Jeg kjente tungsinnet komme krypende i går. Søndager og tanken på en ny arbeidsuke har en innvirkning på humøret. Det er ikke det at jeg gruer meg for jeg trives på jobb, men mandagene er og forblir tunge. Egentlig er det vel mer tanken på mandagene som tynger enn selve dagen for det går seg jo til så snart dagen er i gang.
Vi starter alltid mandagene med et møte. Der snakker vi litt om hvordan helgen har vært, hva som står på agendaen, planer for den kommende uken osv. I dag var det markedsføring av bibliotekets tjenester som var hovedsak. Hva kan vi gjøre for å synliggjøre på en bedre måte de tjenestene vi tilbyr? Uansett hva vi gjør (slik føles det i hvert fall), er det vanskelig å nå ut til studentene. Vi har en hjemmeside, men det virker ikke som studentene er klar over den. Nylig fikk vi også infoskjerm i biblioteket.
Tror nok vi må tenke litt utenfor boksen for å fange studentenes interesse og det er noe vi skal jobbe videre med fremover.
Jeg planlegger også en julekalender for kollegaene mine. I fjor hadde vi pakkekalender, men i år ønsker jeg å kjøre en litt annen vri. Håper det er noe jeg kan få til. Tiden går fort frem mot desember nå så jeg har ikke all verdens tid på meg.
Jeg tar gjerne imot tips til innhold; quiz, en gåte, en god kakeoppskrift eller lignende 😊
Morgenstund. I peisovnen knitrer flammene. Jeg har som vanlig nytt min iskaffe mens jeg har skummet gjennom noen blogginnlegg. Det som fanget min interesse var en diskusjon om opphavsrett. Noen hadde lagt ut en strikkeoppskrift uten kreditering og lenke til opphavsmannen. Dette er selvsagt ikke gjort med noe spesiell baktanke, men det er like fullt et brudd på opphavsretten.
I jobben min er dette noe jeg til stadighet ser. Forskere legger ut pdf av vitenskaplige artikler – i pensumlister eller spesielle nettverk uten tanke for copyrightreglene. Om man så googler disse artiklene, kan man få det inntrykket av at de ligger gratis på nettet åpent tilgjengelig for alle. Sannheten er langt unna.
Når en forsker inngår en avtale med et forlag om publisering av en artikkel, fraskriver de seg som regel rettighetene til eget verk. Det vil da være forlaget som bestemmer hvor og hvordan artikkelen kan publiseres, hvem som kan bruke den og om (og hvordan) forskeren selv kan dele den videre. Som regel kan forsker bruke artikkelen i undervisningen, men med visse begrensninger. De kan for eksempel ikke bruke den endelig publiserte versjonen, men et utkast av artikkelen. For å unngå å miste kontroll, velger mange forskere å publisere i open access-tidsskrifter eller betale en såkalt Article Processing Charge (APC) for å beholde flere rettigheter.
Da beholder forskeren ofte opphavsretten og lisensierer artikkelen under for eksempel en Creative Commons-lisens (CC BY).
Mange forskere er forbausende lite klar over hva de faktisk skriver under på. Når jeg kommer over pensumlister der pdf er lagt ut, fjerner jeg filen og gir beskjed til de ansvarlige for listen. Jeg har ikke tall på hvor mange eposter jeg skriver i løpet av et år. Dette er visst fryktelig vanskelig for enkelte å forstå. De kan legge ut referansen med lenke til den publiserte versjonen, men å laste ned artikkelen for så å legge ut filen blir feil og et brudd på de avtalene som er.
Det er nok mange som synder her. Folk er rett og slett ikke klar over at det finnes regler man må ta hensyn til. Eller de bryr seg ikke siden det tilsynelatende er gratis.
Jeg prøver I hvert fall være bevisst på dette og bruker kun bilder som kan deles. Som oftest krediterer jeg likevel for jeg synes det er en fin gest.
Dette innlegget begynte jeg på for flere uker siden, som et svar på utfordringen min medblogger Vibbedille hadde – VIS MEG HVOR DU BOR. Det har tatt sin tid, men her kommer det i hvert fall.
Jeg er født i Bergen og trådte mine første barnesko her. Flyttet siden til Knarvik på “strilalandet”, ca to mil nord for Bergen. Her hadde jeg det meste av min barndom. 18 år gammel flyttet jeg tilbake til byen sammen med familien.
Som voksen har jeg bodd litt forskjellige plasser; blant annet to år i Oslo. Årene østpå gjorde meg bare enda mer bevisst på hvor jeg hørte hjemme – og det var i Bergen. Jeg savnet fjellene.
Nå bor jeg i Loddefjord, bydelen med de verste levekårene i følge statistikken (det er forresten ikke en egen bydel lenger heller, men inngår i Laksevåg bydel). Ja, du leste riktig. Loddefjord hadde lenge et dårlig rykte – det husker jeg selv godt fra barndommen. Området var preget av sosiale utfordringer, rus og kriminalitet, og det var ikke et sted folk flest ønsket å flytte til.
Nå er dette i ferd med å endre seg, mye takket være satsingen som er blitt gjort de siste årene; på oppvekst, utdanning og nærmiljø.
At jeg selv skulle flytte hit, hadde jeg vel aldri sett for meg. Lavblokken jeg bor i rager høyt ved Lyderhorns fot. Her er det korte avstander til fjell og natur. Kanadaskogen ligger få minutter unna med bil, det samme gjør Alvøskogen. Og så er det jo Lyderhorn da – et av de 7 fjellene som omkranser Bergen. 396 moh. I følge folketroen var fjellet et samlingssted for hekser.
KanadaskogenUtsikt fra Lyderhorn
Loddefjord er så absolutt mer enn boligblokker og kriminalitet. Gullaksdalen som dette siste bildet er fra, er en liten perle i Alvøskogen.
Dette er den første fredagen på lenge jeg har for meg selv – og det føles fantastisk! Jeg riktig koser meg! Jeg er jo en person som trenger mye alenetid, og merker at jeg ikke lader like godt når jeg hele tiden er rundt andre. Denne helgen har jeg derfor sett frem til.
Egentlig skulle jeg vært på høstfest i dag. Nå ble det ikke til at jeg meldte meg på, men i utgangspunktet hadde jeg planer om det rett og slett for å utfordre meg selv. Jeg er nemlig ikke så flink til å delta på slike større arrangement i frykt for å havne på et bord med folk jeg overhodet ikke kjenner. Får panikk bare ved tanken. Julebord med avdelingen er noe helt annet. Vi kjenner hverandre så godt så der ville det ikke blitt noen pinlige stillheter. I dag er jeg derfor glad jeg droppet det hele. En fredagskveld i sofaen foran TVen lyder mye mer fristende. Formmessig er det nok også nettopp dette jeg trenger – en helg i absolutt fred og ro.
Det er november med stor N – mørk, våt og grå, slik bare november i Bergen kan være. Den samme gråheten har visst også tatt bolig inne i hodet mitt.
Jeg prøver som regel å være positiv og sterk, men noen ganger må det være tillatt å vise at man er litt motløs og lei. Det er en styrke i det synes jeg, i stedet for alltid å sette på seg en tøff maske.
Og akkurat nå er det litt tungt. Jeg har en uro inni meg.
Men – når julelysene tennes rundt omkring, vil det forhåpentligvis også lysne inni meg. Det har jeg stor tro på! De tunge dagene vil bli lysere og lettere – akkurat som været. Det vil ikke være november for bestandig.
