Det er nydelige dager i Bergen for tiden. Kaldt, men solstrålene som traff ansiktet mitt da Embla og jeg gikk en tur i parken ved jobben i går og i ettermiddag, varmet. Det varsler om at våren er på vei til tross for kulden. En deilig følelse!
I dag skriver vi 11. februar. På denne dagen for 24 år siden, ble jeg altså tante for første gang. En stor begivenhet i vår lille familie. I dag er han en dyktig trommis med mange jern i ilden – foruten å ha sitt eget prosjekt, er han også fast trommis i flere andre band. Jeg har for lengst kommet ut av tellingen. Og der vi andre har en tendens til å ta litt av, står han støtt med beina godt plantet. Snill og god, ydmyk og beskjeden. Gratulerer så mye med dagen, Emil!
Ellers er det ikke så mye å berette. Dagene går uten at det skjer så mye spennende. Jeg fikk forresten hjelp i helgen til å få kjørt bort resten av bosset mitt som sto i boden. Det var godt å bli kvitt alt det som var blitt ødelagt etter oversvømmelsen. Nå skal jeg organisere tingene litt bedre, blant annet få resten i plastbokser. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, heter det seg. Det var jo en del ting som sto der som skulle bosses i utgangspunktet, men jeg har utsatt og utsatt. Nå ble jeg heldigvis kvitt alt.
Det er et bilde som er ekstremt komplekst og der jeg opplever mange forholder seg til konflikten som om det var en fotballkamp der man heier på det ene laget. Men det er ikke ett lag, det er mange lag. Jeg synes det er vanskelig å formidle denne kompleksiteten uten at det skal bli tatt til inntekt som et forsvar for den volden som blir utøvet ~ Nina Grünfeld om konflikten på Gaza.
Nina Grünfeld, selv jøde og datter av Berthold Grünfeld, en kjent norsk lege og spesialist i psykiatri, har skrevet flere artikler om konflikten på Gaza. Hun har også skrevet kronikker om den jødefiendligheten som eksisterte i det norske samfunnet både før, under og etter andre verdenskrig. For det er ikke til å stikke under en stol at det var antisemittiske holdninger i norsk presse, blant politikere og i befolkningen generelt lenge før tyskerne inntok landet. Selv etter krigen opplevde mange jøder å måtte kjempe mot byråkratiet for å få tilbake det som var rettmessig deres. De hadde mistet alle sine eiendeler og sto helt på bar bakke. Noe særlig hjelp fra myndighetene fikk de heller ikke da det ikke ble tatt hensyn til den helt spesielle situasjonen de overlevende jødene sto i. De hadde også store økonomiske krav mot seg for de årene de ikke hadde betalt skatt. Som om de hadde hatt mulighet til det!
Arveoppgjør etter døde slektninger ble også en påkjenning og det var ikke gitt at de gjenlevende slektningene fikk noe. Myndighetene prøvde å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmer hadde dødd i gasskamrene for å finne ut hvor nært eller fjernt slektskapet var.
Urett ble begått, det er det ingen tvil om. Fra høyresiden så vel som venstresiden. Eksilregjeringen i London fikk informasjon om hva som skjedde med jøder i Europa – likevel unnlot de å varsle at det også kunne skje med de norske jødene. De visste, men gjorde ingenting!
Dette lærte vi ingenting om på skolen. Vi fikk bare høre glanshistoriene; om de norske heltene, om Kongens nei og hva eksilregjeringen gjorde. Tenk hvordan historien i dag ville sett ut om de hadde brukt radiosendingene til å advare de norske jødene!
Med tanke på historikken, alle forfølgelsene, lidelsene er det ubegripelig at den israelske stat i dag holder på slik de gjør. Enkelte sier det ikke er etnisk rensning det som foregår, men hva skal man da kalle det for? Det VAR grusomt det som skjedde 7. oktober 2023, men hevnen er også det. Og man er ikke imot jødene fordi om man mener det som nå skjer er galt. Som Nina Grünfeld sier det; det er ingen fotballkamp dette hvor man har ett lag man heier på. Det er ingen vinnere i dette «spillet» – kun tapere. De eneste som kommer godt ut av det er de som profitterer på krigen.
