Til tider kan jeg nok virke litt fraværende. Distansert. Det kan være perioder der jeg grubler mye – over livet, fortid/nåtid, ting som er blitt sagt og gjort. Det er så mye jeg vil si, men ordene kommer ikke til meg. Jeg klarer ikke uttrykke meg.
Føler meg ofte så annerledes enn andre, andre er normale mens jeg er litt rar? I hvert fall føles det slik. En følelse jeg har hatt hele livet, mer eller mindre. Jeg kan ikke sette fingeren på hva denne annerledesheten består i. Kanskje er det dette at jeg er en tenker. Kanskje skyldes det denne voldsomme fascinasjonen jeg kan få der jeg blir helt oppslukt. Eller min hang til å være mer tilstede i fortid enn i nåtid.
Men hva er egentlig normalt? Hva vil det si å være normal? Kan «normal» måles?
Hvis jeg skulle sammenligne meg med mine jevnaldrende, er jeg jo ikke helt A4. Jeg stiftet aldri egen familie; jeg ble hverken samboer eller noens kone, fikk aldri barn. Flere av de jeg gikk på skole med har nå fått barnebarn. Det er det «normale». Og her er jeg – 57 år gammel og ennå ikke voksen nok til få egne barn! Hahaha. For det er slik det føles. Jeg ble aldri voksen – nok.
Andre kan ikke se for seg et liv uten egen familie. Jeg kan ikke se for meg et liv med. Eller rettere sagt; min familie består av mine foreldre, min søster, hennes mann og barn, Embla og mine nærmeste venner. De kunne jeg selvsagt aldri vært foruten. Jeg er lykkelig så lenge jeg har dem rundt meg – de som betyr alt.
Alle trenger ikke være A4. Selv om samfunnet kanskje har lagt opp til hva som blir sett på som normalt, så vil det ikke si at dette normale passer alle. Det er ikke ofte jeg siterer Ole Ivars, men disse ordene synes jeg er bra:
En får værra som en er da’n itte vart som en sku Inni er vi like både je og du.
En kamp på liv og død. Ja, det var det som skjedde rett utenfor soveromsvinduet mitt. En kamp som dessverre endte med døden for det stakkars offeret.
Jeg hørte et dunk i ruten og trodde først det var en fugl som hadde fløyet rett i, men så ble det et spetakkel uten like så jeg skyndte meg bort for å se. Der lå det fjær over det hele og… det som kunne se ut som en falk eller hauk som sto på en mindre fugl. Jeg prøvde å google etterpå og lurer på om det kan være en hønsehauk?
Sånne kamper klarer jeg rett og slett ikke se på når det er på tv selv om jeg vet at dette er så naturlig som det kan bli. Det er «survival of the fittest», den sterkestes rett osv. Men rett utenfor soveromsvinduet mitt??
Jeg så på den stakkars fuglen som trakk sine siste åndedrag og åpnet vinduet. Da stakk morderen med byttet sitt. Bare fjærene ligger igjen som et vitne om den kampen som hadde foregått.
Dette er første gangen jeg ser en hauk, om det er det dette er. Noen som vet? De lever av middels store fugler, men kan også ta harer og ekorn. Leser at de også kan ta katter. Det bor to rett ved siden av meg.
Sånn er det å ha naturen så tett innpå seg. Det er et rikt dyreliv som man til vanlig ikke kan se, men bare høre. Som uglen for eksempel. Den lager sine velkjente lyder om kveldene og det er herlig å sovne til. Hjorten er også her selv om det er lenge siden jeg har sett den nå. Men de står nok i skogen og holder øye med oss.
Det er layouten til bloggen jeg snakker om. Nå har jeg skiftet til ett tema for så å forandre det tilbake – flere ganger. Jeg skulle ønske vi hadde hatt flere temaer å velge blant, men det spørs om det blir prioritert fremover.
Blogg er ikke hva det en gang var. Lesertallene går ned og de store profilene – de såkalte rosabloggerne – er for lengst borte. Nå legges også partnerprogrammet blogg.no har hatt, ned. Det har vært en mulighet for bloggere til å tjene litt på det de skriver. Selv har jeg aldri tjent en krone på bloggingen.
Rosabloggerne er forresten ikke borte, de har bare funnet seg andre og mer lukrative kanaler. Som for eksempel snap. Det er helt sprøtt hva en influencer kan tjene i måneden. Isabel Raad er vel den som håver inn mest og det kan være snakk om flere millioner i måneden. På bare én eneste snap fikk hun inn over 19000 kroner!! Hun er i en særklasse da, men flere tjener såpass mye at de kan leve av den inntekten de får.
Opp- og nedturer vises, ingenting holdes tilbake. De snakker til følgerne sine som om de er nære venninner og det blir en noe rar dynamikk. Går det en stund mellom snappene, blir følgerne bekymret. Når influenceren er lykkelig, er de lykkelige. Er influenceren trist, gråter følgerne. Drar influenceren et sted, er det ikke alene, men «sammen» med følgerne. På denne måten skapes det en illusjon av at influenceren bryr seg.
