I går fikk jeg på plass utegulvet jeg kjøpte på Ikea på lørdag. Veldig glad for at jeg hadde energi nok for i dag har det nemlig dryppet litt. Det gikk greit å legge det og jeg brukte vel et par timer på det. Var likevel rimelig svett og sliten etterpå for det er jo uvant arbeid.
Jeg var spent på forhånd om det ville passe, men det hadde jeg ikke trengt å uroe meg for. Det ble kjempefint!
Det skal komme gulv i front også, men her må jeg kappe av litt for å få plass.
En slik uteplass har jeg savnet. Jeg hadde også terrasse der jeg bodde før, men følte jeg satt litt mer på utstilling. Her er det få eller ingen som går forbi så det blir en lun og privat plass.
Jeg har alltid hatt stor fascinasjon for slekt og slektshistorie. Det har noe med det å bli kjent med din egen bakgrunn, vite hvor man kommer fra. Rett og slett kjenne sin egen historie. Selv har jeg holdt på med slektsgransking i mange år og har kommet langt bakover på de fleste sider. Faktisk så langt tilbake som til 1500-1600 tallet. Før 1500 er det vanskelig pga svartedauden og det er ikke nedtegnet info.
Jeg har kommet over mye rart; de fleste var husmenn og fiskere, noen geistlige, men jammen meg dukket det ikke også opp en poet og en vaskeekte sjørøver! Slekten kommer hovedsaklig fra Hordaland, men jeg har også tyske og skotske aner. En John Grey skal visstnok være av adelsslekt, sies det. Jeg har ikke klart å verifisere denne påstanden, men han er nevnt i bygdeboken.
Det er ikke få kvelder som har gått med til dette arbeidet. Det er jo mengder av informasjon som skal registreres. Masse navn og årstall å holde rede på. Ikke helt enkelt å holde styr på alle navnene heller, for de ble jo oppkalt etter hverandre. Navn ble også skrevet på forskjellige måter, de var ikke så nøye på det. F.eks navnet Ragnhild. Varianter av det navnet kan være Ragnilde, Rangela eller Rangla for å nevne noen. Dette må man være obs på når man søker.
Men hjelpe meg så interessant det har vært! Jeg har kommet over noen “skruer”. Poeten jeg nevnte het Tørres Tørresson. Han skulle delta i en krig (Tyttebærkrigen) og skrev et avskjedsdikt på ørten vers, som faktisk ble gitt ut. Utrolig artig!
Redskapene jeg har brukt er bygdebøker, Digitalarkivet og ellers har jeg googlet en del. Google kan jo være kilde til mye informasjon, men her gjelder det å verifisere den infoen man finner for Google kan også være en kilde for feilinformasjon.
Jeg kunne skrevet mye om de forskjellige, men tenkte jeg ville nevne spesielt én. Min 4. tippoldefar var jekteskipper i nordlandsfart. Han var født i Føre i Bø, i Nordland. På et tidspunkt flyttet han sørover, til Austrheim som ligger helt nord i det som tidligere ble kalt Nordhordland, nå Vestland fylke. Her drev han og konen Kjelstraumen gjestgiveri fra 1810-1814. Dette gjestgiveriet er i drift den dag i dag, og i fjor sommer tok jeg turen ut for å se. Selve gjestgiveriet har historikk tilbake til 1610.
Utrolig artig å være her og vite at her bodde og jobbet de.
Stedet har et historisk sus over seg. I 1206 sto det et slag her mellom Birkebeinere og Baglere. I 1704 besøkte kong Fredrik 4 Norge og tok inn på vertshuset på en av sine reiser. I 1733 fikk de besøk av kong Kristian 4 og hans dronning Sofie Magdalene. I 1672 var det et skip lastet med kobber, som grunnstøtte og sank i Kjelstraumen. Restene av vraket ligger på 30 meters dyp.
Hvis noen trenger tips til hvor de skal reise i sommer, vil jeg anbefale Bondhusvatnet i Kvinnherad i Hardanger. En fantastisk naturperle med ruvende fjell i spennende kulturlandskap.
Jeg tok denne turen i fjor. Og det første som fanget blikket da vi kom kjørende oppover mot parkeringsplassen, var Bondhusbreen i bakgrunnen. Jeg hadde faktisk aldri sett en isbre før annet enn på bilder og det var et mektig syn! Bondhusbreen er en av brearmene til Folgefonna.