I kronikken Hva ville min far sagt? (publisert i Aftenposten 5. juni 2024) skriver Nina om sin uro over den dreiningen mot høyre israelsk politikk har tatt og hvilke konsekvenser dette på sikt vil få for Israel. Jeg anbefaler dere å lese den.
Det er ikke vi som dør, ikke nå, ikke her, ikke ennå. Det er palestinerne i Gaza som dør. Dør av Israels hensynsløse bomber, av Hamas’ kyniske ledere og deres disipler som bærer sin jihad i pannen.
Vi har gjerne en tendens til å glorifisere tiden før internett. De gode, «gamle» dagene hvor ingen satt med nesen ned i en mobil, men faktisk pratet med hverandre. Der ungene var ute og lekte i stedet for å sitte foran av skjerm og spille osv. Vi hadde så mye mer tid før, sies det. Et paradoks i og med at vi har mer hjelpemidler i dag enn før. Så var livet før internett og elektriske hjelpemidler så mye bedre?
Vi snakket om det i lunsjen en dag, hva ville vi savnet mest om internettet ble lagt ned? Hva om det ikke lenger fantes noe Facebook, Instagram, snap osv?
Det de fleste kom frem til at de ville savnet var tilgangen til informasjon, altså muligheten for å google. Man får jo svar på det meste ved ett enkelt søk. Hva gjorde vi før? Lurte man på noe da, måtte vi slå opp i leksikon for å svar, ringe eller gå på biblioteket. De fleste hadde Store norske leksikon i ørten bind hjemme i sin egen bokhylle.
Kontakten med familie, venner og bekjente var også noe enkelte trakk fram. Nå klarte vi jo fint å holde kontakt før også, men det var uten tvil litt mer kronglete, spesielt om avstanden var stor. I dag kan vi lett sende en chat, ringe via FaceTime eller fra mobilen da. Før måtte vi skrive brev. Hadde man fasttelefon (noe det var venteliste på), måtte man gjerne begrense hvor lenge man kunne snakke siden tellerskrittene gikk. I tilfeller hvor informasjonen skulle komme fort frem, ble det sendt telegram.
Jeg savner ikke det å måtte gå til et reisebyrå for å bestille en ferietur slik vi gjorde før. Skulle vi se film hjemme, måtte vi til videobutikken og leie. Kvaliteten var ikke alltid så bra, ikke så rart med tanke på hvor mange som hadde sett filmene før oss. Husker ennå den rullingen over skjermen… eller at filmen ikke var spolt tilbake. Sååå irriterende.
Jeg savner definitivt IKKE det å sto i ventekø i banken for å kunne betale en regning. Et par tastetrykk på mobilen så er det fikset.
Jeg kunne nok fortsatt i det uendelige om alle fordelene med internettet. Så lenge alt fungerer er det jo greit, men i det øyeblikket det oppstår et problem og vi ser hvilke konsekvenser det kan føre til, ser man hvor prisgitt man er teknologien.
Mange klarer ikke henge med i denne teknologiske utviklingen og føler seg hjelpeløse. Eldre blir jo nesten som digitale analfabetere å regne siden dette er et «språk» mange av dem ikke forstår. Husker skuespilleren Lise Fjeldstad tok dette opp og jeg er helt enig. Hun kom med et ønske om å innføre en slags digital hjemmehjelp og det tror jeg faktisk mange hadde satt pris på.
Den teknologiske utviklingen har gjort livet lettere på mange måter, men det kommer også med en kostnad. For den tiden man har til rådighet etter jobb, går mye bort til skjerm. Det at mange jobber hjemmefra kan føre til at det blir et glidende skille mellom privatliv og jobb. Hjemmekontor har mange fordeler altså, men det er lett for at jobbtiden spiser litt av privattiden. Noen opplever at det er vanskeligere å logge helt av. Det siste merker jeg selv, for jeg har jo tilgang til all jobb fra egen mobil. Og det er ikke få ganger jeg «bare må» sjekke jobbmailen selv om det er helg.
