I dag kom den triste nyheten om at Lillebjørn Nilsen var gått bort. Det gjorde inntrykk. Lillebjørn var en av de mest markante visesangerne i Norge, om ikke den mest markante.

Sanger som «Bysommer», «Stilleste gutt på sovesal 1» og «Tanta til Beate» gir meg assosiasjoner til min barndoms sommer. Noen av melodiene og tekstene vekker så store følelser inni meg at det nesten gjør litt vondt. Det er kanskje det vemodet jeg oppfatter ligger i hans tekster, som treffer meg så hardt. Hans kjærlighet til Oslo, byen han vokste opp i. Lengselen.

Han var kunstner på godt og vondt. Og til tross for valget om å bli artist, trivdes han ikke i rampelyset. Jeg er glad han fikk oppleve å bli utnevnt til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Denne utmerkelsen fikk han i 2022.

Hvil i fred.