Dette tror jeg må være en av de vakreste turene jeg har vært på. Det var rett og slett som å komme inn i et eventyrlandskap. Den helt spesielle fargen på vannet, fossefallene og synet av brearmen, gjør Bondhusdalen til noe helt spesielt. Det er heller ingen krevende tur på noen måte og fin grusvei gjør den tilgjengelig for de aller fleste. Tror det tok oss ca 30-35 minutter å gå fra parkeringsplassen og opp til vannet, og da gikk vi rolig.
Jeg har følt mye på skam, og slitt med vonde tanker og dårlig samvittighet pga hendelser i fortiden. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg forsto at for å komme meg videre, måtte jeg godta tingene slik de var. At uansett hvor mye jeg skulle gitt for å få ting ugjort, var det ikke noe jeg kunne gjøre noe med.
Prosessen med å gi slipp og legge ting bak meg har vært lang og tøff. Det å tilgi seg selv er ofte langt vanskeligere enn det å tilgi andre…
Jeg ønsker ikke lenger å dvele ved fortiden. Men én ting synes jeg er viktig og det å ta vare på den lærdommen fortiden gav meg. Jeg vil jo ikke gjøre de samme feilene én gang til, selv om akkurat det er heller lite trolig. For den personen jeg er i dag har heldigvis ikke mye til felles med den personen jeg var da.
Jeg står så mye tryggere i meg selv i dag. Jeg tenker og handler annerledes. Jeg er selvsagt langt fra perfekt (hvem er det?), jeg har mine feil og mangler som de fleste. Perfeksjon er heller ikke et mål; man kan bare gjøre sitt ytterste. Streber man etter mer tror jeg fort man vil kunne føle seg utilstrekkelig.
For en del år siden var jeg på ferie i Lofoten. På den tiden hadde jeg det ikke så bra og jeg dro opp til en venninne for å komme meg litt bort. I løpet av den uken jeg var der, opplevde jeg mye, bl.a en ekte nordnorsk 17. mai med storm og regn. En kveld dro vi ut til Unstad for å se midnattssolen. Midnattssolen dukket i midlertidig ikke opp, til det var det for det overskyet, men likevel ble det en uforglemmelig kveld.
Jeg husker jeg sto lenge med øynene igjen og bare sanset. Det blåste godt, kraftige dønninger slo innover mot rullesteinene og saltlukten rev i nesen. Det var en mektig opplevelse som vanskelig kan beskrives. Og det gav meg en stor ro.
Vann er som tidligere nevnt, terapi for meg. Det være seg lyden av en sildrende bekk, små bølgesvulp eller bruset av bølger som slår innover land. Jeg får rett og slett en slags lykkefølelse av lydene!
For ikke å snakke om hvordan det føles å være I vannet og kjenne hvordan hele kroppen omsluttes av det våte og kalde. Det er en følelse jeg vanskelig kan beskrive med ord.
Jeg tør riktignok ikke svømme for langt ut. Kan jeg ikke sette beina under meg, får jeg panikk. Mulig det har en sammenheng med at jeg holdt på å drukne som liten. Selv har jeg bare vage minner om hendelsen.
Håper virkelig det byr seg en anledning også i år til å få tatt seg et bad. Akkurat nå lover det ikke så bra, men mye kan forandre seg på de ukene til jeg går på ferie.
I dag har jeg vært på IKEA med en venninne – jeg skulle blant annet ha fatt i utegulv til terrassen. Valget falt på UTLÄNGAN – et vedlikeholdsfritt gulv med et trelignende utseende. Veldig fint så er spent på hvordan det blir. Det ble selvsagt handlet litt annet også når vi først var der, blant annet nye puter til hagemøblene, ny matte ++ Man kommer sjelden tomhendt ut fra IKEA 😉
Bilde fra Pixabay
Nå er jeg helt pumpet og tappet for energi. Slik blir det hver gang selv om vi tok det helt med ro og ikke lot oss stresse av at det var mye folk. Tror likevel mengden av inntrykk gjør meg sliten. Det blir for mye å forholde seg til. Kjøpesentre er for eksempel definitivt ikke rette plassen for meg. Store folkemengder, masse lyder – det blir for overveldende rett og slett. Jeg pleier si at jeg er svidd i pappen for det er slik det føles. Hjernen går på høygir.
Nå har jeg lagt meg nedpå og skal hvile en liten stund.
Juni er selve Pride-måneden hvor kjærlighet og mangfold settes i fokus. I byer over hele verden feires dette med festivaler og regnbueflagg. Det å få være den man er og elske den man vil, burde være en menneskerett. Men fremdeles er det mange fordommer rundt det å være skeiv og i noen land regnes det som kriminelt. Man risikerer altså fengselsstraffer bare fordi man er skapt litt annerledes.