Jeg innrømmer det gjerne – mobilen stjeler alt for mye av tiden min. Selv når jeg er på besøk finner jeg meg selv i å ta et lite spill, sjekke Facebook, insta eller snap. Jeg legger fra meg mobilen, men like fort er den tilbake uten at jeg har lagt merke til det. Gud forby om jeg skulle dra avgårde uten mobilen. Det ville vært som å miste en kroppsdel og jeg ville følt meg helt utenfor allfarvei. Flere som har det sånn? Det minner jo om en sterk avhengighet.
Jeg koser meg også med mobilen da, spesielt når jeg går på turer. Elsker det å kunne ta fine naturbilder og da er det jo kjekt å kunne ha noe med seg som er lett å bære. Ikke for det; det finnes jo også små kameraer som hadde fungert vel så bra og da hadde man også sluppet å være så tilgjengelig (vel og merke om man klarte å la mobilen være hjemme). Det å få en tekstmelding når man sitter på en fjelltopp, ødelegger litt av den sinnsroen man finner der.
Fordeler og ulemper – som med alt annet. Likevel er jeg glad for at jeg vokste på på 70- og 80-tallet enn i dag. Jeg har fått litt av begge verdener, både den gamle og den nye. Jeg kan lettere reflektere over hva som var bra da og hva som er bedre i dag.
Jeg har vært lite aktiv på bloggfronten i det siste. Livet går i bølgedaler og nå er jeg inne i en litt tyngre fase. Det pleier komme på denne tiden og jeg merker det spesielt på den manglende energien. Alt er rett og slett litt tungt om dagen. Jeg ender på sofaen etter jobb og der blir jeg. Men det er ikke noe alarmerende og jeg skal nok klare å komme meg opp av hengemyren denne gangen også. Ukrutt forgår ikke så lett.
Jeg fikk meg forresten en solid opptur i dag – jeg får penger igjen på forsikringen etter vannlekkasjen i garasjen! Pengene kan selvsagt ikke erstatte de tapte bøkene eller de ødelagte bildene, men likevel; det er kjekt å få en kompensasjon for tapet og opprydningsjobben. Må berømme forsikringsselskapet for en effektiv behandling. Skjemaet ble sendt inn på mandag og i dag kom svaret. Innen 1-2 dager har jeg pengene på konto.
Vi er godt i gang med februar og jeg fortsetter med shoppestoppen. Merker at det holder hardt noen ganger og spesielt vanskelig er det nå som det går litt trått. Da kommer denne shoppetrangen over meg. Men – vi tar én måned til. Februar er heldigvis ikke så lang hahaha.
Uansett hvordan formen er i neste uke, skal jeg ta opp igjen turgåingen. Det er meldt et nydelig vær hele uken og jeg vet jo hvor godt jeg har av å komme meg ut. Det pleier gjøre mye for tungsinnet. Heldigvis er det snøfrie veier og ikke som i fjor på samme tid.
Og da var første helgen i februar historie. En fin helg som ble avsluttet med feiring av minstemann i familien. 7 år har han rukket å bli – jeg forstår bare ikke hvor de årene har blitt av.
Min mor serverte deilig hjortegryte med is til dessert, mens min søster hadde med hjemmebakt fotballbanesjokoladekake. Selvsagt. Gutten er jo ihuga fotballfan og selv aktiv spiller.
En koselig dag. Og nå vet jeg med sikkert også grunnen til at Embla sitter nedenfor akkurat min mor og bjeffer… Jeg har jo hatt mine mistanker hahaha. Men klart – hun må jo få litt godt hun også når hun er i selskap. Det er bare det at hun vet hvilke «knapper» hun skal trykke på. De er ikke dumme, disse dyrene.
Apropos dyr; det går stadig fremover med Uno. Han var på besøk hos meg en liten stund i går og det var godt å se ham.
Denne tegningen av ham er laget av min bestevenninne og matmor til Uno. Er hun ikke flink? Det er som å se han. Håper inderlig at fremgangen varer ved slik at han kan få noen fine måneder fremover.