Men det må jo koste litt dette å dele så mye av sitt liv, tenker jeg. De selger sjelen sin på mange måter. Til hvilken pris?
Å skape godt innhold er selvsagt mye viktigere enn en fancy layout. Hva som blir sett på som godt innhold vil jo være avhengig av øynene som ser og hvilke interesser man har. Det man skriver kan ikke treffe alle, men forhåpentligvis treffer man noen.
S for s e l v m e d f ø l e l s e. Smak på det ordet. Det er et fint ord, synes jeg – å vise medfølelse med seg selv. Det må ikke forveksles med det å være selvmedlidende. Det første handler i stor grad om å omsorg for seg selv. Om å være vennligere med seg selv. Å behandle seg selv slik en ville behandlet sine venner. Vi har ofte så lett for å dømme oss selv hardt – jeg er i alle fall veldig “flink” til dette. Gjør man en tabbe, er man veldig hard mot seg selv. Hvis andre gjør en tabbe, er man mildere. Da kan man trøste og gjerne bagatellisere.
Å føle selvmedlidenhet derimot har en negativ klang; man ser for seg en person som syter og klager, og synes fryktelig synd på seg selv.
Nå har vel de fleste kjent på selvmedlidenhet i vanskelige stunder. Det har i hvert fall jeg. Da blir man litt blind for andres lidelse og tror man er alene om å ha det vondt. Selvmedlidenhet fører sjelden noe godt med seg og det er en negativ spiral som er vanskelig å komme ut av. Du er på en måte selvsaboterende og gjør lite for å komme ut av den vonde situasjonen.
Selvmedfølelse – det handler også om å sette grenser. Kjenne etter hva du virkelig har lyst til, lytte til kroppen, kunne si nei. Være sammen med mennesker som gir deg energi og glede – og kutte ut de fra livet ditt som ikke tilfører deg noe positivt. Det innebærer handling og en søken etter mening.
Jeg er blitt veldig bevisst de siste årene på hva som gjør meg godt. Jeg trenger utfordringer for å kunne oppnå mestring. Å dra på turer alene gir meg det. I stedet for å sutre over at «ingen vil reise med meg», tar jeg ansvar for meg selv. Jeg ville dessuten ikke oppnådd den samme mestringsfølelsen om jeg hadde hatt andre å lene meg på.
Det vil ikke si at jeg aldri skal reise sammen med andre. Faktisk har jeg noen planer som kanskje skal gjennomføres til neste år. Det gleder jeg meg til, men synes det er viktig å ikke gjøre seg så avhengig av andre.
Dette er mitt bidrag til Utifrilufts helgeutfordring. Tema er S.
Helgefreden har senket seg. Hva helgen bringer vet jeg ikke ennå bortsett fra én ting; bilen skal støvsuges og vaskes innvendig på søndag. Jeg skjemmes virkelig over hvordan den ser ut, så dette er på høy tid. Lurte først på å levere den inn og la andre ta drittjobben, men det koster jo. De pengene kan jeg trenge selv.
Nå som solen skinner på rutene, ser jeg at det er flere steder jeg må «shine» over. Men med dampvaskeren jeg fikk til jul, blir vel det en lek hahaha. Det må bare gjøres. En dag. Etter påske. I hvert fall før 17. mai
Da har jeg et mål. Det er viktig. Så gjelder det å gjennomføre.
Men altså ikke denne helgen – da er det bilen som skal til pers. Hva jeg skal finne på i morgen vet jeg ikke ennå. Kanskje blir det en liten tur? Finværet fortsetter i noen dager til så det bør utnyttes maksimalt.
Når andre er i ferd med å køye, hva gjør Vibeke da? Jo, baker boller! Akkurat nå står de til heving.
Det er rart det der hvordan energien kommer seg mer og mer utover dagen. I hvert fall gjelder det slik for meg. På kvelden når jeg burde gå og legge meg, kvikner jeg til og da kan jeg finne på å rydde i kjøkkenskuffene slik jeg gjorde en annen kveld eller som i dag; bake.
Bildet er forresten av pizzabollene jeg bakte her forleden.
Hmmm, sjekket bollene nettopp og de hadde ikke hevet seg nevneverdig. Vet ikke helt hva jeg har gjort galt, men lar de stå litt til. God på smak blir de nok uansett.
Det er vår i Bergen. Småfuglene kvitrer og gjessene er på vei tilbake etter å ha overvintret i varmere strøk.
Det er vår og jeg nyter det.
Det er forresten som oftest hannfuglene som står for kvitringen og hensikten er ene og alene å tiltrekke seg det annet kjønn. Det er også om å gjøre å kvitre finest for da får de bedre sjans på damene Og akkurat som oss mennesker må fuglene varme opp stemmen slik at de synger bedre. Det er derfor de starter så tidlig om morgenen med kvitringen – til ergrelse for noen. Selv elsker jeg de lydene.