Må de kysse når de er i det offentlige rom?
Vi har kommet langt i Norge, men vi skal ikke gå så veldig mange år tilbake i tid før det også her ble sett på som kriminelt. I dag er det mer akseptert, men likevel kan det være tøft å stå frem. Fordommene florerer, og mange opplever vold og trakassering når de er ute på byen. Blir skremt når jeg leser hva enkelte lirer av seg i kommentarfelt. Mange skriver at de har ikke noe imot homofile, men «må de kysse når de er i det offentlige rom»? Det er altså greit så lenge man slipper å se det og forholde seg til det. Noen trekker paralleller mellom det å være skeiv og begå overgrep. Mange er også kritiske til Pride og skjønner ikke vitsen med festivalen. «Vi har da ikke noe festival for oss som er hetero»! Nei, og hvorfor er det slik? Kanskje fordi de som er hetero ikke opplever å bli diskriminert på bakgrunn av hvem de elsker?
Mange ungdommer har tatt sine egne liv pga manglende forståelse fra samfunnet og sine egne.
Så lenge disse fordommene eksisterer er slike markeringer som Pride viktig. I Norge har oppslutningen økt fra år til år, og de siste årene har også politikerne engasjert seg.
Visste dere forresten at Pride oppsto i USA for over 50 år siden? Det oppsto som en minnemarkering for Stonewall-opprøret 28. juni 1969. Stonewall var en bar og klientellet der hadde i lang tid blitt trakassert av politiet. Denne kvelden gjorde de et opprør og dette opprøret er siden blitt stående som et viktig symbol. Det ble også startskuddet på en bevegelse der diskresjon og undertrykking ble byttet ut med stolthet og åpenhet. Derav navnet Pride.
Stolt over å ha en arbeidsplass som viser sin støtte så offentlig. På flaggstangen vaier Pride-flagget, heist av ene prorektoren på skolen.
Jeg tror jeg kan si at jeg har vært innom det meste når det kommer til slankekurer i årenes løp. Keto, lavkarbo, Grete Roede, diverse sykehusdietter og kurer i pulverform. Det er spesielt én kur som jeg fremdeles minnes med vemmelse og den besto mye av grønne bønner og rødbeter. Jeg har aldri vært begeistret for noen av delene, og jeg blir direkte kvalm bare ved tanken på å skulle spise dette igjen.
Det har vært mye prøving og feiling. Noen kilo ned, før en solid sprekk fikk meg enda tyngre enn jeg var i utgangspunktet. Lyder det kjent?
I mai 2020 startet jeg på nok en kur, denne gang falt valget på pulverkuren Noka. Og rett skal sies; jeg tok av. Men igjen skjedde det som hadde skjedd så mange ganger før; jeg gikk lei og vendte fort tilbake til gamle uvaner.
At mat og følelser henger sammen er nå helt klart. Det er jo en grunn til at jeg gjennom årene har utviklet en slags spiseforstyrrelse der jeg har brukt mat (eller snop) som kompensasjon for vonde følelser. Mat har blitt trøst om enn noe kortvarig. For etterpå kommer skammen og sinnet. Og skuffelsen – over meg selv.
Det å endre et slikt innøvd tankesett er ikke gjort i en håndvending. Det er derfor det er så viktig å få hodet med seg i denne prosessen. Det hjelper ikke å ta av aldri så mye om man ikke har lært noe underveis – det har jo historien vist meg. For det er når vektmålet er nådd den virkelige jobben starter.
I høst fikk jeg kniven litt på strupen. Blodtrykket mitt var faretruende høyt så jeg var nødt til å ta grep. Heldigvis har jeg nå en fastlege som virkelig forstår at dette er et reelt problem. Han skrev ut resept på Ozempic som jeg har gått på siden. Ozempic er egentlig en diabetesmedisin, men har vist seg å være effektiv også når det kommer til vektnedgang.
Siden november i fjor har jeg gått ned 8,6 kilo – til sammen fra jeg startet ca 14 kilo. Det er jo veldig individuelt hvor raskt man går ned – noen raser ned, mens andre (som meg selv) går saaakte ned. Men det går rette veien og det er det viktigste.
