilig hjortegryte med is til dessert, mens min søster hadde med hjemmebakt fotballbanesjokoladekake. Selvsagt. Gutten er jo ihuga fotballfan og selv aktiv spiller.
En koselig dag. Og nå vet jeg med sikkert også grunnen til at Embla sitter nedenfor akkurat min mor og bjeffer… Jeg har jo hatt mine mistanker hahaha. Men klart – hun må jo få litt godt hun også når hun er i selskap. Det er bare det at hun vet hvilke «knapper» hun skal trykke på. De er ikke dumme, disse dyrene.
Apropos dyr; det går stadig fremover med Uno. Han var på besøk hos meg en liten stund i går og det var godt å se ham.
Denne tegningen av ham er laget av min bestevenninne og matmor til Uno. Er hun ikke flink? Det er som å se han. Håper inderlig at fremgangen varer ved slik at han kan få noen fine måneder fremover.
Det blir lysere og lysere for hver dag nå! Det gjør virkelig noe med humøret. Selv om jeg er glad i mørketiden, pleier det røyne litt på når vinteren går mot hell. Nå ser jeg bare frem mot vår og mildere temperaturer.
Fikk forresten en forsmak av våren her om dagen; det var så mildt og fint! Men i dag var det igjen temperatur rundt 0. Det svinger fort.
Jeg har ikke orket blogge de siste dagen, har hatt litt vanskelig for å konsentrere meg. Uno, hunden til bestevennene mine (og som jeg selv er oppdretter til) ble akutt dårlig for noen dager siden. Han var tydelig kvalm og kastet opp. Innimellom kviknet han til, men da han igjen kastet opp, ble det bestilt time hos dyrlege. I første omgang skulle de se det an og han fikk noe kvalmedempende og syrenøytraliserende. Det hjalp ikke og hunden ble gradvis dårligere. I dag var det inn til dyrlege igjen. Blodprøve ble tatt og den viste en crp på 50 og at han tydeligvis hadde en betennelse. Flere undersøkelser senere viste bukspyttkjertelbetennelse. Heldigvis har han ikke gått lenge med dette, så prognosen er god.
Huff, man blir jo så redd når de blir syke disse pelsklingene. Kjente det godt i magen da dyrlegen ringte venninnen min i dag. Jeg er jo så glad i den fine gutten! Han blir riktignok 15 år i msi, men jeg hadde virkelig håpet han kunne få sommeren. Han lever jo det beste livet når han får være på Losna – et sted han har feriert på siden han var valp.
Her er han sammen med Anzu, som døde på sensommeren i fjor. De to vokste opp sammen.
Jeg kan ikke fordra å gå gjennom sikkerhetskontrollen når jeg skal ut og fly. Føler det står stemplet “skyldig” i pannen på meg enda til at jeg er snill som et lam og aldri kunne gjort noe galt. Prøver å virke så nonchalant som mulig, som om jeg ikke bryr meg, men inni meg er jeg livredd for at det skal begynne å pipe eller at jeg skal bli trukket ut til tilfeldig kontroll. Du føler deg ganske så liten i slike situasjoner der du må stå med armene ut til siden mens de undesøker deg.
Jeg har følt litt på det samme siden jeg meldte inn skade på innbo. Noen dager etter at skademeldingen ble sendt, tok Ocab kontakt. Ocab er spesialister på diverse skader og de ville komme for å dokumentere skadene. Jeg fikk helt hetta for det føltes som om jeg ikke ble trodd. Jeg forstår jo at de trenger verifisering, men likevel begynte jeg å overtenke.
I dag kom de og det gikk jo selvfølgelig så mye bedre enn fryktet. Vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg. Kanskje det bare er en liten frykt som henger i fra “gamle dager” at folk ikke skal tro jeg er genuint ærlig?
Som liten ble mine klassekamerater og jeg fortalt av kristendomslæreren at alle var syndere. Han ba alle som hadde syndet rekke opp hånden, noe alle gjorde – unntatt jeg. Men så begynte jeg å tenke for hadde jeg ikke “stjelt” en buljongterning fra kjøleskapet uten å spørre mamma først? Jeg tok opp hånden tilslutt. Dette gikk veldig innpå meg og jeg fortalte det til min mor. Hun ble sint – ikke på meg, men på læreren. Han beklaget det hele da hun tok det opp med ham, men andre foreldre mente at dette fikk ungene tåle. Jeg vet ikke jeg, burde et barn på 7-8 år tåle slikt?
Tror denne episoden gjorde noe med meg – den skapte i hvert fall en voldsom skyldfølelse som satt lenge i og det ble veldig viktig for meg å nesten bevise at jeg var oppriktig. Litt sånn krampaktig så kanskje ikke så rart at noen en gang var av den oppfatning at jeg ikke var så oppriktig som jeg lot som.
Det var den gang. I dag er jeg mindre opptatt av hva andre måtte tenke og mene. Frykten er likevel ikke helt borte, men jeg gir mer blaffen enn hva jeg klarte før. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for, det gjør også de som betyr mest for meg. Det holder.
Jaja. Nå får vi se hva utfallet blir, men mannen fra Ocab mente jeg hadde en god sak.
Bombesyklon. Noen som har hørt dette ordet før? For meg var det helt nytt, men det er altså en kraftig storm som utvikler seg usedvanlig fort på grunn av raskt fall av lufttrykket i atmosfæren. Denne syklonen ved navn «Éowyn» er på vei mot Vestlandet og ventes å treffe i morgen ettermiddag.
Det kan bli en heftig helg med andre ord. Mye vind og mye nedbør. Her er det best å handle inn alt man trenger av mat og skalke alle luker. Dette er ikke helgen for å dra på langtur.
Mat ja… sukk. Det er ikke så mye annet enn supper og grøt som går ned hos meg for tiden. En og annen skive, men uten skorper er det ikke så mye mat akkurat. I dag fikk jeg forresten omelett – min mor lagde det da jeg tok turen etter jobb.
Det går seg nok til og jeg vil etterhvert lære meg hva jeg kan klare å spise og ikke. Det vises på vekten da og det er jo gledelig. Det gir en ekstra boost og motivasjon.
Jeg har nå meldt inn skade på innbo etter oversvømmelsen i garasjen, så får vi se hva som skjer. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å gjøre det for var det nå så mye av verdi der? Og ville det være verdt alt arbeidet? For meg er det å fylle ut slike skjemaer et mareritt, noe jeg helst vil unngå. Jeg er sikkert ikke alene om å tenke sånn, men dette tjener jo forsikringsselskapene på. Jeg betaler tross alt ganske mye for å kunne få hjelp den dagen ulykken skjer.
Men hjelpes så omstendelig det er og allerede etter første spørsmål, var jeg på nippet til å droppe det hele. Heldigvis hadde jeg noen der som pushet meg videre. Én ting er å oppgi en ødelagt mikrobølgeovn. Men de skulle vite merke (greit nok), produktnummer, hva jeg hadde gitt for den, om jeg hadde undersøkt hvorvidt den lot seg reparere, hvor jeg hadde undersøkt dette osv. Og hvordan oppgi verdi av tapte bøker? Det er jo ikke så lett i og med at prisene varierer.
Jeg skjønner jo at de ønsker å sikre seg mot falske skademeldinger, men det er såpass omfattende at jeg tror mange ganske enkelt gir opp.
Mye av det som ble ødelagt kan ikke kjøpes for penger uansett, bildene for eksempel. De får jeg ikke tilbake. Heldigvis gjelder det ikke alle bildene da – det var helst albumene som tok støyten.