Jeg har egentlig null peiling på fugler. Kan ikke en gang med sikkerhet si hvilken sort det er på bildene jeg har lagt ut her og som jeg selv har tatt, men jeg troooor det er kjøttmeis.
Dessverre blir det av ulike grunner færre og færre av fuglene. Flere bestander er halvert på få år. Men – nå beveger jeg meg virkelig inn på et tema jeg ikke kan noe om så tror ikke jeg skal si så mye mer om det.
Det er vår og jeg skulle ønske jeg kunne satt tiden litt på pause.
Tenk om vi kunne fått dette været til påske! Strålende sol og 15-16 grader. April starter godt og det er ikke spøk en gang! Jeg burde vel strengt tatt kommet meg ut på tur, men i dag nytes ettermiddagen på terrassen og dét med god samvittighet.
Kan egentlig ikke fatte at vi allerede er i april. Det er vår «på ordentlig»! Snart får jeg vel innkalling til nytt dekkskifte – synes virkelig ikke det er lenge siden sist. Tiden går bare fortere og fortere jo eldre man blir – det føles slik i alle fall.
Jeg har bestemt meg for å bli hjemme denne påsken. Vil tilbringe deler av den med mine kjære foreldre, og kanskje tar vi oss en dagstur til hytten. Ellers tenker jeg min mor og jeg skal ha oss en tur på Plantasjen. Det er på tide å klargjøre uterommet for våren. Tror jeg skal investere i en ny potte også for jeg har bare en. I fjor ble det ikke til at jeg plantet noe så i år vil jeg gjerne gjøre det koselig her.
I disse dager går rettssaken mot Gjert Ingebrigtsen der han er tiltalt for vold mot to av sine barn. Jakob og søsteren forklarte seg før helgen og i dag var det Gjerts tur. Det ble – ikke helt overraskende – en ganske annerledes fremstilling.
Det er trist å se en families fall for åpen scene. Jeg skal ikke ta stilling til skyldspørsmålet – det skal retten få gjøre i fred. Men uansett hva som er den fulle sannheten, er det jo trist. Det er tross alt mennesker det er snakk om her og relasjoner som kanskje er brutt for alltid.
At det er mye som kan foregå innenfor husets fire vegger vet vi jo. En rapport viser at 2 av 5 norske barn utsettes for psykisk og/eller fysisk vold i hjemmet. Det er høye tall. Denne volden er er nærmest usynlig og vanskelig å fange opp. Barn vil også ofte gjøre alt for å unngå at sannheten kommer ut. De er lojale mot sine foreldre og lyver for å beskytte dem. Kanskje er de også truet til taushet.
Utad kan noen fremstå som nærmest perfekte og man ville ikke kunne tro at det bare var en fasade, at det skjultes en mørkere side. I drapssaker stiller venner og naboer seg ofte uforstående til at en mistenkt kan ha gjort noe så grusomt. Det er den siste personen i verden man kunne tro ville finne på en slik uhyrlig handling osv. Likevel viser det seg jo til slutt at de har gjort det, at de er skyldige.
Noen er så flinke til å snakke for seg eller til å vri på ting at de som utsettes for vold tilslutt ikke vet hva som er det rette. De begynner å tvile og lurer på om det er de selv det er noe galt med. Det har også vært sendt inn bekymringsmeldinger til barnevernet, men som aldri har blitt fulgt opp. I andre tilfeller blir ikke ofrene trodd. Jeg leser akkurat en bok om en som opplevde akkurat dette.
For at en person skal kunne dømmes til straff, må det bevises utover enhver rimelig tvil at vedkommende har begått handlingen.
Men hva om det ikke finnes beviser? Jeg misunner virkelig ikke den jobben rettsvesenet har i slike saker uten konkrete bevis og der ord står mot ord.
Dette ble en litt annerledes lørdag enn jeg hadde sett for meg. Egentlig skulle jeg bare innom jobben en liten tur for å rette opp i noe jeg ikke fikk tid til å fikse i går, men av ulike grunner endte jeg opp med å ha resten av vakten. Det er lenge siden jeg har hatt vakt på en lørdag, men det gikk nå greit. Egentlig veldig ok å være alene på jobb noen ganger for da får man ro og fred til å konsentrere seg.
Etter jobb ble det et koselig besøk innom foreldrene mine – har ikke vært der på noen uker pga at jeg har vært så redd for å smitte dem. Jeg har riktignok holdt meg frisk, men folk rundt meg har hatt både korona og omgangssyke. Det er ikke noe jeg har ønsket å «formidle» videre.
I natt er det over til sommertid og det betyr at klokken stilles én time…. hvilken vei var det igjen? Her er to enkle måter å huske hvilken vei klokken skal stilles:
Akkurat nå står de til heving.
