Mandag. Det er ikke stort mer å si om den saken bort sett fra at denne dagen definitivt ikke er en av mine favorittdager.

Dagen startet slik mandager så ofte gjør; med en gjentatt alarm fra mobilen. Jeg setter gjerne første vekking på ganske tidlig slik at jeg vet at jeg kan sove litt til, og siden på snooze. Ti minutter til, enda ti minutter…osv. Jeg husker ikke den første alarmen, ei heller nr to… Våknet til slutt da, men da hadde alarmen for lengst blitt en del av drømmen.

Egentlig starter de fleste hverdager slik. Jeg våkner med en intens lyst til å bare slå av alarmen, dra dynen over hodet og sove videre. Glemme alt som heter plikter. Men man er da et ansvarsfullt menneske så det går ikke hehe. Og dagene har som oftest en tendens til å komme seg utover. Faktisk skal det ikke mange minuttene til heller. Allerede når jeg er kommet så langt som til badet, begynner det å komme seg. Det er igjen dette med å komme i gang. Når man først er i gang, har man kommet seg over kneiken og alt fortoner seg så mye lysere og lettere. Men de minuttene før føttene berører gulvet er tunge.

Egentlig burde jeg sprette opp, gjøre «lidelsen» kort. Det er jo «bare» til å gjøre det, men altså; om morgenen er kroppen som limt til sengen og vil ikke lystre, om jeg snakker aldri så strengt til meg selv. Embla er det heller ingen hjelp i for hun er like mye syvsover som meg haha.

Mai og dens fridager er derfor ekstra kjærkomne. Dessuten er det ikke mange dagene til vi begynner med sommertid på jobben. I dag la jeg også inn sommerferien min i kalenderen – 4 hele uker blir det fra andre uken i juli. Foreløpig har jeg ikke så mange planer i sommer, bortsett fra at jeg skal til Losna da, men ellers er kalenderen blank.