Før og nå
Jeg merker det godt på klærne at jeg minker – plagg som tidligere satt som pølseskinn, henger og slenger på meg nå. Det er skikkelig motiverende. Likevel tenker jeg å høre med legen om jeg kan gå opp på doseringen for har kjent på mer sult den siste måneden. Da er det ikke alltid så lett å være standhaftig, men jeg har heldigvis klart å begrense mengden da.
I mange år lot jeg frykten styre og sette begrensninger for meg. Spesielt i arbeidslivet inntok jeg en veldig tilbaketrukket og nesten usynlig rolle. Jeg innbilte meg selv at jeg trivdes best der, i skyggen av mine andre kolleger.
Å befinne seg i komfortsonen er forutsigbart og trygt. Man slipper å utfordre seg selv og gjøre ting man frykter. Bedagelig, men er det tilfredsstillende i lengden? Stagnerer man ikke litt om man aldri utfordrer seg selv? Jeg tror det. Ønsket om forandring nærmest tvang seg frem hos meg etterhvert som jeg ble tryggere i meg selv.
Men dette ønsket om forandring må komme innenfra og ikke som press fra andre, tror jeg. Blir man presset til å gjøre noe man ikke tør, kan det oppstå panikk og tap av kontroll. Det fører i hvert fall ikke til en positiv opplevelse og mestringsfølelsen vil være på bånn. Man hiver jo ikke et barn ut i vannet for å lære det å svømme. Mulig at den metoden ville vært effektiv, men ville barnet fått noe glede av det? Ville ikke hele opplevelsen blitt preget av redsel?
Jeg er heldig som har en sjef som har hatt troen på meg og mine evner. Hen har oppmuntret meg og gitt meg oppgaver hen visste jeg ville klare, men aldri tvunget meg. Kanskje et vennlig push, men ikke noe mer. Jeg ble aldri kastet rett på dypet, men fikk lov til å ta noen svømmetak på trygg grunn først.
Det tror jeg er en viktig grunn til at jeg i dag takler det å snakke foran en større forsamling. Dessuten kan jeg det jeg snakker om – det er også viktig. Jeg var nervøs i dag før jeg skulle holde presentasjonen, men nervøsiteten forsvant fort. Det var ikke så mange til stede, men de virket til gjengjeld fornøyd. De hadde en del spørsmål og det ble en fin dialog. Etterpå var jeg bare lettet og glad. Og veldig trøtt så det ble en liten hvil i ettermiddag da jeg kom hjem.
I morgen skal jeg igjen holde en presentasjon for forskere og administrativt ansatte ved høyskolen jeg jobber på. Jeg holdt en tilsvarende presentasjon for noen uker siden og det gikk over all forventning. Jeg fikk mye positiv respons i ettertid.
Hadde dette vært for noen år siden, ville det vært helt utenkelig for meg å gjøre dette. Tanken på å snakke foran en stor forsamling fikk meg rett og slett til å bli dårlig. De få gangene jeg likevel måtte, lå jeg våken om nettene og bare grudde meg. Husker også at det hele føltes som en ut av kroppen-opplevelse – jeg var liksom ikke til stede. Hadde null kontroll og ante ikke etterpå hva jeg hadde sagt. Jeg svettet og svelget, og følte at alle måtte jo se hvor nervøs jeg var.
Dette har virkelig hemmet meg i min jobb i mange år og jeg vet at jeg er langtfra alene om å føle det slik. Men parallellt med at jeg gradvis har blitt tryggere i meg selv, har jeg også klart å utfordre meg selv mer.
Jeg har gått gjennom en enorm utvikling de siste årene, men det har jo ikke kommet av seg selv. Det krever at man er motivert og virkelig ønsker en forandring. Selv gikk jeg til psykolog i flere år. Det var ikke alltid like morsomt og jeg grudde meg mang en gang for jeg visste at det krevde mye av meg. Det var tung jobb rett og slett og jeg var ofte kjempesliten etterpå.
Det tok tid før omgivelsene (og jeg selv) så fremskritt. Endringene skjedde ikke over natten. Selv tvilte jeg mang en gang på om det var noe vits å fortsette, det førte liksom ikke noe vei. Jeg var innom den ene blindveien etter den andre. Så var det å snu og fortsette en annen vei.
Heldigvis er jeg utstyrt med en god dose stahet og en indre styrke, og det har loset meg gjennom vanskelighetene.
Akkurat kjenner jeg at jeg gruer meg litt til i morgen, men nervøsiteten tar ikke overhånd som før. Jeg tror heller det skjerper meg slik at jeg yter mitt beste. Og som typisk høysensitiv er jeg veldig godt forberedt 😉
