Jeg er en uforbederlig romantiker. Jeg håper alltid på at det skal gå bra til slutt, at rettferdigheten skal seire, og fiender ende opp som venner. Slikt skjer gjerne i filmer, men sjelden i virkeligheten. Dessverre.
Jeg er nok muligens også en tanke naiv i så måte. Men når andre strekker ut en hånd (slik jeg oppfattet det i hvert fall) og den hånden nokså bryskt blir avvist, vel – da får jeg litt vondt inni meg. Vedkommende ble ikke trodd på sine ord og vi har vel alle en gang kjent på hvordan det føles. Det er ikke noe godt.
Jeg forstår meg ikke helt på mennesker som kan gå rundt i all verdens tid og være så sinte. Da er det tross alt bedre å bruse opp, ta en fight (ikke bokstavlig da…) og så skvære opp. Bli ferdig. Ikke tvære på det i det uendelige og i enhver sammenheng spy ut av seg edder og galle.
Til syvende og sist går det egentlig mest utover en selv.
Vi burde alle være litt mer rause med hverandre og der har også jeg en vei å gå.
